Vil USA klare å motvirke Kinas ambisjon om å bli verdens dominerende sjømakt? Det er et av de største spørsmålene for USAs sikkerhet i 2026.

USAs president Donald trump og hans regjering styrer U.S. Navy i en ny retning, og president Trump fortjener ros for å fokusere på en flåte i urolige farvann, skriver Wall Street Journal på lederplass 2. juledag.

WSJ er positive til Trumps satsing på sjøforsvaret, men er usikker på om planene er store nok til å oppnå målet.

Nye slagskip for den amerikanske marinen vil «bidra til å opprettholde amerikansk militær overlegenhet, gjenopplive den amerikanske skipsbyggingsindustrien og avskrekke Amerikas fiender over hele verden», sa Trump mandag. «Vi skal starte med to» skip og «raskt utvide til ti», sa han, med lasere, kanoner, missiler og mer.

Men dagens U.S. Navy, med 296 skip, er ikke stor eller kapabel nok til å forhindre en krig i Stillehavet og samtidig avskrekke onde aktører andre steder, mener WSJ.

Kina bygger opp militær makt med én fiende i tankene: USA. Denne trusselen krever en variert blanding av ildkraft, inkludert flere stealth-ubåter, fly med lengre rekkevidde, et stort lager av langtrekkende missiler fordelt på flere skip, samt en ubemannet flåte for å avskrekke en invasjon over Taiwansundet.

Dette er for så vidt fornuftige innspill, men uansett hva som er det endelige målet, må man starte et sted.

Det nye slagskipet Trump har planlagt, har riktignok god slagkraft, men kun 30–40 prosent mer enn en moderne destroyer. Dessuten vil ikke slagskipet være ferdig før i 2030, hvis alt går som planlagt.

Men dét er ikke garantert. Endeløse krav fra Pentagon har tidligere ført til at utviklingen forsinkes. Et eksempel på dette er fregatten av Constellation-klassen som administrasjonen nylig kansellerte. I stedet for en enkel copy/paste-løsning av fungerende fregatter, krevde U.S. Navys anskaffelsesbyråkrati så mange endringer at det ødela formålet med å ha en blåkopi.

Ifølge en rapport fra i fjor var skipet omtrent 15 % likt det opprinnelige designet, ned fra 85 %.

Pentagon planlegger å tilpasse en kystvaktkutter, og lover sjøsetting i 2028. Behovet er stort, og USA bør bygge alt de kan. Sjefen for marineoperasjoner, admiral Daryl Caudle, sier at flåten bare har en tredjedel av de små kampfartøyene den trenger.

Det er imidlertid et åpent spørsmål om en kutter vil være kapabel nok til å være nyttig, ettersom truslene på alle fronter blir mer komplekse. I mellomtiden vil det å trekke planene for den gamle fregattklassen fra et verft i Wisconsin, forsterke dysfunksjonen i amerikansk skipsbygging, som delvis er drevet av et ustabilt Pentagon.

På grunn av de endeløse kranglene som torpederte fregatten, burde kanskje president Trump avskaffet Naval Sea Systems Command, som var ansvarlige for fadesen, mener WSJ. De nødvendige midlene til å utvide USAs sjømakt må konsentreres og effektiviseres.

Men Trumps forsvarsbudsjett er uendret, og uten friske midler er en reell effektivisering den eneste løsningen. Da kan man kanskje unngå at kutteren og slagskipet avleder ressurser og fokus fra andre viktige prioriteringer, eksempelvis flere stealth-ubåter.

Spørsmålet er om USA vil klare å bygge så mange som to angrepsubåter i året før Trump går av som president.

Dette betyr at Trump og hans krigsminister Pete Hegseth, sammen med toppadmiralene i U.S. Navy, står foran store og krevende utfordringer. Å overlate dette til massive byråkratier i det amerikanske forsvaret, virker ikke særlig smart, noe også Forsvaret i Norge har opplevd gjentatte ganger.

Kina sier de er «klare for krig» med USA

Det største problemet er at U.S. Navy ser ut til å mangle en klar retning fremover. Trump-administrasjonen henviser ofte til Ronald Reagans opprustning av marinen, men den innsatsen var forankret i USA som en global makt med én hovedmotstander: Sovjetunionen.

I dag er situasjonen mer komplisert, med både Kina, kanskje Russland, Nord-Korea, Iran og i hvert fall deler av den islamske verden som mulige fiender. Samtidig er alliansen med de europeiske NATO-landene presset, og NATO blir stadig svakere, siden EU beveger seg i stikk motsatt retning enn USA under Trump.

Dette er et større problem for Europa enn for USA, siden USA under Trump, i motsetning til Europa under Brussel, er både villig og i stand til å forsvare sine grenser. Men også USA rammes til en viss grad av det de europeiske landene holder på med. EU jobber så å si i retning av konflikt med Russland, og de fleste landene tilknyttet EU fordømmer Israel og støtter palestinernes sak, som er under terrororganisasjonen Hamas’ kontroll.

Unntaket er noen land i Øst-Europa, blant annet Tsjekkia, Slovakia og Ungarn, som viser en manglende vilje til å la seg styre ukritisk fra Brussel, både når det gjelder ikke-vestlig masseinnvandring, forholdet til Russland og nå sist: EUs klimapolitikk.

Øst-Europa går til krig mot EUs klima­politikk

Brussel svarer med å straffe slike opposisjonelle land hardt økonomisk, mens Trump antyder en allianse med noen av de tidligere østblokklandene, noe som kan føre til oppløsningen av EU slik vi kjenner unionen i dag.

Selvsagt er det mange som ville ha ønsket noe slikt velkommen, men det vil uansett skape ubalanse i systemet, både sikkerhetsmessig og økonomisk. Da blir spørsmålet om situasjonen kan bli noe særlig verre enn den allerede er. Tross alt: Migrasjonen i dag går fra Norge til Polen og fra Tyskland til Ungarn.

Europeere stemmer med føttene og søker etter trygge land med økonomisk vekst og minimalt med islamsk multikultur, som kanskje bør beskrives som monokultur i land som Frankrike, Nederland, Belgia, Sverige og Storbritannia. Norge er på god vei i samme retning.

Norge med utenriksminister Espen Barth Eide i spissen er omtrent på linje med andre NATO-land under sosialdemokratisk kontroll, som f.eks. Spania, i fordømmelsen av det eneste demokratiet i Midtøsten. Både Barth Eide og statsminister Jonas Gahr Støre er av den grunn erklært persona non grata i Israel, men ønskes hjertelig velkommen i den islamske verden.

Hvorfor er Norge så fiksert på Israel?

USA er under et massivt tidspress.

Pentagons siste rapport om Kinas militærmakt, som ble offentliggjort denne uken, sier at «Kina forventer å kunne kjempe og vinne en krig mot Taiwan innen utgangen av 2027».

Det er selvsagt umulig å bygge opp en sterk nok marineflåte på kun to år.

Lederskribenten avslutter med å konkludere med at Trumps slagskip og nye kystkuttere er å foretrekke fremfor den militære nedgangen Kamala Harris ville ha tilbudt.

Men noen få nye skip og et flatt forsvarsbudsjett er fortsatt et veddemål på fred, og det er ikke dét veddemålet USAs fiender og frafalne venner i Europa ser ut til å satse på.

Klokka jobber ikke på Trumps side.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.