Rett før valget har bloggeren Sindre Wiig Nordby sluppet den folkefinansierte dokumentarfilmen «Hvor blir det av penga!», som tar for seg offentlig sløsing, byråkrati, strømkrisen og eksplosjonen av byråkrati, regulering og offentlig forbruk. For som alle skjønner: Norge flyter over av oljepenger og har aldri vært rikere – og likevel er det offentlige nødt til å skjære ned på skoler, eldreomsorg, helse, vedlikehold og offentlige tjenester, samtidig som staten er blakk og alltid trenger mer penger gjennom skatter og avgifter. Dette henger bare ikke sammen.

Egentlig er det fullstendig uforklarlig, så hvor blir det egentlig av alle pengene i landet med verdens største investeringsfond, samtidig som det har verdens høyeste skatter og avgifter? Og som om ikke dét var nok, har vi fått priseksplosjon på strøm, mat og tjenester i tillegg. Når skal den offentlige rikdommen komme folk flest til gode? Hva pokker er det som foregår? Det er flott at flere enn oss graver i det.

En god og nyttig dokumentar

Filmen inneholder en rekke intervjuer med personer som kan si noe om offentlig pengebruk. Vi møter aktører som forklarer strømkuppet som har rammet folk og næringsliv så hardt. «Sløseriombudsmannen» avslører vanviddet i offentlig forbruk, og han har helt konkrete eksempel på prosjekter som koster titalls milliarder uten egentlig å tilføre samfunnet noen reell nytteverdi. Han påpeker også at igangsatte prosjekter aldri blir stoppet i Norge, uansett hvor store budsjettoverskridelser som truer i det fjerne.

Intervjuet med tidligere «forenklingsgeneral» Hans Jørgen Blomseth, som skulle forenkle og effektivisere byråkratiet gjennom åtte år, er også interessant. Han hevder at man kan kutte 200–300 milliarder på statsbudsjettet uten at borgerne lider noen nød, men etter hans erfaring var motstanden mot effektivisering så stor at det i praksis var umulig.

Filmen avslører også hvordan en eksponentiell økning i lover og reguleringer siden 1970-tallet, med 1600 nye forskrifter på ett år i 2024 er i ferd med å paralysere og utarme privat næringsliv med lover, regler og rapporteringsplikt. Rammebetingelsene er så ustabile at bedrifter må ansette folk som bare håndterer meningsløst byråkrati, og det slår naturligvis ut på prisene til publikum.

Det som kanskje grep meg mest var innslaget om sykepleiere i Norge: Det viser seg at Norge slett ikke mangler sykepleiere – vi har faktisk flere enn andre nordiske land. Det er bare det at våre sykepleiere må utføre rutineoppgaver som ikke har noe med sykepleie å gjøre: tørke støv av gardiner, vaske nattbord og tømme søppel – oppgaver som naturligvis burde vært overlatt til folk som ikke er utdannet helsepersonell.

Dessverre noen utelatelser og mangler

Pussig nok kobler ikke filmen lover, regler og direktivet til EU. Dokumentaren forklarer ikke hvem som skaper denne flommen av reguleringer, og grunnlaget for hvorfor de blir innført. Her skylder man på departementer og norsk byråkrati, og det er også bare delvis riktig, siden Stortinget har ansvaret for all lovgivning. Men det er jo ikke lenger Stortinget som bestemmer i Norge: Det er EU som bestemmer over Norge, gjennom EØS, og eksplosjonen i reguleringer skyldes i stor grad klimahysteriet og innføringen av EUs taksonomi. Dét problemet blir ikke berørt.

Her hadde Mimir fra Rødt en interessant betrakting når han snakker om at vi er på vei mot den embetsverksstaten som Norge hadde før demokratiet ble innført. I det regimet spiller det ingen rolle hvem som velges, for alt er styrt av lover, regler, embetsmenn og advokater som ingen ser noe til. Valget handler altså ikke om å velge statsminister, men heller en klassisk stattholder som styrer Norge på vegne av en fremmed kolonimakt med overnasjonalitet. Heller ikke dén problematikken går man dypere inn i.

Underholdende, men litt for lettvint

Informasjonsmengden i «Hvor blir det av penga» holder antagelig i bøtter og spann for vanlige velgere som ikke har politikk som livsoppgave. Kanskje det er riktig av Wiig Nordby å stoppe der han gjør. Men for meg blir det litt for snilt og overfladisk. Han går ikke dypt nok, for problemet med dokumentaren er at seerne faktisk ikke får noe klart svar på hvor det blir av «alle penga».

Ja vel, priser har eksplodert, mye går til byråkrati og sløsing, samt til gigantiske prestisjeprosjekter hvor økonomistyringen er helt fraværende. Men dokumentaren berører overhodet ikke hvor mye som overføres til EU, til FN, til WEF og andre private NGO-er i Norge og utlandet. Vi får ingen tall for hvor mye som brukes på bistand og hvilke land som mottar den.

Det legges ikke frem noen tall for hva innvandringen koster Norges sosialbudsjett i form av byråkrati, trygder og bosetting – hverken i fortid, nåtid eller i fremtiden, selv om tallene ligger klare hos SSB. Og vi får heller ingen tall for hvor mye som overføres til private konsulenter eller private aksjeselskap som lover å bygge «klimaløsninger» bare de får nok «risikoavlastning» og subsidier.

Spørsmålene alle er livredde for å stille

For akkurat som jeg påpekte rundt Martin Bech Holte og boken hans «Landet som ble for rikt», klarer heller ikke Sindre Wiik Norby å stille det ulovlige og umulige spørsmålet som burde stilles kontinuerlig, men som heller ikke mainstream-media våger å ymte et pip om:

«Tenk om dette IKKE er vanstyre, tilfeldigheter, arbeidsuhell, inkompetanse eller handlingslammet sløsing? Tenk om det er godt planlagt, ønsket utvikling og gjort med fullt overlegg av gjennomkorrupte aktører som sitter igjen med milliarder og ler hele veien til banken? Tenk om stat og privat har smeltet så tett sammen at ingen lenger kan si hvem som er hvem?»

Tenk om dét? Konspiratorisk og for drøyt? Vel, det er jo nettopp dét som er jobben til journalister og folk som lager dokumentarer: å stille de vanskeligste spørsmålene. Fasiten viser at utrolige mengder penger bare «forsvinner» – og da bør veien være kort til å spørre «til hvem» og «hvorfor»? Tenk om dette ikke er latterlige «arbeidsulykker» eller klumsete håndtering av norsk økonomi, men heller en ønsket utvikling?

For eksportnæringen elsker den svake krona. Den private klimaindustrien elsker subsidiene. Matvarebransjen elsker de høye matprisene. Strømbransjen elsker de høye strømprisene. LO elsker at stadig flere får trygg jobb i staten. Humanisme-industrien får aldri nok «flyktninger». Byråkrater får aldri nok byråkrater og byråkrati. Og Arbeiderpartiet og Høyre får aldri nok EU, FN og WEF.

Hvorfor stoppe da? Noen blir veldig mye rikere av dagens politikk – og i et land som renner over av penger, er det ingen incentiver for å ødelegge egen gullgruve. Alle i den norske makt-loopen vil at det skal fortsette, for «greed works», og da blir naturligvis pengene borte. Poff!

Bruk en time og se selv

Jeg vil likevel si at det er en borgerplikt å tenke igjennom «Hvor blir det av penga», akkurat som det burde være en selvfølge å lese document.no – og dette gjelder dobbelt opp hvis du er uenig. Dokumentaren kunne vært strammet inn, mer fokusert og mer profesjonelt produsert, og kunne gravd enda dypere – men ett sted må man jo begynne.

Dette er en timelang opplysende, morsom og underholdende skrekkfilm om det vanstyrte Norge. Den er politisk uten å være koblet til noe bestemt parti, og trekker den soleklare konklusjonen: «Sløsing burde gjøres til den viktigste valgkampsaken for velgerne.» Og dét har han helt rett i!

Men det kommer ikke til å skje. For det er rike og mektige krefter i sving som slett ikke ønsker forandring. Derfor er alle valgkamper en konkurranse om hvilket parti som lover mest penger, velferd og fordeler til forskjellige velgergrupper.

Det viktigste valgløftet ville kanskje vært å tidoble kapasiteten til Økokrim.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!