For noen dager siden sendte Donald Trump ut et prinsipielt dokument med tittelen «National Security Strategy of the United States of America» (USAs nasjonale sikkerhetsstrategi, heretter kalt NSS), som bryter med flere tiårs amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Trump selv kaller dokumentet en «naturlig følge» (corollary) av den gamle og ofte glemte Monroe-doktrinen fra 1823, der hovedpunktet var at ytterligere europeisk innblanding i amerikanske staters anliggender i både Nord- og Sør-Amerika ville bli oppfattet som en krigshandling mot USA.

I motsetning til det meste av det som hittil har vært ansett som sikkerhetspolitikk, utvider Trump-doktrinen sikkerhetspolitikken til å omfatte saker som tidligere ble ansett som innenrikspolitikk. Dette gjelder blant annet migrasjonspolitikken. I den forbindelse forkaster NSS uttrykkelig det amerikanske establishments påstander om at mangfoldig migrasjon gjør staten sterkere. «Massemigrasjonens tid er forbi», heter det.

For å sitere:

«Alle land som anser seg som suverene, har rett og plikt til å bestemme sin egen fremtid. Gjennom historien har suverene nasjoner forbudt ukontrollert migrasjon og sjelden gitt statsborgerskap til utlendinger, som også måtte leve opp til visse kriterier. Vestens erfaringer de siste tiårene rettferdiggjør denne hevdvunne visdommen. I land over hele verden har massemigrasjon tappet innenlandske ressurser, økt volden og andre forbrytelser, forvridd arbeidsmarkedet, svekket den sosiale sammenhengskraften og underminert den nasjonale sikkerheten. Massemigrasjonens æra må ta slutt.»

I denne sammenheng bryter NSS med Biden-administrasjonens bestrebelser på å få økonomien til å vokse ved å importere millioner av unge innvandrere fra fattige land. Det skal i stedet skje ved å fremme meritokrati innenfor USAs grenser.

Dokumentet legger ikke bare vekt på å beskytte USA i militær og økonomisk forstand, men også ved å forsvare landets «way of life» og motvirke «fiendtlig innflytelse i form av spionasje, urettferdig handel, narkotika- og menneskehandel, ødeleggende propaganda og kulturell undergraving».

NSS gjør mye for å forklare hva Trumps «America First»-politikk innebærer:

«Etter slutten på den kalde krigen overbeviste USAs utenrikspolitiske elite seg selv om at permanent amerikansk dominans over hele verden var i vårt lands beste interesse. Men andre lands anliggender vedkommer oss bare hvis deres aktiviteter direkte truer våre interesser. Våre eliter har alvorlig feilvurdert USAs vilje til å bære globale byrder som det amerikanske folket ikke forbinder med nasjonale interesser. De overvurderte USAs evne til samtidig å finansiere en massiv velferds-, regulerings- og administrasjonsstat sammen med et massivt militær-, diplomatisk-, etterretnings- og utenlandshjelp-kompleks. De satset på høyst feilinformerte og destruktive innsatser for globalisme og «frihandel», som uthulet selve middelklassen og det industrielle grunnlaget som USAs økonomiske og militære overlegenhet er avhengig av.»

Strategidokumentets svar er å styrke USAs industrielle fundament som den økonomiske politikkens høyeste prioritet.

Men resten av Vesten må også ta seg sammen ved å gjenskape selvtilliten til sivilisasjonen og den vestlige identiteten. USA skal til gjengjeld avholde seg fra «forever wars» – altså kriger som trekker ut og aldri tar slutt (slik det skjedde i Afghanistan).

Trump betegner politikken sin som pragmatisk og realistisk, båret av prinsipper uten å være «idealistisk», muskuløs uten å være «hawkish» (krigshissig) og avdempet uten å være slapp. Den er først og fremst motivert av USAs egeninteresse. Motivet er hva som tjener USA.

Imidlertid er en rigid ikke-intervensjonspolitikk umulig, fastslår NSS. Men hvis det skal interveneres, krever det en sterk begrunnelse, og denne begrunnelsen kan ikke være et ønske om å påtvinge andre land demokrati eller sosiale endringer som avviker betydelig fra deres tradisjoner og historie.

(Man fornemmer et hardt oppgjør med tidligere Republikanske og Demokratiske administrasjoner som vil innføre «demokrati» og «frihet» i muslimske land hvor befolkningen ikke ville vite av disse vestlige fenomenene.)

Som et ledd i beskyttelsen av USAs nasjonale suverenitet understreker dokumentet betydningen av å forsvare seg mot undergraving fra transnasjonale og internasjonale organisasjoner og utenlandske makter som forsøker å «sensurere vår diskurs eller begrense våre borgeres rett til ytringsfrihet gjennom lobbyvirksomhet og påvirkningsoperasjoner … å styre vår politikk eller involvere oss i utenlandske konflikter og kynisk manipulasjon av vårt migrasjonssystem for å bygge opp stemmeblokker som er lojale overfor fremmede interesser.»

America First-politikken betyr slutten på at USA – som en annen Atlas – skal bære hele verdensordenen på sine skuldre. «Blant våre mange allierte og partnere finnes det dusinvis av rike, sofistikerte nasjoner som må ta hovedansvaret for sine regioner og bidra langt mer til vårt kollektive forsvar.»

Dokumentet tar til orde for å gjenopprette USAs energidominans og nevner olje, gass, kull og kjernekraft som de viktigste strategiske prioriteringene.

(Klimaalarmister skal altså ikke forvente støtte så lenge Donald Trump er president.)

NSS angiper tidligere sikkerhetspolitiske dokumenter for å ha omtalt enhver del av verden og ethvert problem, noe som har resultert i at de har «mistet fokus». «Å fokusere er å velge – å erkjenne at ikke alt er like viktig.»

Formålet med sikkerhetspolitikken er derimot å beskytte sentrale nasjonale interesser. Det innebærer at USA, som en naturlig konsekvens av Monroe-doktrinen, vil gjenopprette sin sitt herredømme (preeminence) på den vestlige halvkule.

Stilt overfor trusselen fra Kina har «president Trump egenhendig omgjort mer enn tre tiår med feilaktige amerikanske antakelser om Kina, nemlig at ved å åpne våre markeder for Kina og oppmuntre til amerikanske investeringer i Kina og outsourcing av vår produksjon, ville vi bane vei for Kinas inntreden i den «regelbaserte internasjonale orden». Ifølge NSS har ikke dette skjedd, men både tidligere Republikanske og Demokratiske administrasjoner har enten villig bidratt til Kinas berikelse eller lukket øynene.

Dette skal nå ta slutt. Fra nå av vil USA skape balanse i forholdet til Kina. Det betyr også at USA vil samarbeide med sine allierte og partnere i det østlige Stillehavet for å sikre USAs overlegenhet i den globale økonomien og for å sikre at allierte økonomier ikke blir avhengige av noen konkurrerende makt.

(Les: USA vil sørge for at Sør-Korea, Japan, Taiwan, Filippinene og Vietnam ikke blir oppslukt av Kinas økonomiske innflytelsessfære. Dermed er hansken kastet til de mektige amerikanske kapitalinteressene, som gjennom flere tiår har tjent på å eksportere amerikanske arbeidsplasser og innynde seg hos de kinesiske kommunistene.)

NSS innebærer ikke noen forpliktelse til å forsvare Taiwan militært, men det kommer tett på et slikt løfte.

Som det står: «USA støtter ikke noen ensidig endring i status quo i Taiwan-stredet», men vil fortsette den langvarige amerikanske politikken med å sikre status quo – det vil si Taiwans eksistens som en selvstendig stat.»

Når det gjelder Europa, er NSS nådeløs:

Som det påpekes, reduseres Europas andel av det globale BNP. I 1990 var andelen 25 prosent, i dag er den 14 prosent. Men som NSS bemerker, overskygges dette økonomiske sammenbruddet av et sivilisatorisk.

«Det største problemet Europa står overfor, er blant annet Den europeiske union og andre transnasjonale enheter som undergraver friheten og suvereniteten. Innvandringspolitikken som omformer kontinentet og skaper strid, sensur av ytringsfriheten og undertrykkelse av politisk opposisjon. Dette fører til synkende fødselstall og tap av nasjonal identitet.»

«Hvis den nåværende trenden fortsetter, vil kontinentet [Europa] bli ugjenkjennelig om tjue år eller mindre.»

Som NSS påpeker, kan man derfor ikke belage seg på at europeiske land vil ha økonomier og militære styrker til å forbli troverdige partnere.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.