EN INDUSTRIBY PÅ HAVET: Bare 15 nautiske mil nord av Vardø, like utenfor norsk farvann, lå to sovjetiske fabrikkskip våren 1976 i døgn­kontinuerlig produksjon. En flåte på 60 trålere sopte havet rent for yngel som ble kokt til hermetikk og malt til fiskemel om bord i moder­skipene – et rovfiske som nesten tok knekken på den norsk-arktiske torske­stammen. Effekten viste seg for fullt 15 år senere, da kvotene måtte reduseres til et minimum og næringen ble tvunget til en rask omstilling. En norsk bruks­vakt­skøyte kastet et høflig blikk på yngel­drapet før den skyndsomt trakk seg unna. Bildet sier alt om styrke­forholdene i Barents­havet – den gangen og i dag. Alle foto: Alf R. Jacobsen.

Fra tråleren Gargias rorhus så konturene til å begynne med ut som et fata­morgana: gråbrune fabrikk­bygninger, skorsteiner som spydde sot, røyk og damp og vaiere som lignet telefon­linjer, spent fra stolpe til stolpe i horisonten.

Men skipper Arne Jensen gliste og stakk til meg kikkerten. «Du ser ikke syner, tovaritsj. Hver gang sovjet­russerne vil vise hvem som har kommandoen, flytter de like godt hele byen på havet.»

Et flytende industrisamfunn

Det var blitt mai 1976. Vi befant oss bare 15 nautiske mil fra Vardø, og det var fortsatt 13 år igjen til det nerve­skakende krise­møtet i Bergen (se forrige artikkel). Næringene kunne fortsatt anes som et fiolett silkebånd i sør, og vinden bar med seg en søtlig eim av lyng og skrinn jord.

Men rett forut forvandlet luft­speilingen seg til et flytende industri­samfunn med knurrende diesel­motorer, hylende vinsjer og en sverm av rust­flekkede baljer som gikk i skyttel­trafikk mellom fiske­bankene og skute­sidene. I sentrum lå to 25 000 tonns moder­skip, sammen­koblet av manila­trosser så tykke som en skøyte­løpers lår. Fenderne av gummi ville ha kledt en amasones hofter.

Nedover skipssiden, som ikke hadde vært mønjet siden Stalins død, løp strømmer av blodvann, avfall og smøreolje. Fra kolossenes indre steg brølet av kompressorer, dampkjeler, pumper og samlebånd – en uopphørlig kakofoni i tre daglige skift. Over det hele lå en sky av eksos, ammoniakk og svette som et tegn på at proletariatets diktatur ikke var for pyser og pappa­gutter. Så lenge rust­holkene fløt, var kommunismens slutt­seier innen rekke­vidde – koste hva det koste ville.

Jeg snudde meg og så på ekkoloddet. Kull­stiften tegnet leire­bunnen som en vannrett stripe 200 meter under kjølen. Høyt oppe i sjøen røpet grå skygger tilstede­værelsen av fisk.

«Du har rett», sa Arne. «Langs bunnen finnes ingen legale forekomster. Men det er yngel overalt.»

Inn i solnedgangen

1976 var et kriseår. Ap-staten og den tungt subsidierte regulerings­økonomien var på vei inn i solnedgangen. Fiskeri­næringens byråkratiserte pengesluk ble fortsatt holdt i live av hundrevis av millioner i stats­støtte. Men bygde­romantiker­nes våte drøm, fiskar­samvirke­lagene, var allerede gått under med dunder og brak, og det statseide pioner­foretaket Finotro vaklet på kanten av stupet. Riktignok skulle oljen snart redde landet fra årtier med politisk dårskap. Men forandringene som næringens utøvere hals­starrig hadde motsatt seg siden tidenes morgen, nærmet seg som et eksplosivt lavtrykk fra isbaksen.

Presset fikk næring utenfra. Hundrevis av uten­landske fabrikk­trålere med en enorm statseid flåte fra kommunist­landene Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Polen og Bulgaria i spissen, hadde på kort tid tatt knekken på Newfound­lands torske­stamme, som i 500 år hadde fylt europeiske spiskamre. Nå flommet de inn i Barents­havet, fulgt av briter, franskmenn, vest-tyskere, portugisere og spanjoler.

SPANSKE PARTRÅLERE: Spanske partrålere gjorde dype innhogg i yngelen på Skolpen­banken. Til tross for at de bare hadde en kvote på 7000 tonn, fisket de med mer enn 50 fartøyer. Det fantes liten eller ingen kontroll. Ingen av trålerne leverte fangst­meldinger.

Den første kvoteavtalen

I 1975 kom den første kvoteavtalen i stand mellom 15 land tilsluttet Kommisjonen for fisket i det nord­østlige Atlanter­hav, NEAFC. Norske forskere ville sette samlet kvote av norsk-arktisk torsk til 525 000 tonn, men russene ønsket det dobbelte, 1,1 million tonn. Kompromisset ble 810 000 tonn.

«Kvotene ble skånselløst over­fisket», rapporterte jeg fra trål­feltet. «Sikre tall eksisterer ikke, men britiske eksperter hevder at langt mer enn en million tonn ble tatt i 1975. Avtalen fastsatte også minstemål på 130 mm for trål­posenes maske­vidde. Kontroller har avdekket groteske brudd på bestemmelsene. Poser med maske­vidde helt ned til 30 mm er funnet. Når slike redskaper brukes, blir det ikke liv tilbake i havet.»

Reguleringer for trålerne

Kvoteavtalen ble forlenget i 1976. Sovjet­unionens andel utgjorde 345 000 tonn. Det samme gjorde den norske, mens resten ble fordelt på tredjeland.

Kystflåten kunne fortsatt fiske fritt. De 70 norske fersk­fisk­trålerne ble for første gang underlagt kvote­regulering – med et tak på 155 000 tonn. Effekten meldte seg straks. Et rikt vinter­fiske tvang de første trålerne i opplag allerede i mai, med utstrakte permitteringer til sjøs og på land.

«Det kjennes bittert», sa skipper Jensen. «Hetsen mot trålerne har vedvart siden 1930-årene og synes aldri å ta slutt. Vi er blitt hogge­stabben og får skylden for alt som går galt.»

Av tredjelandskvoten hadde Spania og Portugal fått 7000 tonn. De fisket fortsatt med 50 fartøyer mellom Nordkapp og Bjørnøya, og syntes helt uinteressert i å ta en pause.

«Man kan jo gjette hvorfor. Kontrollen er fraværende, og fangst­rapporter blir ikke levert til tross for at det er et krav i kvote­avtalen.»

EN ARMADA: De russiske trålerne kunne sees over hele Nord­banken. Mer enn 60 trålere gikk i skyttel­trafikk til og fra fabrikk­skipene som sees i horisonten til styrbord.

Mer enn 60 sovjetiske trålere

Over Skolpenbanken var natten lys og mild. I løpet av noen få kvelds­timer hadde vi seilt forbi tre moder­skip med røyk og stim fra alle piper og ventiler, og mer enn 60 trålere med hammeren og sigden akterut.

Fryseriene, hermetikk­fabrikkene og fiskemel­møllene arbeidet uavbrutt til arbeider­klassens pris, iberegnet Bresjnev og hans hardkokte og velfødde under­såtter i Kreml. Men om bord i Gargia viste ekko­loddet hele tiden det samme: havbunnen som en naken rett linje og spredte ansamlinger av yngel og småfisk høyere opp i sjøen.

«Det hadde vært interessant å forsøke et hal», sa jeg til Arne. «Loddet viser ingenting, men de russiske fabrikkene produserer alt hva remmer og tøy kan holde. Noe må de ha å kjøre gjennom kverna.»

En halvtime seinere dundret bobbinsene over dekket. Det smalt i klyssene da trål­dørene og vaierne fulgte etter. Gargia reduserte farten til fem knop. I dypet akterut ble trål­posen slept over bunnen som den utspilte strømpen til en sovende kjempe.

SPENNING PÅ TRÅLDEKKET: Det smeller i vinsjer og variere, og trålen dras om bord. Alle venter på resultatet: rekord­fiske eller svart hav?

SPENNINGEN UTLØST: Trål­gasten Per Bengt Barstad sjakler til tauet som skal løfte trålen opp slippen og inn på dekket. Men sekken har allerede flytt opp akterut og viser et magert resultat: 500 kilo på fem timers tauing med lovlig maske­vidde.

Yngeldrap i massiv skala

Resultatet kom fem timer seinere. Da posen ble dratt inn og luken slått igjen, lå den som en punktert ballong på tråldekket. Noen få voksne fisker var samlet opp, kanskje ti kasser.

«500 kilo», sa trålbas Svein Djurhus fra Færøyene. «Det er svart hav.»

«Så hva er det russerne fisker og produserer i tilsyne­latende eventyr­lige kvanta?»

«Vel, vår maskevidde er lovlig, 130 mm. Vi fisker ikke yngel. Den må få fred til å vokse opp.»

LOVLIG REDSKAP: Trålbas Svein Djurhus viser at Gargia gjorde prøve­halet med lovlig maske­vidde, 130 mm.

SVART HAV: Sekken tømmes, men halet bekrefter det ekko­loddet viste: Det fantes ikke stor torsk som kunne fiskes legalt utenfor Vardø i mai 1976. Den russiske armadaen drev rovfiske på yngel, noe som nesten fikk katastrofale følger for bestanden.

Jeg flyttet blikket til nærmeste russer, en nedrustet 300-tonner, lastet til plimsoller­merket med fisk under minste­målet. Det dreide seg om et rent yngel­drap i massiv skala, men det var kanskje det partiet forlangte – om plan­økonomiens mål skulle nås.

Fulle sekker på Tana­snaget noen dager senere. Det legale fisket kan begynne.

Forandringenes vind

Det tok ytterligere 15 år før politikerne og næringens utøvere skjønte alvoret. Mot slutten av 1980-årene hadde rovfisket medført en drastisk reduksjon i gyte­bestanden – som en repetisjon av det som hadde skjedd på The Grand Banks, de store bankene utenfor Canadas østkyst. Harde tiltak måtte iverk­settes for å redde det som var igjen. Torske­kvoten for 1990 ble redusert til bare 113 000 tonn, og reguleringene utvidet til å omfatte kyst­flåten.

Forandringenes vind var blitt til stormkast. Subsidiene hadde kulminert med et årlig milliard­beløp og ble fjernet. Eksport­byråkratiet forsvant. Nye liberaliseringer fikk fart på rasjonaliseringen som hadde vært bekjempet med nebb og klør siden krigen. Fiske­industrien hadde levd et beskyttet liv i en sementert verden. Medfarten ble brutal. Nesten samtlige bedrifter i nord måtte gjennom konkurs og refinansiering. Ennå i dag sliter vi med etter­virkningene.

En ny adel

De som kom best ut av omstillingen var fiskerne. Antallet er riktignok blitt redusert fra 120 000 i 1946 til 11 000 i dag. Men de bringer på land like mye fisk som før på kortere tid og med mindre svette og risiko. Kysten har fått en ny adel.

Trålbas Svein Djurhus og hans sløye­gjeng kunne på 70-tallet tjene 70 000 kroner på et godt år. I dag har trål­fiskerne på de gjen­værende om lag 35 trålerne i gjennom­snitt 1,3 millioner i lott.

Sjarkfiskerne ligger rundt 900 000 kroner på noen få måneders innsats. I tillegg kommer inntektene fra et betydelig svartsalg som alle vet foregår, og kvote­verdien kan selges for et million­beløp den dagen han eller hun går på land.

Bursdagene må feires med bløtkake, uansett slingring, nattevåk og verkende armer etter timer med sløying.

Møte utenfor Kildin

På Kildinbanken i øst i mai 1976 dreide skipper Arne Jensen roret plutselig mot styrbord.

«Vent litt, så skal du få være med på litt moro!»

Han blunket diabolsk og skrudde på søkeren. I skurringen kunne de karakteristiske, men uregjerlige signalene fra det sovjetiske radio­fyret på Kap Rybachi høres – mer til irritasjon enn hjelp for fiskerne i det østlige Barents­havet. Gargia stevnet rett sørover, mot Sovjet­unionens kyst. På radar­skjermen trådte Kola­halvøyas buktninger tydelig fram, og etter hvert Murmansk­fjordens åpning – med de enorme flåtebasene i Murmansk og Motovskij­fjorden like innenfor. Jeg tente en ny sigarett og lurte på om Arne og jeg hadde samme sans for humor.

«Du vet hvor 12-mils­grensen er?» spurte jeg for sikkerhets skyld.

«Ta det rolig. Om få minutter har vi dem her.»

Få minutter seinere dukket tre lysende prikker opp på radar­skjermen i bred formasjon – på avskjærings­kurs. Snart kunne vi se fartøyene med det blotte øyet; tre smekre fregatter i høy beredskap.

Arne avbrøt og tørnet vestover, men vi ble innhentet. Plutselig dreide det ene krigs­skipet og kom rett mot oss i 30 knops fart, med skummende sjø rundt baugen. Først på en kabel­lengdes avstand dreide hun av og passerte akterut, et gråmalt truende fartøy som forsvant i natten.

«Jeg tror vi skal komme oss hjemover», sa Arne og lo høyt. «Jeg vet jo ikke hva som kan skje om de border oss og kommer over en utsendt rapportør uten fartstid. Det kan bli dyrt for redaktøren om du ender i Murmansk.»

«Ha, ha, veldig morsomt», knurret jeg tilbake. «Hadde jeg visst at skipperen var en cowboy, hadde jeg aldri latt meg shanghaie til å bli med.»

UTENFOR KAP RYBACHI: Straks skipper Arne Jensen la kursen direkte mot Kola­fjordens munning, ble vi avskåret av tre fregatter som passerte på kloss hold.

Ny trålerhets

Varselet kom som følge av en kort kursendring. På en kontant måte hadde Sovjet-marinen fortalt at de fulgte med.

I dag raser en ny debatt om de få trålerne vi har igjen. Sjark­romantikerne med base på Universitetet i Tromsø har aldri gitt opp kampen mot urbanisering og industrialisering. De bruker det gamle tråler­hatet i stadig nye forsøk på å gjen­innføre stats­kontroll over næringen – bare 30 år etter at stats- og subsidie­økonomien sist brøt sammen.

De forstår ikke at havfiske­flåten også har en strategisk rolle å spille. Så lenge milliard­flommen fra regjeringen og Utenriks­departementets oppmerksomhet blindt er rettet mot Midtøsten, den tredje verden og et meningsløst blodbad i Ukraina, vil handlings­viljen og -evnen i nord være svekket. Ingenting tyder på at vi under dagens politiske regime vil få en militær kapasitet som gjør oss i stand til å vise flagget hurtig – som Sovjet-marinen gjorde i 1976.

En sivil tilstedeværelse

Vi kunne ha erstattet den militære rollen med en sivil tilstede­værelse i de enorme områdene som folke­retten gir oss ansvar for. Men som alle kan se, er vi allerede i ferd med å bygge ned petroleums­virksomheten i Barents­havet. Og hetsen mot trålerne og hav­fiske­flåten har fått ny tyngde – uten at noen tilsyne­latende tenker på hva som vil skje om vi også sivilt blir borte fra Svalbard­sonen og andre fiskefelt langt unna kysten.

EU og Russland har gjentatte ganger vist at de tar seg til rette – straks et lite land viser svakhet. Det er derfor vi trenger en havgående fiskeflåte ved siden av kystflåten. Vi må vise flagget fra Kinnar­odden til Hopen og Kap Rybachi – om vi ønsker utlendingenes respekt og vil ta vare på våre egne rettig­heter. Det er det som kalles real­politikk, og det er det som til sjuende og sist vil sikre en fiskeri­næring som skaper verdiene vi andre skal leve av.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!