Regjeringsplattformen fra Hurdal, som la grunnlaget for samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er nå historie.

Statsminister Jonas Gahr Støres nye ettpartiregjering vil fremover styre på Arbeiderpartiets eget partiprogram. Beslutningen markerer en overgang fra et forpliktende samarbeid til en ny virkelighet der all makt i praksis flyttes til et fragmentert Storting, skriver Dagsavisen.

Et spill om fleksibilitet

Etter valget har Arbeiderpartiet valgt å fortsette i regjering alene, og dermed bortfaller behovet for en felles, forhandlet plattform. Ap-nestleder Jan Christian Vestre bekrefter at regjeringen nå vil basere sin politikk på partiprogrammet vedtatt i april og løftene fra valgkampen.

Statsviter Bjørn Erik Rasch peker på at dette er et strategisk valg fra Støres side. I stedet for å la seg binde i en fast avtale med de fire støttepartiene Sp, SV, Rødt og MDG, velger regjeringen å «kjøre slalåm» i Stortinget. Ifølge Rasch er dette et tegn på at Arbeiderpartiet tror de får mer gjennomslag for egen politikk ved å søke skiftende flertall, fremfor å inngå kompromisser i et felles dokument.

Makten flyttes til Stortinget

Konsekvensen av regjeringens strategi er en markant maktforskyvning. Hans Andreas Limi, parlamentarisk nestleder i Fremskrittspartiet, påpeker at selv om regjeringen slipper interne forhandlinger, må de nå forhandle med Stortinget om hver eneste sak for å få flertall.

– Det blir mye større makt i Stortinget, for det er der flertallet finnes, sier Limi til Dagsavisen.

Som mindretallsregjering må Støre først søke støtte hos sin «tuttifrutti»-base. Dersom forhandlingene der ikke fører frem, kan regjeringen bli tvunget til å søke flertall på borgerlig side. Dette åpner for en uforutsigbar politisk hverdag.

Advarsel fra historien

Professor Rasch understreker at den parlamentariske situasjonen for Støre nå er blitt «langt mer krevende». Han trekker frem en historisk parallell som en advarsel: Thorbjørn Jaglands Ap-regjering på 90-tallet. Også den styrte på eget program i mindretall, men en aktiv opposisjon i Stortinget sørget for at regjeringen ble «nærmest styringsudyktig» i månedene frem mot valget i 1997.

Den første store testen på regjeringens nye strategi kommer med høstens forhandlinger om statsbudsjettet for 2026. Det vil vise om Jonas Gahr Støres valg om å styre uten et forpliktende flertallsgrunnlag gir den ønskede fleksibiliteten, eller om det markerer starten på en periode med politisk ustabilitet og redusert styringsevne for landets regjering.