Når 60.000 illegale migranter på kort tid har tatt seg inn i den spanske eksklaven Ceuta, er det ikke snakk om en tilfeldig eller humanitær flyktningkrise. Det vi er vitne til, er en varslet, villet og styrt kollaps av Schengens yttergrense.

Den absolutte majoriteten som stormer eller svømmer rundt grensegjerdene, er unge menn fra Marokko – et stabilt land uten krig. De er i juridisk forstand økonomiske migranter uten beskyttelsesbehov.
Likevel står dørene til Europa på vidt gap.

Dette skjer ikke på grunn av naivitet; det skyldes at kyniske krefter og menneskesmuglere har fått servert de perfekte verktøyene fra makteliten.

– For det første skyldes krisen et politisk og juridisk selvskudd fra Spania.

I juni 2026 vedtok den venstreorienterte spanske regjeringen et historisk asyl-amnesti som gir lovlig opphold til opptil 700.000 ulovlige migranter. Samtidig slo spansk høyesterett fast at migranter som ankommer sjøveien, ikke lenger kan deporteres umiddelbart. Menneskesmuglerne tok dette som et direkte klarsignal.

De markedsførte lovendringene kynisk, fylte opp båtene og sendte tusenvis ut i vannet samtidig, vel vitende om at spansk politi nå har en juridisk plikt til å plukke dem opp og gi dem saksbehandling.

– For det andre utnyttes situasjonen som et geopolitisk våpen i en hybrid krigføring. Marokko har en lang historie med å bruke migrasjonsbølger som ren politisk valuta. Når marokkanske myndigheter vil presse EU for penger eller politiske innrømmelser, trekker grensevaktene seg rolig tilbake og lar slusene stå åpne. Europa blir dermed «straffet» utenfra, fordi vi har gjort oss sårbare for utpressing.

Nå ulmer opprøret innad i Europa. Det er et ubestridelig faktum at Schengens grunntanke er pulverisert.
De åpne, indre grensene i Europa ble vedtatt under den forutsetning at landene ved yttergrensene førte en knallhard kontroll. Når Spania svikter totalt, truer den italienske statsministeren Giorgia Meloni med å suspendere Schengen-samarbeidet med Spania og gjeninnføre permanent grensekontroll. (Red.: Italia har suspendert Schengen.)

Hva har så dette med Norge å gjøre? Når makteliten og EU-tilhengere i Norge forsvarer EU/EØS og våre overnasjonale avtaler, liker de å fremstille det som at vi styres trygt.

EUs nye asyl- og migrasjonspakt trådte i kraft 12. juni 2026. Jussen er klar på at Norge er unntatt fra pakkenes «solidaritetsmekanisme» om tvungne mottakskvoter. – Tvungne mottakskvoter gjelder altså kun EU-medlemmer.

Enda en god grunn til å holde seg langt unna EU … EØS-avtalen gir ikke EU makt til å sende busser med migranter fra Ceuta til Gardermoen. Dublin-reglene gir oss tvert imot en rettslig garanti for å kunne returnere enhver migrant til Spania – dersom de er registrert der.

Men her ligger den virkelige fellen: Hva skjer hvis Spania slutter å registrere dem, for å la dem reise uforstyrret videre nordover? Hvis fingeravtrykkene ikke ligger i Eurodac-databasen, har ikke Norge bevis.

Da blir disse ulovlige marokkanske mennene Norges eget bord så fort de krysser svenskegrensen.
Mens internasjonale og sosiale medier flommer over av dramatiske bilder fra Ceuta, velger store norske redaksjoner å tone ned omfanget eller dekke det som en ordinær humanitær hendelse, i stedet for å fokusere på det sikkerhetspolitiske aspektet.

Siden Norge er en del av Schengen, har disse uregistrerte mennene i teorien fri passasje helt opp til svenskegrensen så lenge ingen stopper dem på veien. Regjeringens manglende vilje til å kommentere situasjonen eller iverksette strakstiltak (som nasjonal grensekontroll), oppleves av kritikere som en grov ansvarsfraskrivelse.

Norge må umiddelbart innføre nasjonal grensekontroll. Det er ikke et brudd på internasjonale avtaler; det er å bruke nødventilene som ligger innbakt i selve Schengen-regelverket (Schengen Borders Code art. 25–28).

Land som Tyskland, Danmark og Østerrike har for lengst suspendert de åpne grensene og innført ID-kontroll på sine grenseoverganger, for å berge sin egen indre sikkerhet.

Jussen i EØS-avtalen har satt oss sjakk matt på klima-og energifeltet, men på asylfeltet har vi fortsatt det formelle handlingsrommet.

Problemet er at norske politikere gladelig tar imot og logrer for Brussel, selv når avtalene ikke krever det.
Når Schengens yttergrense har kollapset i Spania, er permanent nasjonal grensekontroll det eneste verktøyet vi har igjen for å unngå at deler av denne massive, uregistrerte, økende strømmen plutselig sitter på norske asylmottak.

Det er på tide å stenge døra, før det er for sent!