2025 var ikke stort mer enn seks uker gammelt da den amerikanske visepresident J.D. Vance holdt talen under sikkerhetskonferansen i München som viste at forholdet mellom USA og Europa ville bli et helt annet under den andre Trump-administrasjonen.

Snarere enn å levere tomme høflighetsfraser som er så vanlig i offentlige taler ved internasjonale møter, hamret Vance løs på europeiske land som innskrenker ytringsfriheten eller kansellerer valg hvis feil kandidat vinner.

I den samme talen gjorde Vance en referanse til den kalde krigen, der den andre siden sensurerte dissidenter. Diagnosen som lå mellom linjene, var brutal: I dag er det europeiske regjeringer som sensurerer dissidenter. Med USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi er det nå enda klarere enn det var i februar: USAs regjering er gått i kaldkrigsmodus mot flere av regimene i Europa.

For oss vanlige europeere som ikke har makt, er det uhyre befriende. For vi sitter nokså hjelpeløse og ser på hvordan mange regjeringer i Europa ødelegger land vi tenker på som en del av vårt sivilisatoriske hjem. De fører i praksis en form for hybridkrig mot sine egne befolkninger. Den som protesterer, blir ikke skutt, men dømmes likevel til en slags sivil død.

I år har Trump-administrasjonen sagt rett ut at det er Europas patriotiske partier som er vår verdensdels beste håp – et håp den vil kultivere. I Brussel, London, Paris og Berlin må maktapparatene skrekkslagne erkjenne at USAs regjering anser dem som moralsk illegitime.

For oss andre er dette en kilde til optimisme. Slik USA var alliert med opposisjonen i Sovjetunionens og Øst-Europas kommunistregimer, er Washington i dag alliert med dissidentene i Vest-Europa – de ufrivillige undersåttene i den europeiske sovjetunion.

Den europeiske dypstaten vil frem­stille 2025 som året da USA tvang Europa til skils­misse. Med «Europa» tenker de imidlertid bare på seg selv. Men de er selv den problematiske ektefellen som er for selvgod til å skjerpe seg. For europeere som har åpnet øynene og ikke tilhører makt­eliten, var 2025 snarere året amerikanerne kom oss til unnsetning.

Den europeiske elitens reaksjoner på Trump-administrasjonen vitner om at våre såkalte ledere – som ikke representerer oss og i bunn og grunn ikke er våre landsmenn – sitter på oppsigelse, slik kommunismens apparat­sjiker gjorde bak jern­teppet før det falt.

Donald Trump går inn i 2026 som Europas reelle leder, skriver Nile Gardiner i The Telegraph i dag.

I 2026 kan vi derfor forvente at president Trump og hans administrasjon vil spille en enda større rolle i å forme Europas fremtid, med en klar visjon om å fremme suverenitet, selvbestemmelse, sikre grenser, ytringsfrihet og forsvaret av vestlige verdier, kultur og arv. Dette vil innebære å stå opp mot EUs overnasjonalitet og et økende samarbeid med proamerikanske konservative i Europa som deler de samme prinsippene, blant annet Italias statsminister Giorgia Meloni og Polens president Karol Nawrocki.

Trump vil redde Europa fra EU, fastslår den tidligere medhjelperen til Margaret Thatcher – som i sin berømte Brugge-tale advarte unionen mot den sentralismen som bare er blitt verre og verre de siste tredve årene.

Trump varer ikke evig, men 2025 har også vist at teamet hans er spekket med personer som deler hans forståelse av Europa – det være seg J.D. Vance, Marco Rubio eller Tulsi Gabbard, som sågar vil redde oss fra islam. Det er derfor all grunn til å se med optimisme på de neste årene.

Det blir sannsynligvis verre i Europa før det blir bedre. Men vi befinner oss nå ved et vendepunkt. Vi fortsetter å falle, men ikke like bratt – og kanskje snur det etterhvert.

Et hyppig delt meme i sosiale medier lyder: «Good times create weak men, weak men create bad times, bad times create strong men, strong men create good times.» USA og Europa er i forskjellige faser av denne syklusen. Vi har svake menn, og disse skaper dårlige tider.

De sterke som skal overta, har USA i ryggen.

Godt Nytt År!