Jesus flyktet ikke fra prøvelser, lidelse og død. Når prøvelsenes tid kommer, vet Gud hva vi går gjennom – fordi Gud selv har vært gjennom dem. Han vet hvordan det føles.

Det er derfor han bærer oss gjennom dem, og det er derfor vi aldri trenger å være redde for å møte dem. Prøvelser kommer – men vi møter dem aldri alene.

Velkommen til å lytte til våre tanker før søndagen!

1. søndag i fastetiden/Första söndagen i fastan

Fra den tid begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han oppstå. Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Matteus 16, 21-23

Vi har kommet til den første søndagen i fastetiden som leder oss til den viktigste høytiden i det kristne fellesskapet: Påsken.

Venner av orden har kanskje allerede lagt merke til at det er mye tekst i dette innlegget denne uken også. Men alt har sin forklaring. Forrige uke hadde teknikeren vår en velfortjent ferie og denne uken har jeg influensa. Så det blir som det blir – og kanskje passer det relativt godt i dag, når temaet i de svenske kirkene er «Prøvelsens tid».

Vi kan ikke unnslippe prøvelser. Livet er fullt av dem. Noen takler vi relativt enkelt, andre gir oss en utfordring og atter andre føler for mer enn vi takler. Men på en merkelig måte går livet videre. Livet finner sin vei, vi finner våre veier gjennom prøvelser. Og for meg som kristen er det noe som bærer i seg i de øyeblikkene når livet føles mørkt, vanskelig og håpløst: Viten om at vi aldri møter prøvelser alene.

Det er en som er der, som ikke nøler med å stå ved vår side selv når livet er på sitt vanskeligste. Noen som bærer oss til vi kan stå på egne bein igjen. Noen som gjør alt av kjærlighet til oss, og som ikke engang nøler med å dø slik at vi kan leve.

Og ja. Du har helt rett. Jeg snakker om Gud.

Vi som er oppvokst med kristen tro glemmer ofte hvor unikt det er at en Gud ønsker å dele menneskers liv – til det punktet at Gud selv velger å bli et levende menneske som lever et helt vanlig liv med alt livet inneholder: Glede og sorg, håp og fortvilelse, helse og sykdom, feiring og hverdagsliv… En Gud som deler alt, også prøvelsenes tider.

Andre guder hopper over den delen. Men ikke vår. Ikke Gud som er Far, Sønn og Ånd. Vår Gud er unik. Takk og lov, vil jeg si, for det er det som gir oss styrke når vi møter prøvelser.

I dagens tekst vil vi møte Jesus og disiplene i akkurat et slikt øyeblikk da den største prøvelsen, døden, begynner å nærme seg.

I versene før har disippelen Simon kalt Jesus for Messias, og Jesus har utnevnt Simon til disippelen som skal ha nøklene til himmelriket. Simon forlater også sitt gamle navn og blir kjent for ettertiden som Peter, klippen, den som den kristne kirke skulle bygges på.

Simon Peter, klippen, var mest sannsynlig den disippelen som ble ansett som best i stand til å bære et stort ansvar. Likevel skjer følgende umiddelbart etterpå, og evangelisten Matteus skriver:

Fra den tid begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han oppstå. Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Oj, oj, oj. Det er vel egentlig ikke det vi vil høre Jesus si – når Peter bare vil være snill, gi en liten oppmuntring og påpeke overfor Jesus at det nok ikke trenger å være så ille som Jesus forestiller seg?

For det forsøket på å skape en viss positiv tro i fremtiden, kaller Jesus ham, den utvalgte disippelen – «Satan»? Jeg lurer på hvor det plasserer oss, i så fall..?

Nå er det faktisk ikke så ille. Problemet er at du og jeg lever i en tid da vi har blitt marinert i skrekkfilmer og har glemt hva en «satan» var på Jesu tid.

Når Jesus snakker om en satan, mener han ikke en djevel med horn og geiteføtter. Nei, en satan var en frister, en som var sendt av Gud for å prøve folks tro, en som sår små frø av tvil i oss. Noen som får oss til å glemme Guds nærvær og derfor får oss til å tenke og prioritere på måter som skaper mer bekymring og negativitet i livene våre. Selv når det er helt unødvendig.

En satan gjør oss til tvilere og negative overthinkers. Ut fra vår nåværende verden ser det ut til å være horder av aktive sataner.

Men når vi ser negativiteten, mørket og tvilen spre seg – selv i oss selv – kan vi minne oss selv på hvordan Jesus håndterte situasjonen: «Vik bak meg» sier Jesus. Ikke rettet mot Peter, men mot fenomenet som gjør at Peter vil unngå prøvelsen som må komme.

«Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil» sier Jesus. Og her ligger nøkkelen: Det er menneskelig å ville unngå prøvelser. Når vi ser dem komme, er vår menneskelige reaksjon å stikke av fra dem. Men det fungerer ikke alltid, og vi må rett og slett gjennom noen prøvelser for å utvikle oss som mennesker og for at livet skal bli bedre når prøvelsen er over.

Jesus vet det. Og det ønsker han å formidle til oss også, ikke bare gjennom ord, men gjennom handling: Han flyktet ikke fra prøvelser, lidelse og død. Når prøvelsenes tid kommer, vet Gud hva vi går gjennom – fordi Gud selv har vært gjennom dem. Han vet hvordan det føles.

Det er derfor han bærer oss gjennom dem, og det er derfor vi aldri trenger å være redde for å møte dem. Prøvelser kommer – men vi møter dem aldri alene.

Jeg vil avslutte dagens Tanker med et dikt som, bedre enn noen preken, forklarer nøyaktig hvordan det er. Den norske tittelen er «Fotsporene»:

«En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.»

La oss be:

Gud,
som deler vår angst og smerte
og omgir oss med kjærlighet,
gi oss tro til å holde ut
når prøvelser møtes
og styrke til å holde ut
i tider med tørke og tomhet.
I Jesu navn.
Amen.

Gud velsigne deg!