Fotballpresident Lise Klaveness og generalsekretær Karl-Petter Løken har skrevet en kronikk i VG for å takke det norske folk.

Så hyggelig. Så ekte. Så velformulert.

Så uærlig.

For hvis dette først og fremst hadde vært en takk, hadde det stått «tusen takk, Norge». Punktum. Men istedenfor å være tekstens naturlige hovedfokus, pakkes takken inn i en liste over hva Klaveness selv vil ha: Nasjonalt treningsanlegg. Mer penger til aldersbestemte landslag. Mer penger til kvinnesatsingen. Mer penger til inkludering, integrering, dommere og trenere, samt alt annet som passer hennes agenda.

Norge har akkurat kost seg med VM. Et VM som samlet hele landet på en måte vi knapt har sett maken til siden frigjøringsdagene. Men nå skal Norge betale. Det er hele budskapet.
Klaveness er dyktig til dette. Hun har perfeksjonert kunsten å blande sammen folkefest og politisk aktivisme. Hun kaller det samhold. Hun kaller det inkludering. Hun kaller det «den norske modellen». Det hun egentlig snakker om, er sin egen prioriteringsliste.

Og det er der det virkelig blir provoserende.

For under Klaveness har Fotballforbundet blitt en politisk plattform. Hun har brukt presidentembetet til å reise seg mot Qatars menneskerettigheter, mot norsk rasisme, mot Donald Trump, mot Israel og mot alt annet som passer godt inn i den etablerte venstresidens verdensbilde.

Hun har blant annet uttalt at hun er «bekymret» for hva Trumps politikk vil bety for VM 2026, som om det er norsk fotballpresidents oppgave å ha meninger om amerikanske presidenter.

Hun har brukt sitt embete til å moralisere, ikke til å samle.

Da drapet på Tamima Nibras Juhar skjedde, var hun blant de første til å tolke det som norsk rasisme. Da Zaniar Matapour drepte to mennesker under Pride i 2022, ble det derimot merkelig stille fra fotballpresidentens kontor. Rasisme er et problem hun ser i én bestemt retning. Vold er et problem hun ser i én bestemt retning.

Oslo 20260714.
Landslagstrener Ståle Solbakken hilser på Kong Harald under en mottakelse for herrelandslaget i fotball av kongefamilien på Slottet.
Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Vi ser det tydeligst der hun kommenterer på et facebook-innlegg fra en unevnelig person for oss som ikke deler de samme meningene. Klaveness uttrykker sin dypeste sympati og sjokk over den «norske rasismen» dette mennesket tilsynelatende i sin egen verden blir utsatt for.

Så kommer vi til «den norske modellen» hun bruker som slagord.

Det er nemlig ikke tilfeldig hvordan hun formulerer seg. «Laget kommer ikke fra ett sted. Det kommer fra hele Norge.» Det høres inkluderende ut. Men underteksten er noe helt annet. Det handler ikke bare om at Oslo, Bergen og Bodø skal representeres. Det handler også om at norsk fotball skal fylles opp med flere utenlandsfødte spillere, at rekrutteringen skal treffe det mangfoldige Norge, og at klubbene skal åpne dørene for enda flere spillere med bakgrunn fra andre kulturer.

Det er ikke sagt eksplisitt. Det står ikke i klartekst. Men det er selve premisset hun bygger sin visjon på. «Flest mulig, lengst mulig», som det heter, betyr i praksis at norsk fotball skal være en integreringsarena, ikke en prestasjonsarena. Det ene utelukker ikke det andre, men det ene overskygger tydelig det andre i Klaveness sine formuleringer.

Norsk fotball fortjener bedre enn dette. Norsk fotball fortjener en president som samler i stedet for å politisere. En president som takker det norske folk uten å samtidig sende regningen. En president som er stolt av spillerne uten å bruke dem som moralsk pekestokk mot dem som ikke deler hennes politiske syn.

Oslo 20260706.
Norske supportere feirer på slottsplassen og Karl Johans gate etter seier i 8-delsfinalen mellom Brasil og Norge under fotball-VM 2026.
Foto: Javad Parsa / NTB

Norge har hatt en fantastisk fotballsommer. Spillerne har levert. Ståle Solbakken har levert. Publikum har levert. Nå leverer også Klaveness, men på det hun er best til: å bruke folkefesten som utstillingsvindu for egen agenda.

Tusen takk, Norge, skriver Klaveness.

Nei, Lise. Tusen takk til spillerne. Tusen takk til Ståle. Tusen takk til de frivillige som steker vafler i lokalklubbene. Tusen takk til alle nordmenn som ble VMs store hit med å ro som vikinger.

Deg selv er det ingen grunn til å takke.