Mens foreldrene til tusenvis av unge iranere som ble drept under demonstrasjonene eller henrettet av regimet, ikke fikk lov til å begrave sine egne barn eller holde minneseremonier, arrangerte Den islamske republikken en enorm statsbegravelse for Ali Khamenei. Kontrasten kunne knapt vært større.

I årevis har familiene til drepte demonstranter blitt truet, overvåket og nektet å sørge i fred. Samtidig brukte regimet enorme ressurser på å hedre mannen som i flere tiår sto øverst ansvarlig for et system som fengslet, torturerte og henrettet sine egne borgere.

Begravelsen handlet om langt mer enn én manns død. Den var en maktdemonstrasjon og et forsøk på å vise verden at Den islamske republikken fortsatt står sterkt, at makthaverne er samlet, og at Khamenei var en folkekjær leder.

Regimet håpet at mellom 15 og 20 millioner iranere og et stort antall statsledere skulle delta. Gratis busser ble satt inn, offentlige ansatte ble presset til å møte opp, og deltakerne fikk gratis transport, mat og overnatting. Likevel uteble millionene. Selv prosesjonen i Teheran måtte forkortes fordi det var for få mennesker langs gatene. Ingen statsledere fra Europa eller Nord-Amerika møtte opp, og flere arabiske land holdt seg også borte.

Regimet brukte enorme summer på begravelsen mens den iranske økonomien er i dyp krise og millioner av iranere mangler mat og medisiner. I stedet for å vise styrke ble begravelsen en politisk ydmykelse.

Mange iranere valgte heller å besøke gravene til sine egne kjære enn å ta farvel med diktatoren.

Begravelsen avslørte også usikkerheten rundt arvefølgen. Tre av Khameneis sønner deltok offentlig, men Mojtaba Khamenei, lenge omtalt som den mest sannsynlige etterfølgeren, var fraværende. Det har styrket spekulasjonene om maktkamp og usikkerhet innad i regimet.

Samtidig viste begravelsen hvor skjøre våpenhvilen og eventuelle forhandlinger med USA er. Regimets mest ideologiske tilhengere møtte opp med røde hevnfaner, ropte «Død over USA» og bar plakater med «We Kill Trump». Dette illustrerer at den virkelige makten fortsatt ligger hos Revolusjonsgarden og de ideologiske maktsentrene,  ikke nødvendigvis hos presidenten eller parlamentet. Disse miljøene bygger sin makt på konflikt, terror og konfrontasjon.

Ali Khamenei døde ikke som et symbol på motstand mot Vesten, slik regimet forsøker å fremstille ham. Han døde som lederen for et religiøst fascistisk regime som i flere tiår fengslet, torturerte og henrettet sine egne borgere. Han etterlater seg ikke et folk i sorg, men et land preget av frykt, fattigdom og millioner av mennesker som lengter etter frihet.

Den største ydmykelsen var ikke at verdens ledere uteble. Den største ydmykelsen var at det iranske folket uteble.

Et regime kan tvinge mennesker til å møte opp. Det kan aldri tvinge dem til å sørge.

Av: Lily Bandehy

Kjøp boken på Document Forlag