Veien til påsken – med sin lidelse, men fremfor alt med sin triumf – er en kjærlighets vei. Og når vi går inn i fastetiden, når vi velger å gi opp noe for å vokse som mennesker, gjør vi det heller ikke av tvang, men av kjærlighet.

Men i alt vi gjør er det viktig at vi minner oss selv på hvorfor vi gjør det: at hvis vi tar alt til det ytterste, går vi kjærlighetens vei fordi vi følger i fotsporene til kjærlighetens Gud. Det handler altså ikke om at det «føles godt» for oss, eller om at vi beviser for oss selv eller andre at vi «fikser faste».

Nei. Vi gjør det vi gjør for at Guds vilje skal bli synlig i verden.

Velkommen til våre tanker før søndagen!

Fastelavnssøndag/Fastlagssöndagen

Gud, vår frelser, vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle.

Paulus’ første brev til Timoteus 2, 4-6

Velkommen til nye tanker før en søndag, da vi ikke bare går inn i mars måned, men også nærmer oss fastetiden frem mot påske. Men det er også en dag hvor teknikeren vår har en velfortjent ferie, så vi må nøye oss med en skriftlig tekst denne uken.

Temaet i svenske kirker denne søndagen er «Kjærlighetens vei», og det kan virke både selvmotsigende og åpenbart.

Fordi faste handler om å frivillig gi fra seg noe for å vokse som mennesker, og denne prosessen med å gi opp og gå glipp av noe er ikke noe moderne mennesker vanligvis er spesielt glade i.

Samtidig står vi overfor en tid på året hvor vi blir minnet på hva Jesus gjorde for oss, for deg og meg, ikke av tvang – men av kjærlighet. Veien til påsken – med sin lidelse, men fremfor alt med sin triumf – er derfor nettopp det temaet taler om: En kjærlighets vei.
Og når vi går inn i fastetiden, når vi velger å gi opp noe for å vokse som mennesker, gjør vi det heller ikke av tvang, men av kjærlighet.

Men i alt vi gjør er det viktig at vi minner oss selv på hvorfor vi gjør det: at hvis vi tar alt til det ytterste, går vi kjærlighetens vei fordi vi følger i fotsporene til kjærlighetens Gud. Det handler altså ikke om at det «føles godt» for oss, eller om at vi beviser for oss selv eller andre at vi «fikser faste».

Nei. Vi gjør det vi gjør for at Guds vilje skal bli synlig i verden.

Dagens tekst er valgt nettopp med tanke på det. Så la oss gå til et av Paulus sine mange brev og en tekst som utgjør brevteksten i de svenske kirkene på søndag.

Etter at Paulus ble fengslet i Roma, reiste han i noen år og besøkte flere av kirkene som han hadde vært med på å starte. Da han kom til menigheten i byen Efesos i det som nå er det vestlige Tyrkia, oppdaget han at den var blitt påvirket av det Paulus kaller falske læresetninger.

De hadde rett og slett begynt å lage sine egne, frie tolkninger av kristendommen og begynte å omforme læren som Jesus hadde gitt slik at den skulle passe dem bedre.

Kjenner du igjen det fenomenet?

Da Paulus skulle reise videre, etterlot han derfor sin egen disippel, den unge Timoteus, i Efesos. Vi har to brev bevart i Bibelen som sies å ha blitt skrevet av Paulus til Timoteus – det første og andre brevet til Timoteus. I disse brevene ønsker Paulus både å oppmuntre sin unge disippel og lære ham og menigheten.

I avsnittet som teksten vår er hentet fra, ønsker Paulus å forklare kirkens betydning. Det er en kort tekst, egentlig bare to korte setninger, men den inneholder likevel mye for oss å tenke på. Så lytt nøye til ordene som Paulus skriver, ikke bare til Timoteus og menigheten i Efesos, men også til deg og meg:

«Gud, vår frelser, vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle.»

Hvis tekstene i Bibelen var dufter, så er ikke disse setningene en billig eau de toilette som forsvinner etter en time eller så. Nei, det er en høykonsentrert parfyme som holder seg selv morgenen etter.

For det Paulus gjør er å oppsummere nøyaktig hva vi kristne – både som enkeltpersoner og som menighet – trenger å minne oss selv på for å forstå hvorfor det vi gjør er viktig.

Jeg pleier å si at vi ikke feirer messe, forkynner eller arrangerer aktiviteter for å feire noe som skjedde for to tusen år siden. Nei, vi feirer messe, forkynner og møter mennesker for å vise at evangeliet er like relevant i dag som det noen gang har vært. For å vise Gud her og nå, og for å vise Guds lengsel etter hver enkelt av oss. Uten unntak. Akkurat i dette øyeblikket.

Så hva skriver Paulus?

Ja, det at:
1. Gud vil at alle skal bli frelst,
2. Gud vil at alle skal få ta del av evangeliets budskap,
3. og at Jesus Kristus er veien til Gud.

Det er så grunnleggende, så åpenbart. Men det er nettopp derfor det er så viktig at vi hele tiden minner oss selv på akkurat dette, som er så grunnleggende at vi kanskje synes det virker litt overflødig å nevne.

Men det er dette – akkurat dette! – som er vår oppgave. Hvis vi ikke fokuserer på disse tre, tilsynelatende superenkle tingene, vil vi ikke kunne bygge levende menigheter med Kristus i sentrum, hvor mennesker kan skape et levende fellesskap med Gud. Da vil verken vi eller våre medmennesker finne kjærlighetens vei. Den som leder oss til Gud. Da havner vi feil i stedet. Da tar det ikke lang tid før våre menigheter også blir steder hvor falske lærer formidles, akkurat som det var i Efesos.

Hvis vi glemmer disse enkle punktene, vil vi snart oppdage at vi forkynner ting som, selv om de kan føles fantastiske å høre, ikke fører oss inn på kjærlighetens vei, men heller fører oss, våre menigheter og dem vi møter der på villspor.

Og det er ikke vår jobb.

Spesielt ikke når vi lever i en verden som denne, hvor mørket kjemper for å vinne terreng, hvor så mange mennesker er så fortapt og lever livene sine i konstant jakt etter det de tror de mangler – uten engang å vite at det er Gud som savner dem…

Så la oss gå kjærlighetens vei denne fasten. La oss gå kjærlighetens vei som fører oss til det største kjærlighetsbeviset noensinne: til korset. La oss gå i Kristi fotspor, selv om det koster oss. For vi vet tross alt hvorfor vi gjør det vi gjør: For at …

«… Gud, vår frelser, vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle.»

La oss be:

Gud,
som gjennom Jesus Kristus
har forsonet verden med deg selv,
La din gode vilje være synlig for oss.
Gi oss styrke til å gå på lidelsens vei og
kjærlighetens vei.
I Jesu navn.
Amen.

Gud velsigne deg!