Foto: Pexels

Voksne er sjelden slemme. I hvert ikke de man kjenner. Slem, det er sånt vi sier til hverandre med godmodig skøyeraktighet:

– Nei, nå var du slem Christian!

Alle vet at Christian ikke hadde vært slem da. Ironisk kanskje, javel, men på en måte som kaller på det skjeve smilet. Nei, slem handler eventuelt om fremmede.

Slemme kvinner er like sjeldne som troll. Slemme menn, derimot… Man kan skremme barn med dem.

– Pass deg for den slemme mannen!

Slem mann eller simpelthen forrykt? Det er greit å vite forskjellen, men det viktigste når du møter denne krabaten, er å løpe det forteste du kan. Foto: «The Shining.

Barn ser selvfølgelig den slemme mannen i alle ukjente karer som plutselig dukker uanmeldt opp i nabolaget, eller som lusker rundt i underskogen i ikke helt rene klær.

Hensikten er å gjøre sine barn oppmerksomme på at det finnes farlige mennesker der ute som man gjør best i å passe seg for. Så overlater man resten til barnets fantasi. Og den lever sitt eget fryktelige liv. Den slemme mannen spiser barn.

Vi voksne vet selvfølgelig at han sjelden gjør det. Men det er likevel en grei og forståelig knagg å henge gruen på. Ingen barn har noe lyst til å bli spist. Så passer de seg. Hensikten oppnådd.

Men i farten raker vi med oss et betydelig antall uskyldige menn. Fulle menn, menn på vidvanke som bare skulle spørre noen om veien, menn som er ute og jogger, menn som smiler til fremmede barn uten annen grunn enn at de synes de er søte, pinsevenner, pensjonister som sykler rundt og stikker reklamebrosjyrer i postkassene til folk, menn som er utøvere av det snart glemte yrket landstrykeri, menn som ikke rakk bussen. I det hele tatt: Menn som aldri kunne tenkt seg å gjøre barn fortred. Og likevel passer barna seg for dem.

Det er beklagelig, men det er mørke tider, og det er all grunn til å mane til forsiktighet. Stygge ting skjer. Jeg synder selv mot de uskyldige. Jeg har selv advart mine døtre mot slemme menn. Men er det riktig å bruke det ordet?

Det vi egentlig mener er at de skal passe seg for pedofile, voldtektsforbrytere og generelle psykopater. Sekkebetegnelsen «slem» er genial i all sin effektive enkelhet. Den treffer barnet hjemme. Men samtidig begår vi en liten forbrytelse mot barnet, vi tukler med presisjonen i vårt aller viktigste verktøy: språket.

En pedofil overgriper er mye fælt, men han kan neppe beskyldes for å være slem. Det er heller ikke voldtektsforbryteren. Han gjør ikke hva han gjør for å være slem, men fordi han dessverre styres av et driftsmønster som blokkerer evnen til å tenke rasjonelt når det bobler over for ham. Og psykopaten, han er ikke slem, han er bare veldig syk.

De slemme mennene er altså ikke slemme i det hele tatt.

Potensielt slem mann forkledd som dyrevenn, her observert på Vera, ved svenskegrensen i Trøndelag i 1985. Foto: Arne Nordtømme.

Hvem er slemme da? Barna, selvfølgelig. Foreldre er ivrige brukere av ordet når de tar sine egne eller gjerne andres barn i skole. Ingen er så slemme som barn. De er så slemme at de må straffes med inndratt mobiltelefon og rett i seng uten kveldsmat.

Mæler pjokken din til naboens datter så den ufyselige sladrehanken av en snørrete grinasabb styrter opp trappen og roper på mamma, har pjokken vært slem. Fy! sier vi. Fy! så slem du var! Tyvlåner han fars Visa og går berserk i fru Larsens fruktbutikk på hjørnet, er han også slem; å utgiftsføre en neve småsjokolader (særlig banan) fra kiosken på fars konto er fryktelig slemt.

Ja, barns slemskap er så omfattende at den dukker opp overalt i hverdagen. De spiser ikke opp grønnsakene, de har med frosker hjem, de spytter på hverandre, de griner for et godt ord, de slår og dytter og erter og spenner ben og lugger, de mister glass i gulvet og tråkker på bestefars vinylplater, de går på epleslang og klatrer opp på tak, de tisser i sengen og roper på vann klokken fire om natten. De er så slemme, så slemme, så slemme at det er skammelig at man ikke lenger kan ty til barneanstalter styrt av strenge guvernanter med spisse briller, ormetunge og spanskrør. Eller eventuelt utsetting av barn i skog.

Barna lærer at alt de gjør som voksne ikke liker, men som de selv synes er kjempegøy og spennende, er slemt. De blir neppe bedre samfunnsborgere av det; det er jo ikke noe system i bruken av betegnelsen. Enten barna hadde de beste intensjoner eller ikke, så er de pr. den voksnes definisjon slemme. Særlig når de voksne er trette eller sure på hverandre.

Potensielt slem mann med ballong. Fotografert på langfredag i 1971. Foto: Eirik Hauge.

Jeg våger følgende brannfakkel: Barn er aldri slemme. Vriene, humørsyke, sinte, forvirrede, trette, tørste og mette, ja, til og med skikkelig ekle, men ikke slemme.

Nå tar de det neppe særlig tungt om man slenger det etter dem. Ordet betyr jo ingenting. I grunnen er det veldig rart at de lar seg skremme av slemme menn. Det mest naturlige ville jo være at de løp dem begeistret i møte. Her er jo menn som er akkurat som dem: Ikke liker de grønnsaker, ikke vil de legge seg tidlig, helst spiser de godterier til middag og kanskje, kanskje har de til og med en levende frosk i lomma.

Ordet «slem» bør snarest fjernes fra våre ordbøker. Det er i beste fall upresist og i verste fall meningsløst. Ond, derimot, bør brukes mer. Ikke om barn, for de er aldri onde, men om voksne. Verden er full av onde – fra Putin og Kim Jong-un via din egen kone (på sine dårlige dager) til den gamle damen i tredje som ikke tåler lyden av glade barn som leker.

Neste gang skal vi ta for oss et annet hyppig brukt ord i det norske språk: Snill. Hvorfor vil barn mye heller være slemme enn snille? Ja, er snill egentlig bare en omskrivning for dum?

Følg med.