Det slo meg da jeg så at den bosnisk-serbiske generalen og hærføreren Ratko Mladić var død, og senest mandag begravet, at omtalen av hans bortgang mildest talt var «begrenset». Han ble 84 år gammel og sonet på livstid en straff fra FNs krigstribunal i Haag, blant annet for Srebrenica-massakren.

Balkan-krigene på nittitallet kulminerte med Kosovo-krigen i 1998/99 og NATOs omfattende bombetokter mot serberne samme år.

Livstid og død

Av den jugoslavisk-bosniske ledertroikaen fra borgerkrigene på Balkan, er nå bare én igjen: legen Radovan Karadžić, riktignok også han fengslet på livstid på den britiske øya Isle of Wight.

Som kjent døde den tidligere serbiske president, og president for den føderale republikken Jugoslavia frem til 2000, Slobodan Milošević, i Haag-domstolens fangenskap i 2006 under det vi fremdeles kan betegne som mystiske omstendigheter – før rettsaken var avsluttet. Han nektet å anerkjenne rettens legitimitet og forsvarte seg alene – uten juridisk bistand, inntil han døde på cella i Schevenigen i Haag 11. mars 2006, angivelig av hjerteinfarkt. Mange av hans jugoslaviske tilhengere og øvrige kritikere av maktapparatet i Haag, var overbevist om at han ble myrdet.

Ja, de ble så langt fra tatt i med harelabb, lederne av det tidligere Jugoslavia og Serbia. Deres skjebne ble død eller livstid. Mange vil si at de fikk som fortjent, isolert sett. Her tør jeg si at meningene er delte, når det fulle bildet vises og lerretet rulles helt opp.

Sensurert bort

Men hva så med deres muslimske motstandere i krigene? I Kosovo nær Pristina var jeg selv vitne til at tusener av etniske serbere og bosniere (kristne, stort sett ortodokse) ble sultet og tørstet, mange av dem til døde, i en leir rundt en okkupert kirke like utenfor byen.

Det fantes flere slike, også i Bosnia under muslimsk-albansk herredømme. Historien nådde Norge med tekst og bilder, men ble effektivt sensurert bort og nådde aldri trykksverte og massespredning. Ingen her hjemme fikk se bildene.

Min makker fra den franske storavisen Le Monde fikk på sin side utmerkelse for årets bilde med identisk materiale (makkere den gang delte tekster og bilder seg imellom).

Tok muslimenes parti

Vel, nok om det, men bare for å understreke at sensur ikke er av ny dato her i landet.

Norge var den gang så opptatt – og farget – av at «vi» hadde bombet Serbia og tatt muslimenes parti i den etniske og religiøse konflikten som dominerte og herjet Balkan fra 1992 til 1999, at skylappene måtte på og nyansene feies bort.

Alle sluppet fri

Så kan man spørre: Hva så med de ansvarlige? Hvilken straff fikk de kristne serbernes motstandere, i all hovedsak muslimer, for disse krigsforbrytelsene, blant dem den jeg har gjort rede for i denne saken?

Til det spørsmålet kan det svares ganske kort. Den av deres ledere og medansvarlige for massedrap som fikk den strengeste straffen, var Hazim Delić. Han ble dømt til 18 års fengsel av krigstribunalet. Han er 62 år i dag og har vært en fri mann siden 2008.

Hazim Delić for Haag-domstolen i 2001. Stillbilde: AP Archive / YouTube.

Andre dommer på 15 og 13 års fengsel fulgte. Flertallet av krigstribunalets saker som var rettet mot serbernes motstandere, endte med kortere fengselsstraffer på to til tre år. Som det fremkommer: Ingen på den muslimske side fikk livstid.

Det grufulle må glemmes

Her kan oppsummeres: Vi skaper den verden og virkeligheten vi velger, ofte frikoblet harde fakta, det sannhetsbildet som oftest styresmaktene velger for oss og som de fleste av oss lydig følger. Visse sider av virkeligheten er grufull og ønskes glemt. Som vår (Nato- og Norges) rolle i Jugoslavia-krigen i 1999.

Derfor er Balkan-krigene som fullstendig dominerte nyhetsbildet og Europas redsler opp gjennom hele nittitallet, nå nesten strøket av kartet. Så også deres ledere, med den skarpe maktnyansen at selv om alle barbarer og massemordere er like, så er noen betydelig likere enn andre.

Spørsmålet vi nok aldri får svar på, men som en del av oss kjenner fra innsiden og ut, er om vi valgte feil side den gangen, slik vi har fortsatt med frem til i dag hva gjelder favorisering av islam, muslimer og folk som ser ned på vår kultur og ofte ikke vil oss vel. Eller om vi rett og slett burde holdt fingrene av fatet.