Hvorfor er Jens Stoltenbergs kontakt med KGB et ankepunkt mot ham som ny generalsekretær i NATO? vil sikkert noen spørre.

Han ble ikke vervet, så what’s the big deal?

Slik kan den spørre som ikke vet hva den kalde krigen handlet om.

Sovjetunionen forsøkte å vinne innflytelse i Vesten. Selvfølgelig var det særlig folk og organisasjoner på venstresiden man forsøkte å innynde seg hos.

De hadde langt større suksess enn man vanligvis forestiller seg. Det er ikke lenge siden det ble avslørt at forfatteren Jan Guillou var KGB-agent. Han innrømmet det også. Men ikke før var det blitt kjent, så var det glemt. Hvorfor? Fordi kultureliten har samme politiske orienteringspunkt som Guillou. Dens medlemmer ønsker ikke å bli minnet om at egne holdninger og synspunkter hadde berøringspunkt med noe som kan kalles totalitært.  Man velger en lettvint utvei: Det er da historie! Sovjet er da et lukket kapittel.

Men så er boken likevel ikke lukket. Skjelettene må ut av skapet for at kapitlet kan lukkes.

Arne Treholt er et viktig symbol. Norske avisredaktører er opptatt av å hvitvaske Treholt. Aftenpostens Harald Stanghelle gir aldri opp kampen for å bevise at det var POT som benyttet ulovlige metoder og/eller at saken mot ham ble overdimensjonert. Hvis advokat Harald Stabell finner en tapebit i bokhyllen så får det tre sider i Aftenposten.

Det er et talende eksempel på en holdning som fremdeles er farlig: Man er mer opptatt av å renvaske Treholt enn å finne ut hvor dypt KGBs tentakler stakk i det norske samfunnet.

Det er ingen grunn til å tro at det sto bedre til i Norge enn i Danmark.

Proskripsjonslister

I 2012 kom det frem at den tidligere, høyt respekterte, riksantikvaren i Danmark, Olaf Olsen, i sin ungdom hadde levert lister over anti-sovjetiske dansker til Sovjetunionen. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilken skjebne de var tiltenkt i tilfelle invasjon.

Den kalde krigen var ingen spøk.

Document 15.07.2012:

Den tid­li­gere riks­an­tik­va­ren i Dan­mark og leder for Natio­nal­mu­seet, his­to­ri­ke­ren Olaf Ol­sen, leverte en liste med 500 navn til Sovjetunionen.

Det var navn på pro­mi­nente dans­ker, og inn­e­holdt korte bio­gra­fier over dem og deres poli­tiske syn.

Det har lenge vært skre­vet i danske aviser om at en kjent danske leverte for­tro­lige opp­lys­nin­ger til Sov­jet. Nå kan Jyllands-Posten avsløre hans identitet.

Tid­li­gere rigs­an­tik­var og direk­tør for Natio­nal­mu­seet, Olaf Olsen, udar­bej­dede som ung kom­mu­nist under Den Kolde Krig en for­teg­nelse over 500 frem­træ­dende danske kunst­nere og videnskabs­mænd og videre­gav den til sov­jet­am­bas­sa­den i København.

Til 75 af nav­nene føjede han korte bio­gra­fier, oplys­nin­ger om hvor de stod poli­tisk, samt om de var Sov­jet­unio­nen ven­ligt eller fjendt­ligt stemt.

Oplys­nin­gerne om bl.a. atom­fy­si­ke­ren Niels Bohr endte siden hos den sov­je­tiske mili­tære efter­ret­nings­tje­neste. Dan­marks fjende i Øst kunne ifølge his­to­ri­kere bruge oplys­nin­gerne til spio­nage og påvirk­ning af den offent­lige mening eller som inter­ne­rings­lis­ter i til­fælde af en besæt­telse af Danmark.

Olsen er pro­fes­sor i arkeo­logi og var leder for Den store danske Ency­klo­pedi, hans bror er tid­li­gere jus­tis­mi­nis­ter Erling Olesen. Han til­hø­rer med andre ord lan­dets elite.

Etter annen ver­dens­krig var han glø­dende kom­mu­nist og så ikke noe galt i å levere lis­ter over med­lem­mer av den danske elite til KGB. His­to­ri­ke­ren Regin Schmidt som var med­lem av kom­mi­sjo­nen som grans­ket over­vå­king­po­li­tiet, PETs arki­ver, sier lis­ten fort kunne blitt en inter­ne­rings­liste i til­felle sov­je­tisk okkupasjon.

 Dansk riksantikvar var sovjetisk storspion

Dette var bare en i en rekke avsløringer. Jyllands-Posten fikk tak i KGBs tidligere sjef i Danmark, som satt med kvitteringene på utbetalingene til Danmarks Kommunistiske Parti, DKP.

I 2011 stod KGB‘s chef i Danmark fra 1984 til 1992, Nikolaj Sjatskikh, frem og påstod at DKP modtog penge frem til kort før Sovjetunionen brød sammen i 1991. Sjatskikh sagde at «Pengene kunne kun gå til formanden eller én, som han havde givet fuldmagt».

Daværende formann, Ole Sohn, har siden gjort karriere, først i Enhedslisten, så i SF, og han kom inn i regjeringen til Helle Thorning Schmidt. Da SF i februar 2014 gikk ut av regjering meldte han overgang til Socialdemokraterne.

Avisene har forsøkt å få ham til å legge kortene på bordet om støtten fra Moskva, selv hevdet han at han forsøkte å rydde opp «fra dag én».

Det har gamle kamerater hatt vanskelig for å svelge.

Således skrev den sidste redaktør for Land og Folk Frede Jakobsen i november 2011:^[29]

Opportunisme

Etter Murens fall har mange forsøkte å distansere seg fra sin fortid. Det handler om opportunisme og karriere.

Men når Russland viser nye takter til maktbrynde som rammer andre land og folk, melder spørsmålet seg igjen: Kan man stole på mennesker som har kultivert omgang med Sovjetunionen?

I det minste må man kjenne sannheten. Partier, organisasjoner og enkeltmennesker må legge kortene på bordet. Det er tydelig at vi ikke kjenner hele historien.

Men da må også mediene vise interesse for å avdekke. Det gjorde de før. Nå er det helt tyst. Nå er det bare Treholt man er opptatt av å renvaske.

Spørsmålet er så: Hvor meget har de egentlig forandret seg?