Det har skjedd mer i amerikansk og europeisk politikk i løpet av det siste tiåret enn på generasjoner. Utviklingen har gått fort. Den akselererer. Nå går det virkelig unna.

Ved presidentvalget i 2024 trodde mange at USA nærmet seg borgerkrig. Heldigvis vant den folkelige protesten mot den etablerte eliten med et så klart flertall at regimeskiftet ble fredelig.

USA har et to-partisystem. Det var make or break. Hadde ikke MAGA-bevegelsen tatt over det Republikanske partiet, og hadde Demokratene på nytt «jukset» seg til valgseier, slik de gjorde i 2020, hadde det blitt bråk.

Er det Europa som nå står for tur? Misnøyen med innvandrings­politikken vokser med veksten i innvandrerbefolkningen. Og den vokser eksponentielt. De innvandrings­kritiske partiene er nå størst i flere land i Europa.

Men de nektes representasjon. I Europa er det flerparti­system. De etablerte partiene går sammen i koalisjoner for å stenge de innvandrings­kritiske partiene ute. Politikerne, staten og media fortrenger, stigmatiserer og sanksjonerer enhver system­kritikk.

Det er et farlig misbruk av parlamentarismen. Det er totalitært misbruk av statens maktmonopol. Media dekker over det. Men folk er ikke dumme. Det går inntil et visst punkt – til det koker over.

For stadig flere skjønner at noe er galt. Men når velgerne verken blir sett eller hørt, forvitrer lojaliteten til politikere, til stat og institusjoner. Alternativet blir exit, hvor exit betyr utmelding, opprør eller endog borgerkrig og revolusjon.

Professor David Betz mener Europa nå står på randen av borgerkrig. Betz er en ledende ekspert på gerilja­krig og opprørs­bekjempelse ved Department of War Studies ved King’s College London.

I et intervju i Le Regard Libre i august hevdet Betz at det kan bryte ut borgerkrig i flere land i Vest-Europa i løpet av de neste fem årene, og at det på lengre sikt synes uunngåelig.

Han trekker veksler på etablert teori og studier av de grunn­leggende årsakene til opprør og borgerkrig. Ifølge Betz er ikke bare alle de nødvendige forut­setningene allerede til stede. De intensiveres raskt. Han trekker frem følgende fem avgjørende utviklings­trekk:

1. Som en følge av masse­innvandring og multi­kulturalisme opplever den opprinnelige hvite flertalls­befolkningen at den sakker akterut kulturelt, politisk og økonomisk.
2. Som en følge av at den sentrale politiske eliten tar seg til rette og prioriterer utvalgte minoriteter fremfor flertalls­befolkningen, forvitres politisk legitimitet og tiltroen til stat og forvaltning.
3. Som en følge av manglende integrering og av etablering av parallell­samfunn med lukkede etniske miljøer med egne normer, finner det sted en økende etnisk polarisering.
4. Samfunnslimet, samhold og tillit svekkes og erstattes med økt misnøye som følge av dårlig økonomi, skjev forfordeling og manglende politisk innflytelse.
5. Avindustrialisering, økonomisk tilbakegang, infrastruktur i forfall, økte forskjeller med stadig flere i gjeldsfella og etablering av utrygge no-go zones, hvor politiet ikke har myndighet, forsterker oppløsnings­tendensene.

Ifølge Betz er det

«4 % sjanse for at det kan bryte ut borgerkrig i land med slike karakteristika. I løpet av en periode på fem år øker det til 18,5 %.
10–15 land i Europa har disse kjenne­tegnene. Det innebærer at det er 87–95 % sann­synlig­het for at det vil bryte ut borgerkrig i et av disse i løpet av de neste fem årene. Hvis det bryter ut borgerkrig i ett land, er sann­synlig­heten 60–72 % for at det sprer seg til andre.»

Årsaken er entydig og objektiv. Masse­innvandringen, multi­kulturalismen og globaliserings­politikken innebærer en enorm økonomisk, politisk og kulturell belastning, ikke for den politiske eliten, men for folk flest i den etnisk opprinnelige befolkningen.

Yrkesdeltakelsen er langt lavere i innvandrer­befolkningen, mens forbruket av sosiale ytelser er langt høyere blant dem. Kriminaliteten er høyere. Belastningen på offentlig infra­struktur øker. Skatte­presset og presset på velferds­staten øker.

Og elitens multikulturalisme og innvandrer­befolkningens manglende vilje og evne til integrering fører til stadig økende press for at den opprinnelige befolkningen skal tilpasse seg innvandrer­minoritetene, og ikke omvendt. Det oppleves, naturlig nok, av de fleste som både opprivende og urimelig.

Betz påpeker at det polariserte etniske mangfoldet under­minerer den sosiale kapitalen, samfunns­limet, samhold og lojaliteten til staten og felles institusjoner.

«Polariserte, oppsplittede samfunn med befolkninger med store forventnings­gap og manglende tillit til konvensjonelle politiske mekanismer, har alle kjennetegnene som skal til for å utløse konflikt», slår han fast.

Når staten ikke lenger kan ivareta deres interesser og deres sikkerhet, fører det til identitets­fragmentering. Nasjonal­statens felles symboler og ritualer mister sin betydning. Enkelt­individene trekker seg tilbake, og hos sine egne søker de den sikkerheten staten ikke lenger kan gi dem.

Den økende polariseringen mellom den opprinnelige befolkningen og innvandrer­befolkningen, og den stadig økte avstanden mellom flertalls­befolkningen og en lite lydhør politisk elite, som viser få tegn til å ville reversere innvandrings­politikken, er oppskriften på konflikt, opprør og i verste fall borgerkrig, ifølge Betz.

Han påpeker at dette ikke er ren spekulasjon, men et velkjent mønster. Og han understreker at forholdene er i ferd med å bli langt verre, og at utviklingen nå går raskt mot oppløsning.

USA sto etter manges mening på randen av borgerkrig før valget i 2024. Hadde ikke Trump og den brede folkelige protest­bevegelsen mot de sentrale elitenes innvandrings- og globaliserings­politikk vunnet en så overlegen seier, er det vanskelig å si hvordan det ville gått.

Hadde prosjektilet som sneiet Trumps høyre øre under valgmøtet i Butler i Pennsylvania 13. juli truffet en centimeter eller to lengre til høyre, er det heller ikke godt å si hva som ville skjedd.

En kjensgjerning er det imidlertid at regime­skiftet i USA tok luften ut av det politiske opprøret som var under oppseiling i USA, og forhindret at det ble voldelig. Det har skapt optimisme for en tilsvarende politisk kursendring ved valg og med fredelige midler i Europa.

Det var nettopp den etablerte politiske elitens overstyring og uhemmede innvandrings­politikk vise­president J.D. Vance advarte europeiske stats­ledere mot under sikkerhets­konferansen i München 14. februar.

Vance hevdet at det er masse­innvandringen, og ikke Russland og Kina, som utgjør den mest presserende trusselen mot Europa.

Han påpekte at europeiske velgere ikke har stemt for å «åpne slusene for millioner av ulovlige migranter», men at de i stedet i stadig stigende antall støtter partier som lover å stoppe den ukontrollerte migrasjonen.

Det var det samme budskapet til Europa som president Donald Trump gjentok da USAs nye National Security Strategy ble publisert 4. desember.

Trump påpekte først og fremst to ting: Det ene var overstyringen til de etablerte politiske elitene i EU. Det andre var masse­innvandringen, som er i ferd med å endre Europa til det ugjen­kjennelige.

I den nye nasjonale sikkerhets­strategien sa han til og med at masse­innvandringen til Europa ikke bare er en utfordring for Europa, men også for USA. At enkelte europeiske NATO-land er i ferd med å bli ikke-europeiske, betrakter amerikanerne forståelig nok som en sikkerhets­utfordring også for USA.

«Sånn sett er det et åpent spørsmål om de vil se sin plass i verden eller sin allianse med USA på samme måte som dem som i sin tid signerte NATO-pakten», påpekte Trump.

At Europa forblir europeisk, er åpenbart viktig også for USAs sikkerhet. Hvis islamister i Europa får kontroll over atomvåpen, representerer det en svært direkte trussel mot USA, fastslo J.D. Vance i et intervju med Unherd 22. desember. Han tenker spesielt på Storbritannia og Frankrike.

At masseinnvandringen kommer til å føre til befolknings­utskiftning om den fortsetter, er ikke noe annet enn enkel matematikk og banal demografi.

Et flertall av elevene ved skolene i München behersker ikke lenger tysk. 70 % av barna i barnehagene i Brussel har innvandrer­bakgrunn. 40 % av barna i Oslo har innvandrer­bakgrunn. Alle skjønner i hvilken retning det bærer.

Og det er selvsagt lite trolig at Storbritannia, som har vært USAs viktigste allierte i Europa, fortsatt vil være dét når flertallet av befolkningen i 2050–2060 består av muslimer. Det samme gjelder Norge, som ligger knapt 5–10 år etter Storbritannia i løypa.

Dette er spørsmål sånne som Keir Starmer, Emmanuel Macron, Ursula von der Leyen og Jonas Gahr Støre ikke skjønner, eller velger å se bort fra, antakelig fordi de selv er ansvarlig for den katastrofale innvandrings­politikken.

De lever i en boble og i et selv­forsterkende ekkokammer som bagatelliserer kostnadene, konfliktene og ulempene knyttet til masse­innvandringen, som de selv er skjermet fra, men som vanlige folk møter med stadig større tyngde.

Nå når krigen igjen er tilbake i Europa, og stats- og samfunns­sikkerhet trues både utenfra og innenfra, burde de spørre seg selv om hvor langt de kan tøye sin egen befolknings tålegrense.

De bør stille seg nettopp det spørsmålet som Donald Trump og J.D. Vance har stilt dem, om hva slags alliert Storbritannia, Frankrike og Norge vil være når flertallet ikke lenger kommer herfra, men har sine røtter i MENA-landene, Afrika og Asia.

Og Jonas Gahr Støre bør spørre seg selv om han virkelig tror at nordmenn vil gå i krigen for å forsvare en regjering som har latt dem i stikken og som er i ferd med å skifte dem ut.

Fremtidsutsiktene for Norge og Europa er mørke. Europeiske statsledere har med sin destruktive globaliserings- og innvandrings­politikk brakt Europa til randen av sivilisasjons­kollaps. 2026 blir et farlig år for Europa, trolig et skjebneår.

Men det er grunn til optimisme. Jeg tror det blir fred i Ukraina i 2026. Men det blir, som alltid, på seierherrens premisser – fredsbetingelsene vil ikke bli diktert av Ukraina og EU. Mer usikkert er det når det gjelder Europas egen fremtid.

Det politiske skiftet i USA har imidlertid tent et lys. Dette brenner også for Europa. At et politisk skifte er i ferd med å tvinge seg frem, er hevet over tvil. Vi nærmer oss et tipping point, et vippepunkt. Spørsmålet er når! Og hvordan!

Kommer skiftet i fredelige former, slik som i USA, hvor MAGA-bevegelsen oppnådde politisk representasjon, hvoretter skiftet fant sted i relativt fredelige former, eller går vi mot borger­krigs­liknende tilstander i Europa, slik professor David Betz ved King’s College London tror?

Jeg håper at skiftet kan skje fredelig. Dét er mitt nyttårs­ønske. Men da er det avgjørende at de brede, folkelige protest­partiene blir gitt den representasjon som numerisk sett tilkommer dem, og ikke blir holdt utenfor verken med parlamentariske eller utenom­parlamentariske virkemidler, slik som nå.

Og én ting er klart: De politikerne som har brakt Europa inn i krisen, kan ikke få Europa ut av den. De må bort! Det må nye politikere og nye visjoner til om Europa skal bestå som en sivilisatorisk stormakt.

Den som lever, får se. Bare spåkoner kjenner fremtiden.

Godt nytt år!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester