Canadiske Ezra Levant har vunnet over den politiske korrekthets hydrahode på hjemmebane, og han ga noen råd om hvordan man skal gå frem da han takket for Sappho-prisen i København lørdag.

Man må ikke godta motpartens premisser. De forsøker å fremstille deg som en avviker fra normalen, og de vil bestemmer hva som er normalt. Det må man ikke godta. Det er de andre som er unormale, og det må man fortelle dem. Gi dem inn av fulle mugger, sa Levant.

Man må fremfor alt ikke godta at de får definere hva som er korrekt og anstendig i et demokrati. Skal de få definere hva som er ytringsfrihetens rammer? Aldri. Man må være sikker i sin sak og ikke la seg vippe av pinnen; politisk korrekte skal ikke få bestemme hva man kan si et demokrati, enten det er Canada eller Norge.

Det var ikke vanskelig å overføre det Levant beskrev på Norge. Nylig besværet politiet seg over at det var så få rasismeanmeldelser i Norge sammenlignet med Sverige. Politiet trodde det måtte være store mørketall. Det streifet dem ikke at det kanskje er noe med samfunnsklimaet i Sverige.

Når politiet begynner å snakke som en akademiker er det fare på ferde. Tidligere var politiet en bastion mot forrykte ideer. Nå har de gjort dem til sine. Da skal man være på vakt. Da kan det skje som skjedde med Levant: han ble trukket for retten for å ha trykket de danske karikaturtegningene av de såkalte menneskerettskommisjonene. De har makt til å stevne og bøtelegge. Mange bøyer seg. Ikke Levant.

Han bor i Toronto, og arbeider for tv-stasjonen Sun. Det gir ham trening i å utfordre korrekte meninger. I Norge har vi ikke noe tilsvarende. Det ville vært som en moderne utgave av Per Ståle Lønning arbeidet for en privat tv-kanal som gav ham frie hender. Norge har ingen slik nisje-offentlighet. Mastodontene dominerer. Det gir seg merkelige utslag. NRK har Tabu med Abu som slapp til under festforestillingen ved Eidsvoll-bygningen 16. februar. Men Abus humor og spøk med sharialover var helt malplassert i det politisk korrekte tableauet. Man blir tonedøv når makten samles på noen få hender.

Det er ingen walk-over for Levant heller. Han måtte haste tilbake til Toronto for å møte i en ny rettssak.  Men det er likevel et større offentlig rom, plassen til å utfordre er større.

Levant sa noe annet; man må alliere seg og forsvare liberale muslimer. Det er de som har det tøffest. Man må nekte å godta den tradisjonelle definisjonen av islam, og insistere på at det går an å finne moderne versjoner som godtar gifte på tvers av religioner og kulturer, og som godtar blasfemi/ytringsfrihet og frafall/apostasi. Hvis disse elementene er på plass kan man snakke samme, leve sammen. De få – og de er ikke mange i Canada heller – som tør å forsvare slike moderne standpunkt – trenger støtte. Man må vise at det er mulig å være muslim og moderne canadier, sa Levant. Man må ikke overlate valplassen til de konservative og bigotte.

Det samme gjelder det nasjonale. Man må nekte å godta at det å være canadisk innebærer toleranse for kvinneundertrykkelse, undertrykkelse av ytringsfriheten og sammenblanding av religion og samfunn. Man må bruke tid på å forklare hva friheten har kostet. Noen har vært villig til å betale prisen tidligere. I dag er det vår tur. Nå har den igjen en pris. Man må finne frem til muslimer som er villig til å betale prisen, og selv gjøre det. – Jeg har ikke reist tusenvis av mil og krysset havene for igjen å leve under sharia, som en ung jente sa.

Levant ga et energisk forsvar for nødvendigheten av å forsvare friheten. Den nordamerikanske individualismen er noe Europa trenger.

Avstanden mellom kontinentene er blitt stor. Det er vanskelig for en nordamerikaner å forstå tungsinnet som har senket seg over Europa. Levant ga mange eksempler på hvordan man kan påvirke ved å benytte ulike plattformer i en samlet kampanje. Men det er ikke like lett i samfunn hvor folk er redde for å si sin mening og stå frem under fullt navn. Det er ikke lett i Canada heller, men det er likevel noe annet enn frykten i Europa. Den er en faktor som griper inn og samtidig ikke kan nevnes. Den bare er.

Vi trenger injeksjoner av nordamerikansk optimisme. Av can-do. Vi er ikke helt tapt, når vi må.