Gjennomgående i beskrivelsen av Nawid Bayans forhold til norske kvinner er bruk av vold. Normalt skal det føre til at man ser et mønster og at anmeldelser og omstendigheter blir tatt på alvor. Men ikke med Bayan, selv om Maren Sømme døde dagen etter hun ble funnet. Forsvarer Arvid Sjødin bedyrer endog at han tror på den drapstiltalte klienten.

Dette er ikke rettssikkerhet for kvinner i voldelige forhold. Det er et brudd på alt vi har lært siden 90-tallet da partnervold for alvor ble satt på agendaen.

Det kan virke som om politiet vegrer seg mot å se det andre normale mennesker ser: Når kvinner kommer på sykehus med alvorlige skader og sier de har falt ned en trapp skal alarmklokkene ringe. Men ikke med Bayan. Hva kan det komme av? Hadde politiet reagert adekvat hadde Maren Sømme vært i live.

De satt selv inne med kunnskapen.

• 18. juli ble han pågrepet av politiet. De opprettet voldssak mot ham, men løslot ham kort tid etter. Ifølge mannen hadde Maren Sømme skader fordi hun falt ned en trapp, forteller hans forsvarer Sjødin.

Tror Sjødin på det han selv sier? Hvorfor løslot politiet Bayan med hans historikk?

• I 2019 ble mannen dømt til ett år og to måneders fengsel for blant annet grov legemsbeskadigelse mot en tidligere kjæreste.
• I 2017 ble mannen dømt for grov vold mot en annen tidligere kjæreste. I ankesaken året etter ble han frikjent. Det var i denne saken at kvinnen i denne artikkelen vitnet for den nå drapssiktede mannen.

Denne kvinnen var med å frikjenne Bayan fordi hun vitnet mot venninnen. Hun trodde mer på Bayan enn henne. Så ble de kjærester. Det tok ikke lang tid før hun så en helt annen side av Bayan.

Dette er ikke en uvanlig modus i forhold mellom en mann fra et islamsk land og en norsk kvinne. Myndighetene har masse erfaring å trekke på. Men her nullstiller de saken for hver omdrening og lar tvilen komme voldsmannen til gode.

Da Maren ble drept sa kvinnens bistandsadvokat Brage Nordgård at det var en «varslet tragedie.»

Hennes klient sa da hun endelig hadde brutt med Bayan og levde med sikkerhetsvarsler og kameraer at neste offer ikke kom til å komme fra det med livet. Det stemte.

Det tok fire dager fra politiet mottok første anmeldelse til den var henlagt.

Vi så samme oppførsel i tilfellet med den srilankesiske tannlegen som ble drept utenfor Elverum sykehus. Hun var blitt stalket i lang tid og forsto hva som holdt på å skje. Men politiet reagerte ikke.

Med tanke på alle kvinner som arbeider i politiet og helt i toppen er det påfallende at utviklingen går i feil retning: Voldsmenn fra muslimske land skal skånes. De skal behandles empatisk.

Dette er samme utvikling som vi ser i Storbritannia der empatien med gjerningsmenn har nådd groteske proporsjoner.

Når VG intervjuer kvinnen bruker journalistene stort sett uttrykk som at hun «mener» hun var utsatt for vold. Selv om hun kan dokumentere volden med bilder og legejournal.

Det er slik pressen gjør når de vil svekke utsagn. De legger avstand til dem.

Det var ikke kvinnens vitneprov som gjorde at Bayan ble frikjent i lagmannsretten. Det var fordi politiet klarte å ødelegge bildebevisene ved å fjerne dato og klokkeslett. Dermed var de ubrukelige som bevis.

Kvinnen og Bayan utviklet et forhold høsten 2023.

Høsten 2023 ble de kjærester.

– Det tok ikke lang tid før jeg fikk se en helt annen side av ham, forteller hun til VG.

Historien om Midtøsten-mannen som endrer karakter når kvinnen er i hans makt er klassisk. Blant journalister og politi er den velkjent. Likevel presterer begge å late som om den ikke eksisterer og at Bayans forsikringer om at han ikke er voldelig, er troverdige.

Norske kvinner er naive. Inntil de brutalt møter virkeligheten.

Hun var på telefonen med en venninne som fortalte en vits mannen ikke likte. Han reagerte med å slå mobilen hardt ut av hånden hennes, forteller hun. Hun ble sjokkert.

– Den knuste helt. Jeg fikk vondt i hånden, ble redd, og løp til en dørvakt for hjelp.

Forsvarer Sjødin kommer med en horribel uttalelse som viser hans syn på pressens rolle.

– Dette er en journalistisk måte å jobbe på som er veldig uheldig. Dere leter etter folk som kan fortelle negative ting om en som er drapssiktet. Det påvirker vitner. Hvis de leser dette og tror på det, hva gjør de da? sier han.

Skulle pressen unnlate å gjøre intervjuer med vitner i en drapssak fordi det kan skade klienten? Bare det at en erfaren forsvarer kan si noe sånt er tegn på en mental forskyvning. Skjer det en mental tilpasning til islamsk kvinnesyn? Der tilhører kvinnen mannen. Hun blir ikke trodd når hun kommer på sykehus med skader.

Det er det som har skjedd i Sømme-saken.

Ti dager før hun ble drept ble Maren kjørt til akuttavdelingen ved Stavanger sykehus. Hvem ringte alarmsentralen? Hva slags skader hadde hun? VG stiller ikke spørsmålene, men farer med harelabb over forspillet til det som endte med drap.

Det var tidlig morgen 16. juli i år at en ambulanse skal ha dratt til huset hvor den nå drapssiktede mannen bor. Ambulansen tok Maren Sømme med til akuttmottaket på Stavanger sykehus. Hun skal først ha fortalt at hun hadde falt ned en trapp.

Det er slik kvinner i voldelige forhold sier. De er redde.

Men til personalet skal Maren ha betrodd seg: Det var Bayan som utsatte henne for vold.

Dagen etter ble Bayan pågrepet av politiet. Han påsto at Maren hadde falt.

Da turen kom til at Maren forklarte seg gikk hun tilbake på det hun hadde sagt til helsepersonell: Hun sa skadene skyldtes fall.

De fleste leger er i stand til å avgjøre sannsynligheten i et slikt utsagn, holdt opp mot pasientens overbevisningskraft.

Det står ingenting om det i VGs reportasje.

De skriver som om Bayans ord veier like tungt som Marens.

Maren ga ikke uttrykk for at hun ønsket voldsalarm eller at Bayan skulle få besøksforbud.

Politiet sitter på tre lydopptak hvor Maren bedyrer at hun ikke er utsatt for vold. Sjødin bruker dem for hva det er verdt.

Er de verd noe når vi vet hvordan det endte? Sjødin later som de gjør det.

Men fasit er klar. Ti dager senere ble hun slått ihjel.

– Vi må være tilbakeholdne med opplysninger med tanke på etterforskningen. Hva som skjer i forkant er en sentral del av etterforskningen, sier politiadvokat Unni Byberg Malmin til VG.

Hvorfor denne tilbakeholdenhet overfor en forsvarer som går så hardt ut?

Sjødin virker farvet av Bayans væremåte.

Er det den nye rettspraksis i det nye flerkulturelle Norge?

Vi starter en tilpasning til sharia-jus med kvinnelige politiadvokater ved roret.

Kjøp boken på Document Forlag