Sommerferie er boktid, og jeg valgte sakprosaen «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte. Siden jeg er uvanlig glad i tall, data og offentlige papirer, pløyde jeg lett igjennom drøye 300 sider, og forstår hvorfor boken har fått så stort moment som den har: Selv om boken er en fasit full av statistikk, grafer og tørre fakta, er den rene thrilleren i forhold til versjoner av Norsk Offentlig Utredning, og den dokumenterer en skremmende utvikling i norsk samfunnsøkonomi.

Martin Bech Holte er ingen lettvekter: Han har doktorgrad i samfunns­økonomi, med bakgrunn fra Aker og McKinsey, og tittelen oppsummerer innholdet: Staten er blitt for rik, rikdommen sløvet oss, og politikerne ga slipp på fornuftig, forsiktig og ansvarlig økonomistyring. I stedet begynte det offentlige Norge å oppføre seg som en uansvarlig lottovinner som har penger til alt, unntatt det som er viktig.

Hver eneste stortingsrepresentant har fått et eksemplar, så hvorfor har de ikke lest den, blitt betenkt og endret kurs? Hvorfor har ikke regjeringen tatt tallmaterialet på alvor, tatt selvkritikk og justert politikken? Hvorfor handler ikke valgkampen om å løse de skremmende problemene som bygger seg opp? Og hvorfor debatteres bare form og innhold i boken, i stedet for hvordan vi skal løse problemene? Det skal jeg ta mot slutten, men først litt om innholdet.

Et skille i 2013

Bech Holte opererer med to perioder i norsk økonomi: Vår gullalder mellom 1973 og 2013, og solnedgangen mellom 2013 og 2025. Han kaller dette skillet et Dag 1- og Dag 2-skille, eller som han selv skriver i boken:

– I 2013 var Norge på toppen av verden. Etter to tiår med sterk økonomisk fremgang hadde Norges fastland, uten inntektene fra olje og gass, blitt rikere enn USA. Det var en utopi noen tiår tidligere, men nå var vi rikest, lykkeligst og sunnest i verden.

Dette står i sterk kontrast til det myndighetene selv sier, når de slår fast at gullalderen vår er nå i 2025, og «Norge går så det griner» – selv om vi altså har vært igjennom 13 år med ineffektivitet, stillstand, budsjettunderskudd, nedgang og tilbakegang, og det trengs radikale samfunns- og økonomiske reformer for å komme på sporet igjen.

Problemet er at staten og flertallet av borgerne vasser i penger, og derfor er det ingen grunn til panikk. Alle (som teller) er faktisk strålende fornøyd med sin innsats og tingenes tilstand. Spesielt gjelder selvtilfredsheten offentlig sektor, og som alle vet: Byråkrati har en fantastisk evne til å finne opp nye oppgaver som krever mer byråkrati og flere ansatte. Og siden de alle trenger å rettferdiggjøre sin stilling, kan ingenting bli bra nok: Alt må endres hele tiden, med nye lover, forordninger og pålegg. Endring er selve målet, ikke å nå frem til et resultat som fungerer.

Norge er overbyråkratisert, overregulert og uforutsigelig

Resultatet er, som de fleste har fått med seg, at offentlig sektor står for mer enn 65 % av BNP, og vår offentlige sektor er betydelig større enn hva andre nordiske land klarer seg med. Dette sluker stadig mer ressurser, og byråkratiet skaper stadig mer regulering som gjør næringslivet tilsvarende ineffektivt. I tillegg er kostnadene rundt offentlige prosjekter fullstendig ute av kontroll – men det gjør ikke noe, for vi har jo oljepenger! Hurra!

Alt i alt fører vanstyret til at norsk innovasjon ligger på bunnen i OECD, og utenlandske investorer har ikke lenger troen på at Norge vil lønne seg for dem, samtidig som norske investorer flytter til utlandet for å slippe unna et skatteregime som aldri har noen begrensinger eller stabile rammevilkår. Og når utlandet ikke lenger tror på norsk økonomi og fremtid, faller bunnen ut av den norske krona.

Likevel innfører Støre-regjeringen formuesskatt som får enda flere næringsdrivende til å kaste kortene, for staten trenger enda mer penger! Bech Holte dokumenterer godt hvordan Sverige under Palme gjorde samme dumme tabbe på 1970-tallet, med samme ødeleggende resultat som vi allerede ser her i dagens Norge.

Martin Bech Holte har viet over 50 sider på slutten av boken til løsninger som viser veien ut av uføret og tilbake til god økonomistyring. Det er grundig redegjort for, og godt argumentert – ikke minst når han viser hvordan oljepengene kunne gjøre hverdagen lettere for norske borgere, og ikke bare for byråkrater og politikere. Men nei. Det blir ingen kursendring.

I stedet blir det endeløs debatt om faktagrunnlag, tallbruk og utvalg, som naturligvis stopper enhver mulighet for handling – fordi eliten som styrer Norge, ikke ser noe uføre eller problemer eller farer med sitt regime. Alt går helt strålende, takket være glimrende politikk.

Noen påfallende svakheter 

Martin Bech Holtes problem er at han ikke har dyp erfaring som politiker og innsikt i hvordan politikken egentlig fungerer bak fasaden. Han er også økonom til fingerspissene, med klokkertro på markedskrefter, uten å drøfte den betenkelige sammensmeltingen mellom offentlige og private interesser, som skaper enorm risiko for korrupsjon. Dette er ikke nevnt med et ord i boken, enda alle vet at «greed works». Heller ikke at våre politikere sitter ved makten fordi de kjøper stemmer av folk gjennom å love gratis velferd og ditt og datt.

Forfatteren forholder seg heller ikke til at mye av overreguleringen av Norge kommer direkte fra EU, og nevner ikke masseinnvandring som kostnadseksplosjon for velferdssystemet og offentlig sektor. Han berører ikke globalisering som viktig faktor for utviklingen, og berører ikke klimahysteriet med en fire meter lang pølseklype, selv om innføringen av taksonomi og sirkulærøkonomi er økonomiske eksperimenter med et enormt skadepotensial.

Disse manglene i teksten er på en måte forståelige: Samfunnet vårt er truet av så mange faktorer, som spiller sammen på så mange måter, at det er nesten ikke er noen forunt å ha alt i hodet på en gang. Det vil også gjøre en slik bok mye tykkere, og løsningene mye vanskeligere å finne. Men dét er ikke det største problemet til Bech Holte.

Ingen vil skrive en bok alle vil hate

Hvis du skriver en bok som omfatter de problemene jeg har nevnt ovenfor, og hvordan de griper inn i hverandre, får du aldri en bestselger. En slik bok ville nemlig bli fullstendig ignorert av media. Den ville ikke-eksistert i norsk offentlighet, debatten ville bli fraværende, og svært mange mennesker ville nekte å kjøpe den fordi den ville angripe deres virkelighetsoppfatning og politiske ønskedrømmer. Jeg snakker av erfaring.

I en slik helhetsoversikt vil det også være svært vanskelig å presentere løsninger som er realistiske. For uføret Norge og økonomien vår har havnet i, lar seg egentlig ikke løse. Globalistene har skapt et helt nytt samfunn, med helt nye samfunnskontrakter, som gjør Norge før år 2000 dødt og forsvunnet for godt.

Det finnes ingen vei tilbake, og dét er ikke noen arbeidsulykke, slik mange tror. Det er en ønsket utvikling. Endrings-eksplosjonen er gjennomført med fullt overlegg, fordi politikerne som står bak «Det nye Norge», ikke har fokus på Norge og Norges beste, men i all hovedsak er internasjonalt fokusert. Og de tror på fullt alvor at dette vil fungere til det bedre og skape et bedre samfunn. De tar feil – men siden det virker for dem selv, i deres verden, er de fornøyd.

Globalisering, klimapolitikk, masseinnvandring, islamisering, EU-overnasjonalitet, fri flyt, skattetrykk, korrupsjon, kostnadseksplosjon, elektrifisering, taksonomi, sirkulærøkonomi, kronefall, større forskjeller og voksende offentlig sektor, er en ønsket utvikling i det norske establishment. Det er ønsket politikk fra partiene, Stortinget og regjeringer fra Høyre og Arbeiderpartiet. De vil ikke tilbake til det vi var. De vil bare late som, så velgerne skal bli med på ferden. See?

Norge går så det griner – for dem som teller

Eliten har ikke gjort noe galt. Man har gjort det riktige – for seg selv, EU og det imaginære «fellesskapet» de dyrker, verdens migranter og klimaet, og derfor sier de at «Norge går så det griner». Det er kanskje dette Bech Holte ikke forstår. Han vil advare og opplyse, men EU-eliten er allerede opplyst – og gir blaffen i advarsler og problemene Bech Holte beskriver. Dette er bare «humper i veien».

Norges nyrike adelskap er strålende fornøyd, på vei mot en strålende ny, grønn, global fremtid, og det er derfor også denne boken vil bli debattert en stund, uten å endre noe som helst, slik f.eks. bøkene til Hege Storhaug er blitt behandlet. Også for disse bøkene har debatten handlet om faktagrunnlag og beskyldninger om overdrivelser og fremmedfiendtlighet, ikke om de faktiske problemene alle kan se ved selvsyn – hvis de vil se. Det som foregår, er problempulverisering og debattavsporing, og det virker.

Både Storhaug og Bech Holte har rett, men det spiller ingen rolle. See? Nettopp dette er kanskje den beste grunnen til å lese boken. Her er det absolutt mye å lære, og jo mer du forstår, desto mer uforståelig blir politikk og økonomi i Norge – landet som flyter over av oljepenger som kunne fjernet skatter og avgifter for borgere og næringsliv og skapt ekte vekst.

I stedet skjedde det stikk motsatte.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!