Tysk økonomi har stagnert, og behovet for reform er åpenbart. I stedet vurderer politikere å danne en mur, der alle kriminelle og islamister slippes inn, men ingen skattebetalere slippes ut.

Dette skriver Harald Martenstein i Die Welt. Velkommen etter, kan vel vi nordmenn si. Vår regjering har jo allerede innført en exit-skatt.

Martenstein mener problemene bare vokser, mens håpet forsvinner. Landet forfaller på så mange måter, og Berlin anser han som en av de mest forfalne hovedstedene i Europa.

Infrastrukturen er ødelagt, å fikse jernbanen vil koste astronomiske summer, barn lærer ikke å lese og skrive på skolen, siden så mange av dem ikke behersker det tyske språket.

Det er fortsatt håp om å løse problemene, mener Martenstein. Men da må man starte med skikkelige reformer snart. I stedet implementeres et rådyrt, gjeldsfinansiert omfordelingsprogram kalt Borgerinntekt. Dermed må de som jobber, gi pengene til dem som velger å la være å jobbe.

Bärbel Bas er formann for sosialdemokratene SPD. Hun er også sosialminister, og fremstår som en symbolfigur for det tyske forfallet. Hun viser null respekt for sin sjef, forbundskansler Friedrich Merz, som hun sier snakker bullshit når han antyder at man må gjøre noe med de eksploderende kostnadene velferdsstaten påfører landets økonomi.

Bas og vennene hennes drømmer om skatteøkninger, sannsynligvis hver natt. Ville det ikke vært fantastisk om skattene ganske enkelt kunne justeres etter myndighetenes økonomiske behov, på ethvert nivå, uten grenser?

Det finnes et velprøvd middel i Tyskland for å motvirke den sosialt urettferdige masseflukten av arbeidere som da ville følge. Kunnskapen er tilgjengelig.

For SPD måtte imidlertid den nye antifascistiske beskyttelsesmuren bygges på en slik måte at enhver kriminell og enhver islamist kan komme inn, men ingen skattebetaler kan slippe ut.

Britene har gjennomført massive økninger av skatter og avgifter etter at Labour overtok Downing Street nr. 10. Men det hjelper ikke, siden folk med høye inntekter rømmer landet, og dermed er man like langt, bare med en mye fattigere og mer opprørt befolkning.

Det er ikke problemene som skremmer Martenstein, det er er nivået av virkelighetsfornektelse og ønsketenkning i det herskende miljøet som skremmer ham. Som når det gjelder masseinnvandringen.

Tyskland må ta et kraftig oppgjør med sin innvandringspolitikk, og det holder ikke å redusere antall migranter til 200.000 i året. Men det krever mot nok til å konfrontere migrasjonslobbyen, og dette motet ser ikke Martenstein noen tegn til.

Resultatet blir et nytt og ukjent Tyskland.

Jeg vil ikke at barna mine skal våkne opp om noen tiår i et land som ligner mer på Syria eller Afghanistan enn på Tyskland i 2014. Er dette ønsket virkelig fascistisk?

Men det er selvsagt den veien det går hvis ikke politikken endres dramatisk. I flere byer i Vest-Europa er dette realiteten allerede.

Oppfører seg som rene erobrere

Det er massene med migranter uten hverken utdannelse eller arbeidsvilje, og som i tillegg utgjør en trussel mot tyske jøder, som skaper de største problemene, akkurat som i resten av Vest-Europa.

Slike folk oppfører seg ofte som rene erobrere.

De er en trussel mot det liberale demokratiet fordi de har liten respekt for toleranse. Når de først blir mektige, vil de bruke makten sin.

Det er nå så mange innvandrere i Vest-Europa at integrering er unødvendig, og urbefolkningen må jobbe og slite for å finansiere innvandrernes liv. Hvert år ankommer hundretusenvis av nye som krever å bli forsørget. Som takk for hjelpen begår de i økende grad alvorlig kriminalitet.

Vest-Europa beveger seg med rekordfart mot point of no return.

Så kanskje det beste er å forlate landet, slik Martenstein skriver i tittelen? Eller er det kanskje bedre å bli værende i hjemlandet og gjøre en forskjell?

Problemet er bare at norsk politikk styres som en lukket anstalt, og her slipper man ikke til hvis man argumenterer for faktisk å gjøre noe for å løse problemene før det er for sent.

Man må derfor finne sine allierte utenfor politikken, og det er tegn som tyder på at dette er i ferd med å skje, som blant annet ved de massive demonstrasjonene i Storbritannia.

I Norge er det stille – i hvert fall foreløpig. De eneste som demonstrerer, er pro-palestinerne.

Kjøp «Europas underlige død» her.