Rudolf Yelin (1864–1940), «Bergprekenen», den evangeliske kirken i Reinerzau bei Alpirsbach i Schwarzwald, Tyskland.

¹⁵ Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. ¹⁶ På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? ¹⁷ Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. ¹⁸ Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. ¹⁹ Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. ²⁰ Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

Matteus 7, 15–20

Er det en sammenheng mellom politiske systemer og folkets tro? Få påstander fører til så mye kritikk som den som hevder at så er tilfelle. Vi liker ikke å snakke om falske profeter eller at det finnes religioner som bærer dårlig frukt, eller at det finnes dem som ikke er kompatible med demokrati og grunnleggende rettigheter for innbyggerne.

Demokratiet, eller troen på at mennesket har en evne til å etablere en lovgivning som har folkets beste for øye, krever en viss virkelighetsforståelse. Men i offentligheten blir det gjentatt til det kjedsommelige: Alle religioner har kjærligheten til felles, og alle ønsker de det samme, nemlig fred og trygghet for alle. For ikke lang tid tilbake ble det arrangert en dialoggudstjeneste på Sola i Rogaland der representanter for ulike religioner ba om fred. Journalisten som intervjuet den ansvarlige dialogpresten, våget ikke å stille det avklarende spørsmålet: Representerer de alle sannheten om Gud?

Vi hører nemlig aldri noen forklare hvordan andre enn en treenig Gud kan gi oss et reelt etisk grunnlag for et fritt samfunn, et samfunn der menneskeverdet respekteres og der mennesket med fri vilje kan erkjenne fornuften og holdes ansvarlig for sine handlinger. Eller for være helt konkret: Vi hører aldri noen forklare hvordan islams Allah kan ha samme egenskaper som treenighetens Gud. For det er islam vi som samfunn står overfor, og som krever innflytelse.

Enhver som tar seg tid til å lese eller lytte til undervisning om islam, og som samtidig har kontroll på kristen tro, vil legge merke til at islam og kristendom skiller lag på alle viktige områder som er avgjørende for troens politiske konsekvens. Ikke bare skiller de lag. Muslimer oppfatter også kristendommens lære som blasfemisk.

Den eneste likheten vi finner mellom kristendommen og islam, er troen på at Gud eller Allah skapte verden. Men der stopper også likheten. Allah er alt det treenighetens Gud ikke er, og islam gir derfor mennesket en helt annen status enn det kristendommen gjør. For muslimer er ideen om Gud som far, inkarnasjon og forsoning fremmedelementer. Det er nemlig ikke et syndefall i islam, ettersom alt som finner sted, har sitt utgangspunkt hos Allah.

Kristendommens Gud er et treenig fellesskap som mennesket inviteres inn i. Islams Allah en enehersker uten andre enn seg selv. Og mens den troende i islam inviteres til underkastelse, inviteres den kristne til å bli Guds barn der vi får kalle Gud for vår far. Fra et politisk ståsted er det enevelde kontra et harmonisk fellesskap.

Ettersom treenighetens Gud er en hellig relasjon, elsker Gud også mennesket, og han må også gi det frihet til å velge. Det ligger i kjærlighetens natur. Gud ønsker at mennesket skal elske ham, men det forutsetter at mennesket vet hva Gud mener er rett og godt, i både tid og rom. Treenighetens Gud er derfor bundet av sin kjærlighet og sannhet. Han kan ikke si at noe er godt den ene dagen, for så å si noe annet neste dag. Hva som er godt, er handlinger som er i overensstemmelse med hans natur. Under slike betingelser ble også fornuften et redskap til å tjene Gud. Gud er nemlig en fornuftens Gud og ønsker at mennesket skal tilbe ham med hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av all sin fornuft og av all sin makt.

Denne forståelsen står i sterk kontrast til en tro som forstår begrepet allmektig på en helt annen måte enn den vi finner i kristendommen. Allahs allmakt kan ikke begrenses, og enhver handling er god så lenge Allah sier at så er tilfelle.

Vi skal derfor ikke bli overrasket over at en slik tro førte til at Europa i middelalderen var preget av ledere som søkte å gjennomføre denne forståelsen i statenes lover. Her i Norge var både kristenretten fra 1024 og Landsloven fra 1274 dypt inspirert av kristendommens gudsbilde. For å si det med dagens tekst: Det var en tro som bar svært god frukt.

De politiske forskjellene vi finner i muslimske og kristne stater, er derfor naturlige konsekvenser av hvem innbyggerne tilber. En ikke-relasjonell gud som ber mennesket underkaste seg ham, blir modell for en helt annen politisk kultur enn treenighetens Gud, som inviterer oss til et fellesskap bygget på en hellig kjærlighet.

Den ene fører til god frukt, den andre til dårlig.