I oktober 1977 var Sonja og Harald på rundreise i Nord-Østerdalen. I den anledning tilbrakte de en natt på Tynset Hotell. Undertegnede var uteksaminert fra kokk og servitør på yrkesskolen og relativt nyansatt på hotellets kjøkken under direktøren som var snytt ut av nesen på Basil i Fawlty Towers, spilt av John Cleese.

Hotellets manglende fasiliteter

Tynset Hotell hadde ingen suite verdig kongelige. Men i tredje var det to rom med en dør imellom, så vi laget soverom av det ene og oppholds-rom av det andre. Selv var vi godt fornøyde da verket var fullført med oransje gardiner, lappeteppe på sengen og ny-renset filt på gulvet. En dyp, luksuriøs lenestol i gusje-grønn plysj med frynser var utlånt fra resepsjonsdamen og plassert ved et av vinduene.

De høye herrers bekymringer

Ordfører, rådmann og diverse andre tilhørende Tynsets elite, var meget bekymret for at det celebre besøket skulle gi Tynset-bygda et dårlig rykte. Således befarte de rommene og ble vist rundt av direktøren som bukket og skrapte og veivet med armer og bein, slik det høvet seg en kloning av den nevnte Basil i Fawlty towers. Da de høye herrer entret kjøkkenet og så undertegnede som fortsatt hadde et betydelig antall år igjen før jeg var tørr bak ørene, fikk de et nytt problem. Det kom ikke på tale at kronprinsparet skulle nedverdiges til å bli servert middag jeg hadde laget.

Gode råd var slett ikke dyre. Tynsets elite hadde jo kokkeskolen der en av lærerne var bronsevinner i kokke-OL, så løsningen ble oppdekking i Brunosten. (Altså rådhuset på Tynset.) Kronprinsparet måtte kle seg om nok en gang og begi seg ut i det sure oktober-været for å få seg en matbit. Ryktene,- (du vet, rykter i ei lita bygd er alltid sanne,) skulle ha det til at måltidet var kunstnerisk, men langtekkelig og slett ikke særlig smakfullt. Tynset-eliten fikk sole seg i kongelig glans, og det var sikkert det viktigste.

Hoffet fikk ikke være med

Hoffet med påkledersker, sjåfører, presse-rådgivere og journalister som fulgte med på det kongelige lasset, var prisgitt min nyervervede kokkekunst i spisesalen på hotellet. Direktøren vår var selv utdannet kokk med vilt som spesialitet. Allerede første dag på jobb drillet han meg i viltets herligheter med dets tilbehør. Som datter av en mor som var kjent over hele Hedmarken for sausene sine, gjorde jeg et par triks i kjelen bak Basils rygg.

Med fare for å skryte av meg selv, hvilket en nordmann aldri skal gjøre, var gjestene over seg av begeistring for måltidet de ble servert. Selv har jeg alltid ment at sausen var årsaken, for sausen er bestandig det viktigste i en hovedrett.

Og så kom frokosten

Tynset-eliten var åpenbart fornøyde med at de hadde fått en hel kveld med Harald og Sonja, og overlot derfor frokosten deres til meg. De skulle ha egg og bacon. Baconet skulle være sprøstekt. Egget skulle ha plomme som de kunne stikke gaffelen i og smøre utover brødskiva, men uten bløt eggehvite. Akkurat slik jeg liker det selv.

Basil, eh …. hotelldirektøren, hadde kommet på den smarte ideen at han skulle dekke et lite bord med ferdig frokost som han ville flytte inn i rommet der Harald og Sonja skulle spise og sette det foran dem. Han beinet opp og ned baktrappa ved kjøkkenet hele den morgenen mens jeg stekte det ene egget etter det andre for å vise at jeg kunne få det til slik det var bestilt. Da han endelig var fornøyd, tok han tallerkenene og forsvant. Jeg trodde at min gjerning var fullført og pustet ut etter en veldig lang vakt der jeg bare hadde vært hjemme for et par timer søvn.

Den gang ei

Det lille bordet med den ferdige frokosten på var for bredt til at det gikk gjennom døren der kronprinsparet ventet på å bli servert. Direktøren gjorde flere forsøk. Katastrofen var et faktum. Han kom ned igjen i kjøkkenet til meg med blodskutte øyne på randen til å overgi seg i krampegråt. Kort fortalt: De perfekte eggene gikk i søpla. Jeg stekte nye og ble med Basil opp baktrappa med tallerkenene i hånden.

Kronprins Harald bak avisen

Direktøren fikk mentet bordet sideveis gjennom døråpningen og satte det foran kronprinsparet, som sikkert var blitt veldig sultne på dette tidspunktet. Jeg sto i det andre rommet med eggene, bekymret for at de skulle bli kalde før Basil var ferdig med sin gjerning. Han fløy fram og tilbake med brødkurven, servietter, kniver og gafler, svett og oppjaget. Da jeg entret rommet så jeg bare Harald i den gusje-grønne stolen bak en avis. Avisen ristet. Han lo hjertelig. Det kostet meg enormt mye og ikke bryte sammen i latter, som ham. Det var åpenbart at han hadde fulgt med på Fawlty towers i likhet med meg og resten av det norske folk.

Sonja- roser

Det er ingen som vet hva Sonja-roser er lenger. Men det er nydelige, lakserøde roser som lukter himmelsk. Da jeg kom på jobb etter at Sonja og Harald hadde reist fra Tynset, ventet en bukett med Sonja- roser og en konvolutt fra hoffet der det var ett-tusen femhundre kroner i hundre kronesedler. Jeg hadde en månedslønn på 2200 kroner, så det var en enorm sum.

Mitt minne om Kong Harald er bare et av tusenvis av nordmenns minner. Jeg møtte aldri øynene hans, men glemmer aldri hvordan han ristet bak avisen den morgenen.

Bildet er fra signingsferden i 1991, men historien Bestemor beskriver er fra 1977. Da så kronprinsen slik ut:

Asker 1977-02:
DEN NORSKE KRONPRINSFAMILIEN PÅ SKAUGUM. Den norske kronprinsfamilien fotografert i sitt hjem Skaugum, februar 1977. Bildene tatt i forbindelse med kronprins Haralds 40-årsdag senere i måneden.
Bildet: Kronprins Harald og barna, prinsesse Märtha Louse og prins Haakon Magnus.
FOTO: Svein Hammerstad / NTB / NTB