²⁴ Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

²⁵ Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise [eller hva dere skal drikke], heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? ²⁶ Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? ²⁷ Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? ²⁸ Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, ²⁹ men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. ³⁰ Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! ³¹ Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ ³² Alt dette er folkeslagene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. ³³ Søk først [Guds] rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. ³⁴ Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Matteus 6, 24–34

Denne søndagens bibeltekster handler om Guds omsorg for oss og advarselen mot å miste Ham, bli for opptatt av penger og bekymret for livet her og nå. Vi kan ikke tjene to herrer, både Gud og Mammon.

Men hva innebærer det å avvise Gud og tjene en annen herre? Dette er et spørsmål som sjelden diskuteres. I den politiske debatten har jeg til gode å se at noen henvise til treenighetens Gud som utgangspunkt for svar på det vi kaller verdispørsmål. Men det betyr ikke at man avviser det å tro på noe. Utfordringen er altså å avklare hva.

Organisasjonen Human-Etisk forbund (HEF) er en av dem som prøver å utmeisle et alternativ til kristendommen og kirken. På sin hjemmeside inviterer de for eksempel til borgerlig konfirmasjon og skriver at den er en feiring av ungdommen basert på deres egne verdier.

HEF skriver blant annet at humanisme er en måte å forstå verden på som setter mennesket i sentrum – ikke en allmektig skaper. Vi får vite at i humanismen finnes det ingen absolutt sannhet. Humanister ser det som menneskets oppgave å søke kunnskap og erfaring ved være åpen for ny viten og tenke kritisk. Men de tror allikevel at vi som mennesker er født med muligheten for etisk refleksjon og moralsk handling.

Det høres vakkert ut når HEF hevder at empati, medmenneskelighet og etisk bevissthet kan utvikles i gode menneskelige fellesskap. Men når man innrømmer at det ikke er en fasit for hva som er rett og galt, og ikke noen forutbestemt mening med livet, bør vi stoppe opp og tenke oss om. For et slik forståelse innebærer at vi aldri kan vite hvem som har makten til å definere hva som er rett, galt og god moral. Men kanskje enda viktigere: Hvordan kan HEF si til en verden at det finnes urettferdighet når de sier alt er et resultat av en naturlig utvikling?

I uken som gikk førte denne virkelighetsforståelsen til at HEF trakk sin støtte til Moss Pride. Årsaken er at arrangøren av Moss Pride hadde invitert personer som forholder seg til biologisk vitenskap og ikke anerkjenner at transkvinner er kvinner.

Men dermed avslører HEF utfordringen vi står overfor når troen på Gud forkastes. For i det øyeblikket mennesket gis makt til å definere menneskets verdi, oppheves også det absolutte menneskeverdet. For når menneskeverdet avhenger av mennesket selv, er det ikke forankret i noe høyere enn oss selv, og da avgjøres kvinnens skjebne av makten. I store deler av den vestlige verden har denne flyktige forståelsen av rett og galt ført til at kvinner må finne seg i at også menn kan være kvinner og invadere deres privatliv. I praksis betyr det at biologiske kvinner ikke lenger skal ha den beskyttelsen kristendommen har gitt dem gjennom snart 2000 år.

Derfor blir det også en naturlig konsekvens at HEF trekker støtten til et Pride-arrangement der forsvarere av biologien var invitert. I det gudløse universet blir nemlig alt relativt. Det er den nødvendige konsekvensen av å oppheve den absolutte standarden som Gud gir oss.

Utfordringen er at det ikke er mulig, selv med hjelp fra vitenskapen, å si noe om hvorfor universet og mennesket finnet, eller hvorfor vi opplever at det er en moralsk standard vi bør leve etter.

Når et folk forlater Gud, men allikevel vil leve etter det de mener er moralske standarder, kan vi få utslag som vår egen lov om kjønnsidentitet, forbud mot konverteringsterapi eller ulike staters lov om abort og aktiv dødshjelp. Dette viser hvor farlig det er når stater legger sekulærhumanismens tenkning til grunn for sin lovgivning. De er så opptatte av å opptre moralsk riktig at de kaster barnet ut med badevannet. For verdier er flyktige størrelser og minner om Jesu advarsel om å bygge huset på sand og ikke fjell.

Dagens sekulærhumanister ønsker å få i både pose og sekk. De liker å snakke om moral, men ikke at den har et opphav hos en lovgiver som er fullstendig god, hellig og sann. De vil selv være moralens utgangspunkt og definere dens innhold. Men de ser ikke hvor farlig dette er for friheten. De som våger å opponere blir nemlig ikke bare ordinære politiske motstandere, de blir også fiender av moralen og menneskerettigheter.

Vi kan ikke tjene to herrer. Men det er bare Gud som gir mennesket den posisjonen som sikrer oss et menneskeverd. For når sekulærhumanismen hevder deres tro setter mennesket i sentrum – ikke en allmektig skaper, blir konsekvensen i realiteten at Gud er borte. Hva man setter i sentrum, er mennesket som moralens utgangspunkt, men da har mennesket ikke lenger noen beskyttelse.

Det er bare kjærlighetens Gud som kan sette oss i sentrum, noe han da også gjorde, og det i den grad at han selv ble mennesket for å gi det evig liv med ham selv.