Vilhelm Hammershøi (1864–1916), «Stue i Strandgade med solskin på gulvet», Statens Museum for Kunst, København.

I Danmark vil regjeringen at den muslimske lederen Hafiz Muhammad Idrees skal fratas mulig­heten til å oppnå dansk stats­borgers­kap. Begrunnelsen er at han har fremmet islamistiske ideer som sharia, steining og piske­slag for utroskap.

Det skjer imidlertid altfor sjelden at utlendinger som motarbeider vår kultur, hindres i å få stats­borger­skap, for det er upopulært blant en liten, men mektig krets av venstre­orienterte, rettighets­organisasjoner og liberale. Det er jo «sinnelags­kontroll», og holdninger som islamistenes er ikke ulovlige. Inngrepet er illiberalt, sies det ofte.

Når partier som særlig Liberal Alliance (LA) og Dansk Folkeparti (DF) ønsker å gjøre tildelingen av stats­borger­skap mer restriktiv, skyldes det et velkjent dilemma: Det liberale demokratiet kan fundamentalt sett ikke forsvare seg selv på liberale premisser. Det er til og med noe selv­ødeleggende i selve den liberale ideologien som ligger til grunn for vår rettsstat og vårt demokrati.

Tre eksempler på liberalismens svakhet

Vi har i årevis hatt problemer med parallell­samfunn, religiøs innflytelse og anti­demokratiske holdninger i muslimske miljøer, uten at noen har klart å løse problemet. Det gjelder blant annet utenlandsk finansiering av moskeer, muslimsk flertall i borettslag der kristne tradisjoner avvikles, ekstrem islamisme, herunder religiøse ledere som utøver innflytelse utenfor demokratiske prosesser, for eksempel imamer som er rådgivere i skilsmisse­saker.

Dilemmaet: Demokratiske prosedyrer brukes til å avskaffe demokratiske verdier. Dette er liberalismens iboende paradoks. Innføringen av koranloven i Danmark og gjen­innføringen av blasfemilover i Storbritannia er ytterligere bevis på hva som skjer når befolknings­utskiftningen akselererer (som Politiken til og med begynner å erkjenne).

Frankrike illustrerer konsekvensene på en brutal måte. En liberal innvandrings­politikk har ført til en situasjon der islamistiske trusler tvinger staten til permanent å innskrenke grunn­leggende friheter for alle borgere. Det som begynte som unntaks­tilstand etter voldelige terror­angrep i 2015, er blitt normal­tilstand. Liberalismens åpenhet har skapt mindre liberalisme. Liberalismen undergraver seg selv.

I «The End of History» beskriver Francis Fukuyama et lokal­samfunn som var plaget av kriminelle. Folk på stedet bygde veisperringer og satte opp vaktposter for å beskytte seg – og de lyktes. Freden ble gjen­opprettet, narkotika­handel, ran og trusler, også mot barn og kvinner, forsvant. Men myndig­hetene erklærte denne selv­beskyttelsen ulovlig og fjernet sperringene. Kort tid etter var de kriminelle tilbake. Åpenhetens paradoks: Under liberalismen kan man ikke forsvare seg selv.

Alle tre eksemplene peker på det samme fundamentale problemet: Liberalismen har ingen teori om selv­bevarelse. Den kan ikke skille mellom konstruktive og destruktive krefter, for den har forblindet seg selv med abstrakte prinsipper om universelle rettigheter.

«Den frie, sekulære staten lever på forutsetninger som den selv ikke kan garantere»

Alt dette er ikke et argument mot frihet, men et argument for at friheten er garantert av en førliberal kultur.

Den tyske rettsfilosofen Ernst-Wolfgang Böcken­förde formulerte problemet presist: «Den frie, sekulære staten lever på betingelser som den selv ikke kan garantere.»

Liberale institusjoner forutsetter en kulturell konsensus blant folket om grunn­leggende verdier. Disse verdiene oppstod videre ikke i et vakuum, men har utviklet seg gjennom århundrer med kristen kultur, med sin særlige vekt­legging av individets forhold til Gud og samfunnet og dens betoning av samvittig­hetens betydning. Frihetens førliberale forutsetninger omfatter også den klassiske arven, ikke bare fra Jerusalem, men også fra Roma og Athen. Ideen om frie borgere, filosofi og opplysning.

Den berømte samtalen mellom Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger (senere pave Benedikt XVI) i 2004 handlet i stor grad om det samme. Den venstre­liberale Habermas hevdet at den demokratiske retts­staten kan legitimere seg selv gjennom rasjonelle, prosedurale prosesser, der borgerne skaper et felles­skap gjennom dialog og lovgivning uten å være bundet av bestemte religiøse eller kulturelle forut­setninger. Han så demokratiets styrke i dets evne til å inkludere alle borgere uavhengig av bakgrunn, så lenge de deltar i den felles, rasjonelle samtalen.

Ratzinger var klokere og mer skeptisk til om prosedyrer alene kan opprett­holde et samfunn. Han fremhevet at det må finnes et dypere, historisk og kulturelt forankret moralsk grunnlag – blant annet i den vestlige verdens jødisk-kristne arv. Han så denne arven som avgjørende for å sikre samholdet i samfunnet og det demokratiske og juridiske systemet.

Problemet er, som Lars Hedegaard har påpekt, at det liberale systemet mangler mekanismer for å beskytte forut­setningene for frihet. Tvert imot insisterer det på åpenhet og like­behandling, selv når denne åpenheten utnyttes av krefter som ønsker å ødelegge systemet innenfra. En annen stor tysk retts­filosof, Carl Schmitt, hevdet at politikk alltid innebærer skillet mellom venn og fiende. Men liberalismen nekter å anerkjenne denne virkeligheten.

Det konservative alternativet

Det konservative alternativet bygger på erkjennelsen av at samhold er samfunnets viktigste byggestein. Et fritt samfunn krever ikke bare formelle prosedyrer, men en levende kultur der folk deler grunn­leggende oppfatninger om hva som er rett og galt. Denne kulturen kan ikke tas for gitt, men må pleies og beskyttes.

Det betyr å prioritere den kulturen som gjør frihet mulig. Bare når det er orden og sammenheng kan vi sikre liberale verdier som ytrings­frihet, minoritets­vern og like­stilling. Det er ikke nok at utlendinger får seg jobb, retorisk bekjenner seg til borger­rettig­heter og følger loven. Utlendingene må også assimileres inn i verts­landets kultur.

Men det er ikke alt. Det må også skje en diskriminering til fordel for verts­landets kultur. Dette skjer da også allerede. I Danmark er flerkoneri forbudt, islamske skoler stenges og grunn­loven beskytter det danske språket og den danske folke­kirken. Dansk er det offisielle språket, og folke­kirken har en spesiell status i grunn­loven.

Men etterhvert som problemene tårner seg opp og det er vanskelig – om ikke umulig – å finne effektive løsninger innenfor det liberale systemet, blir det enda mer nødvendig å stanse den typen innvandring som fører til mindre frihet i våre samfunn, være enda mer restriktiv med å gi stats­borger­skap og iverk­sette enda flere repatrieringer. Det er og skal være en forskjell mellom borgere og ikke-borgere, mellom borger­rettig­heter og menneske­rettigheter.

Liberalismen må erkjenne sine egne begrensninger. Ellers vil den fortsette å undergrave seg selv – helt til det ikke er noe igjen å undergrave.

 

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.

Les også