Angrepene på USA i form av omfattende og dokumentert narkoterrorisme fra regimet i Venezuela, med bistand fra regimet i Colombia, begge som stedfortredere for aksemaktene Iran, Russland og Kina, har fått en overraskende mottakelse i Europa.  I stedet for å engasjere seg solidarisk med USA som er offer for terrorkrigen og dets forsvarskamp mot land som står ansvarlige for åpenbare og dokumenterte fredsbrudd, slik europeiske land har forpliktet seg til både under Atlanterhavspakten og FN-pakten, har flere av disse landene åpent fordømt og kritisert USA for dets helt nødvendige forsvarshandlinger.

Europas fordømmelse og kritikk av USA i denne saken kan bare forstås som en rettslig stillingtaken hvor man verken anerkjenner at denne formen for hybridkrig som en væpnet aggresjonshandling som utløser FN-paktens bestemmelse om rett til selvforsvar i Artikkel 51 eller Atlanterhavspaktens gjensidige solidaritetsforpliktelse i Artikkel 5.  Dette er et alvorlig signal å sende til USAs president i en situasjon hvor vi står overfor en global utbredelse av hybride våpenslag og angrepsformer som ikke var oppfunnet da krigens folkerett med sine samarbeids- og solidaritetserklæringer ble formulert.  Men er det et argument for å kunne anse dem som irrelevante?

Ganske få av dagens mest aktivt anvendte våpenslag var påtenkt da NATO-pakten ble inngått.  Den omtaler i det hele tatt ikke våpenslag og angrepsformer.  Angrep med hybride våpen er imidlertid inkludert i de former for væpnet angrep som skal utløse et gjensidig felles forsvar.  Om ikke det skulle være tilfelle, vil Atlanterhavspakten ikke lenger ha noen gyldighet.  Den slår kort og godt i Artikkel 5 fast at:

«Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle. De er følgelig blitt enige om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelse av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar som er anerkjent ved artikkel 51 i de Forente Nasjoners pakt, bistå den eller de angrepne parter ved enkeltvis og i samråd med de andre parter, straks å ta slike skritt, der under bruk av væpnet makt, som den anser for nødvendig for å gjenopprette og opprettholde det nord-atlantiske områdes sikkerhet. …» (min uthevelse)

Vårt spørsmål til Europas NATO-partnere blir derfor: Hvorfor vil dere ikke stille dere solidarisk med USA når landet er under angrep med ukonvensjonelle narko-våpen?  Hvorfor har dere ikke gått med på USAs side i den krigen som Venezuela og dets allierte fører mot amerikanerne?  Skylder dere på slike formaliteter som at president Trump først må be dere om det i NATOs Råd?  Eller skyldes det at dere egentlig ikke er så bekymret over at USAs fiender med sine angrep påfører det amerikanske folk ubotelig skade med titusener av sivile falne og astronomiske tap av penger og ødelagte levekår?

Uansett hva den europeiske feigheten og unnfallenheten skyldes, er dette nødt til å få konsekvenser for Europa.  Amerikanerne vet at NATO også er forpliktet til å forsvare Nord-Amerika.  De hadde forventet at Europa hadde stilt opp, om ikke med våpen, så i hvert fall med erklæringer om støtte og solidaritet.  Men det fikk de ikke.  I stedet fikk de politiske skyllebøtter, kritikk og fordømmelser for sin innsats i forsvaret av fedrelandet som også Europa hadde forpliktet seg til å delta i. Europa ser ikke ut til å ha tatt inn over seg at forsvaret av Amerika er avgjørende for forsvaret av Europa.

Og verre enda: Når USAs president og andre påpeker at land som Danmark ikke engang bidrar symbolsk til forsvaret av Nord-Amerika, som de har forpliktet seg til, demonstreres det mot amerikanerne med politisk hets, sludder og vås.  Når de blir forklart at de utsetter Amerika for akutt militær risiko ved å neglisjere sine forpliktelser til forsvar av Grønland, svarer de med fordømmelser av USAs president.  Det er synlig for enhver at Grønland utgjør Amerikas nordøstlige militære hovedflanke.  Da bør man gå litt mer stille i dørene enn det vi nå opplever fra den danske regjering: De har sviktet sitt ansvar og neglisjert sine forpliktelser.  De kan ikke kreve rettigheter som de ikke vil innrømme andre.  Det samme gjelder i høy grad også Norge i nordområdene.

Og det gjelder norske og andre europeiske myndigheter som anser det som en selvfølge at USA skal komme dem til unnsetning.  Det er ikke lenger en selvfølge og årsaken er ikke president Trump.  Det er våre egne ledere som ikke tar hensyn til at NATO-hjelpen skal være gjensidig.  Nå er det USA som er under angrep og da har vi plikt til å stille opp med enhver form for nødvendig bistand.  Gjør vi ikke det, er det vi som svikter, ikke president Trump.

Av Per Antonsen