«Dyrtid? Vi har jo aldri hatt bedre råd!» var temaet for gårsdagens Debatten på NRK. Folk som sliter med regningene, fikk økonomien sin forklart av tre økonomer som omtalte bekymringene som «føleri», mens Rødt, Sp og FrP ble beskyldt for å utnytte dem. Det ble en arrogant forestilling som må ha vært langt hyggeligere for Støre og Stoltenberg enn for dem som venter på neste lønning.
Olav Chen fra Storebrand etterlyste de positive eksemplene. Mange hadde levd edruelig og hadde kunnet spare mer i fond, påpekte han.
Men hva skulle folk som allerede handler First Price, som har droppet ferien og utsetter egne innkjøp fordi barna trenger vinterklær, få ut av den opplysningen? At de burde vært enda flinkere? De har gjerne praktisert måtehold i årevis, men kan dessverre ikke plassere pengene i fond samtidig med at de bruker dem på mat og husleie.
Fordelene ved en buffer kjenner de hver gang bilen lager en ny lyd. Det er pengene de mangler, og den forskjellen burde en mann fra Storebrand forstå uten særlig omfattende utredning.
Rødt-leder Marie Sneve Martinussen sa at hun ble kvalm av å høre høytlønnede bankøkonomer fortelle folk at de ikke har dårlig råd. Hun var god i går, og satte ord på det som gjorde forestillingen så ubehagelig: Mennesker som kjenner hver krone i sitt eget budsjett, skulle belæres om at bekymringen deres ikke var ordentlig begrunnet. Som hun påpekte, merker folk dette selv; de er ikke dumme.
Det burde vært unødvendig å si dette, men etter hvert virket det som en opplysning de tre herrene trengte. Andreassen, Berg og Chen opptrådte som et lite musketerkorps mot politikere som forsøkte å snakke om husholdningenes utgifter. Martinussen og Listhaug er uenige om mye, men begge hadde forstått at en tom konto ikke blir mindre tom av at det går godt med landet.
FrP-leder Sylvi Listhaug trakk frem at folk kan åpne nettbanken og se hva de har igjen når regningene er betalt. Det burde være et akseptabelt utgangspunkt for en diskusjon om husholdningenes økonomi, også for dem som foretrekker regneark. Nettbanken inneholder tross alt også tall.
Harald Magnus Andreassen fra SpareBank 1 Markets viste til lav arbeidsledighet, historisk normale renter og at det ikke er krise i norsk økonomi. Men hvem hadde bedt om en nasjonal kriseerklæring? En familie kan ha to inntekter og likevel få problemer når stadig mer av lønnen går til nødvendige utgifter. At renten er normal historisk sett, betyr ikke at familien hadde flere tusen kroner til overs hver måned da den begynte å stige.
Programleder Steinar Suvatne forsøkte å få Oddmund Berg fra DNB til å svare på husholdningenes situasjon. Berg bekreftet at han forsto at spørsmålet gjaldt mikroøkonomi, før han svarte med makroøkonomi igjen. Det er som å fortelle noen som fryser, at gjennomsnittstemperaturen er helt fin. De blir ikke varmere av den opplysningen. Hadde vi svart på samme måte under en eksamen på BI, tror jeg faktisk vi hadde strøket.
Steinar Suvatne spør økonomene om mikroaspektet i debatten om nordmenns økonomi. Skjermdump: NRK
Da Suvatne konkretiserte kjøpekraft-økningen som ble diskutert, var beløpet 77 kroner, knapt nok til en billig pakke kjøttdeig. Etter å ha hørt på selvsikkerheten i studio skulle man tro folk hadde oversett en ekstra lønnsutbetaling eller tre.
Andreassen leverte likevel kveldens mest påfallende svar da Suvatne påpekte hvor skummelt det er å frykte at man ikke kan betale regningene sine. Andreassen sa at han forsto uroen, før han begynte å forklare at folk er usikre på verdenssituasjonen og hva fremtiden vil bringe. Han klarte til og med å dra inn Trump. Folk bekymrer seg altså for regningene som forfaller, og får beskjed om at det egentlig er verdenssituasjonen som plager dem. Han vil gjerne vise forståelse så lenge han selv får bestemme hva de er bekymret for.
Før han forsøker å korrigere folks forståelse av økonomien, kunne han kanskje øvd på å lytte til en hel setning uten å erstatte innholdet med noe som passer ham bedre.
Støre og Stoltenberg var ikke i studio, men belæringen var oppsiktsvekkende gjenkjennelig. Når norske kostnader blir diskutert, har Stoltenberg vist til at nordmenn har høyere kjøpekraft enn svensker. Velgerne spør hva han kan gjøre med avgiftene, og får høre at de har råd til å betale dem.
Vi har det bedre enn i Tsjad også. Hvor langt ned på listen over andre lands levestandard må vi komme før norske velgere får lov til å være misfornøyde?
Det er uforskammet å bruke landets rikdom til å belære dem som finansierer staten. Folk går på jobb, betaler skatt og forsøker å få hverdagen til å gå rundt. Når de mener at regjeringen krever for mye, skylder regjeringen dem et forsvar for pengebruken og avgiftene. Det holder ikke å minne dem om at andre har det verre.
Oslo 10.03.2026
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Jens Stoltenberg (Ap) utenfor Statsministerens kontor før regjeringens budsjettkonferanse.
Foto: Heiko Junge / NTB
For Arbeiderpartiet, som lovet at det var vanlige folks tur, burde det være særlig pinlig. Velgerne ble invitert til å ha forventninger. Nå skal de tydeligvis skamme seg over å ha dem. Høyres Ine Eriksen Søreide, som også har motsatt seg å videreføre drivstoffkuttene, tilbyr liten trøst til dem som hadde håpet på et alternativ.
Gårsdagens økonomer ga denne holdningen god drahjelp. De understreket at de hadde andre oppgaver enn politikerne, men beskyldte ivrig partiene som etterlyste lettelser for å utnytte velgernes følelser. Dét er også en politisk vurdering, og den passer utmerket for dem som vil avvise kuttene.
En beregning av kjøpekraft avgjør ikke hvor høye avgifter vi bør ha. Økonomene må gjerne kritisere forslagene til Rødt, Sp og FrP, men da får de forklare hva som er galt med tiltakene, fremfor å mistenkeliggjøre bekymringene folk har for regningene sine.
Listhaug påpekte at lavere inntektsskatt må vurderes sammen med avgifter og andre kostnader. Folk betaler totalen og får ikke velge bort postene som ødelegger regjeringens budskap. Hvis lettelsen blir spist opp før måneden er over, hjelper det lite at politikerne er fornøyd med den.
Gårsdagens tre musketerer var langt mer opptatt av å forsvare hvor godt det går med Norge enn av å svare dem som sliter med å få lønnen til å strekke til. Støre må ha kost seg foran skjermen.
Andreassen kunne spart oss for mye av belæringen hvis han hadde hørt godt etter første gang. Litt folkeskikk ville dessuten vært et tiltak med umiddelbar virkning, helt uten fare for å øke inflasjonen. Skulle han trenge et kurs, vet vi i det minste at han har råd til det.
