I Ceuta møtes tre av Europas mest kompliserte utfordringer på ett og samme sted: Migrasjon, geopolitikk og territorial suverenitet. Når disse faktorene opptrer samtidig er ikke migrasjon bare et spørsmål om migrasjon.

Få dager etter den massive migrasjonsbølgen som satte Ceuta på hodet, har Marokkos justisminister Abdellatif Ouahbi uttalt på den arabiske TV-kanalen Asharq News at Rabat anser Ceuta og Melilla som marokkanske byer og ønsker å forhandle med Spania om enklavenes status.

Et geopolitisk signal

I et intervju sa han at spørsmålet «fortsatt ligger på bordet» og at marokkanske myndigheter tar det opp «hver gang vi møter spanjolene». Han understreket at Marokko ønsker en løsning gjennom dialog, men at landet har «lang tidshorisont og stor tålmodighet». Ouahbi bekrefter med det at Ceuta er et territorielt stridsspørsmål mellom to stater. Samtidig styrker Ouahbis timing antagelsen om at migrasjon brukes som et geopolitisk maktmiddel.

I løpet av få dager strømmet titusenvis av mennesker fra Marokko og inn i den spanske enklaven Ceuta. Spanske myndigheter har oppgitt at rundt 72.000 mennesker kom inn 30.–31. juli i det som beskrives som en av de største masseankomstene til Schengen-territorium gjennom årene. Myndighetene ble overveldet, mottakssystemet brøt sammen og den lokale politiske ledelsen ba Madrid om hjelp.

Spanske kommentatorer og opposisjonspolitikere tolker invaderingen av Ceuta som en advarsel eller et pressmiddel fra marokkansk side, men det finnes ikke noe offentlig fremlagt bevis for at den marokkanske regjering beordret masseankomsten. Rabat har avvist ansvar og vist blant annet til «misforståelser» rundt en spansk høyesterettsdom fra juli iår som begrenser Spanias mulighet for umiddelbar retur av personer som kommer svømmende inn i landet. Dommen skal ha skapt en «dra-effekt» som Marokko fornemmes å ha utnyttet.

Spansk etter­retning advarte regjeringen åtte dager før masse­inntreng­ningen i Ceuta

Ordføreren (presidenten) i Melilla, Juan José Imbroda, har gått hardt ut mot statsminister Pedro Sánchez. Han anklager hans regjering for «ikke å vite hvordan man forsvarer grensen» og sier at Sánchez «er uegnet for vervet». Imbroda mener Spania gir for store innrømmelser til Marokko uten å få trygghet tilbake; at grensekontrollen tvert imot er blitt svekket.

Marokko omslutter enklavene og kan påvirke deres sikkerhet uten å la soldater krysse grensen, blant annet ved å påvirke migrasjonsstrømmen og ved å gjøre migrasjon til geopolitikk.

Ceuta, et symbol på Europas sårbarhet

I mai 2021 strømmet omkring 8.000 mennesker inn i Ceuta i løpet av få dager – «tilfeldigvis» i en periode da forholdet mellom Madrid og Rabat var svært dårlig. Den gang ble migrasjonen bredt tolket som en demonstrasjon av hvor effektivt migrasjon er som politisk pressmiddel.

Pedro Sánchez’ samarbeide med Marokkos konge skal være «eksemplarisk». Foto: Ministry of the Presidency. Government of Spain

Det mest oppsiktsvekkende ved årets krise var omfanget og den enorme mobiliseringen av mennesker. Marokko har et betydelig sikkerhetsapparat i området rundt Ceuta. Det gjør det legitimt å spørre hvorfor myndighetene ikke klarte å stanse folkeforflytningen. Det har også skapt debatt om hvorvidt marokkanske myndigheter bevisst unnlot å gripe inn – med en klar distinksjon mellom «Marokko organiserte dette» og «Marokko lot det skje». Det første krever bevis mens det andre er en hypotese som kan underbygges av hendelsesforløpet.

Da krisen eskalerte ble samarbeidet mellom Spania og Marokko raskt intensivert. Madrid og Rabat inngikk en avtale om å sørge for rask retur av inntrengerne og Spania ga samarbeidet med Marokko karakteren «eksemplarisk».

Marokko er både problemet og løsningen

Dermed sitter vi tilbake med det paradoks at Marokko er både problemet og løsningen. Landet er kilden til migrasjonsbølgen mot Ceuta, men samtidig den eneste realistiske partneren Spania har i kampen for å stanse den.

Dette gir Rabat betydelig forhandlingsmakt som ikke bare brukes i migrasjonsspørsmål. Det handler også om handel, energi, fiskeri, Vest-Sahara, sikkerhet, menneskesmugling. Og ikke minst Ceuta og Melillas status.

At en marokkansk regjeringsrepresentant ønsker forhandlinger om enklavenes status bare uker etter den massive migrasjonskrisen, fremtvinger spørsmålet om hva masseinntengningen var: En migrasjonskatastrofe eller en demonstrasjon av hvor mye press Rabat kan utøve på Madrid?

Det siste er en hypotese, men den fortjener oppmerksomhet.

I Spania har spenningene på gatenivå eskalert etter invasjonen av Ceuta. På sosiale medier sirkulerer videoer som viser kraftige konfrontasjoner knyttet til migrasjonsspørsmålet. Debatten går høyt om hvorvidt Spania og Europa – om utviklingen får lov til å fortsette i samme retning og i samme tempo – står overfor en uforutsigbar eskalering av sosial konflikt.

Migrasjonspresset, kombinasjonen av økonomisk usikkerhet, opplevelsen av manglende grensekontroll og sosial utrygghet skaper et klima der tilliten til myndighetene eroderes i rekordfart.

Ceuta og Melilla

Portugal erobret Ceuta under kong João I i 1415. Dette ansees som starten på Portugals oversjøiske ekspansjon. Under Den iberiske union 1580–1640 ble Ceuta administrert sammen med resten av Portugal. Da Portugal igjen ble selvstendig i 1640, valgte innbyggerne lojalitet mot den spanske krone. Lisboa-traktaten av 1668 bekreftet formelt at Ceuta tilhører Spania.

Castilia erobret Melilla i 1497 under ledelse av Pedro de Estopiñán og har siden vært under uavbrutt spansk kontroll.

Ceuta og Melilla ble viktige spanske festninger og handelssteder i Nord-Afrika. De er blitt utsatt for flere marokkanske beleiringer, men er forblitt spanske og er idag de eneste landbaserte grensene mellom EU og Afrika.

 


Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp e-boken her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.