Europa befinner seg i en historisk brytningstid. Kontinentet står overfor en kombinasjon av økonomisk stagnasjon, energikrise, geopolitisk usikkerhet og en stadig mer alvorlig konflikt mellom Russland og Ukraina. Samtidig vokser frykten for en videre eskalering mellom NATO og Russland – i verste fall med risiko for direkte stormaktskonfrontasjon.

Mange vil hevde at Europas største utfordring er klimaendringene og behovet for et grønt skifte. Etter mitt syn er bildet mer sammensatt. Problemet er ikke ønsket om renere energi eller teknologisk utvikling i seg selv, men tempoet, prioriteringene og den økonomiske belastningen som er påført europeiske samfunn gjennom politiske beslutninger som i for liten grad har tatt hensyn til realøkonomiske konsekvenser, energisikkerhet og geopolitisk stabilitet.

Tre globale hovedkriser

Det hevdes ofte at verden i dag står overfor tre hovedkriser:

1. Risiko for stormaktskonflikt og atomkrig.
2. Klima- og energikrise.
3. Global økonomisk og finansiell ustabilitet.

Disse faktorene henger tett sammen. Men etter mitt syn er det grunn til å spørre om deler av dagens energi- og klimapolitikk i Europa i praksis har bidratt til å forsterke både økonomisk ustabilitet og sikkerhetspolitiske spenninger.

Europa har over lang tid gjort seg selv mer sårbart gjennom omfattende avvikling av stabil energiproduksjon før tilstrekkelige alternativer har vært på plass. Samtidig har store investeringer i subsidiebaserte ordninger, høye energiavgifter og omfattende reguleringer bidratt til økende energikostnader for industri og husholdninger. Resultatet er redusert konkurranseevne, svekket industriell produksjon og økende sosial uro.

Europas økonomiske svekkelse

Mens USA i stor grad har beholdt tilgang til rimelig energi og sterk teknologisk vekst, har mange europeiske land opplevd stagnasjon. Industriproduksjon flyttes ut av Europa, gjeldsnivåene er høye og produktivitetsveksten svak. Tyskland – Europas økonomiske motor – har fått store problemer etter energikrisen og bortfallet av billig russisk gass.

Samtidig vokser de offentlige kostnadene dramatisk. Europa finansierer i stadig større grad krigen i Ukraina, samtidig som det investeres enorme summer i grønn omstilling. Norge befinner seg i en særstilling på grunn av olje- og gassinntektene, men for de fleste europeiske land er handlingsrommet langt mindre.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om dagens politikk er økonomisk bærekraftig på lang sikt. Dersom ambisjonene for utslippskutt frem mot 2050 skal gjennomføres fullt ut med dagens virkemidler, kan kostnadene bli så store at de undergraver Europas økonomiske fundament før de ønskede resultatene oppnås.

Krigen i Ukraina og faren for eskalering

Krigen i Ukraina er en tragedie for begge folk. Hundretusener er drept eller skadet, store områder er ødelagt og Europas sikkerhetssituasjon er dramatisk forverret.

Likevel er det nødvendig å diskutere hvilke mål som faktisk er realistiske. Mange europeiske ledere har i praksis lagt til grunn at Russland kan presses til et strategisk nederlag gjennom langvarig økonomisk og militært press. Men det er uklart hva som taler for at russiske myndigheter vil akseptere en slik utvikling dersom de oppfatter konflikten som eksistensiell.

Det er samtidig viktig å skille mellom Russlands ønske om innflytelse i egne nærområder og forestillingen om at Russland har realistiske planer om å erobre store deler av Europa eller angripe NATO-land direkte. Et angrep på NATO vil innebære en risiko for full stormaktskrig som også vil true Russland selv.

Dette betyr ikke at Russland skal undervurderes eller at europeiske land ikke skal ha et troverdig forsvar. Men det betyr at europeisk sikkerhetspolitikk også må bygge på realisme, diplomati og forståelse av motpartens sikkerhetsinteresser.

Fraværet av diplomatiske initiativ

Et av de mest alvorlige problemene i dagens situasjon er etter mitt syn mangelen på politisk lederskap og diplomatiske initiativ.

Europa fremstår i stor grad som reaktivt. Det brukes enorme ressurser på våpen, opprustning og retorisk konfrontasjon, mens det i liten grad presenteres konkrete forslag til hvordan konflikten kan bringes inn i et forhandlingsspor.

Historisk har stabile sikkerhetsordninger i Europa vært basert på kompromisser, maktbalanse og gjensidige sikkerhetsgarantier. Etter murens fall eksisterte det en periode håp om et mer samlet europeisk sikkerhetssystem. I dag er Europa igjen delt av dype geopolitiske motsetninger.

Et mulig utgangspunkt for en fremtidig løsning

En varig fred vil kreve vanskelige kompromisser fra alle parter.

Det kan tenkes løsninger hvor:

• Ukraina gis sikkerhetsgarantier uten fullt NATO-medlemskap.
• Det etableres demilitariserte soner eller begrensninger i militær oppbygging nær grensene.
• Omstridte områder får særordninger knyttet til språk, selvstyre eller internasjonal overvåkning.
• Enkelte sanksjoner gradvis oppheves mot gjensidige sikkerhetsforpliktelser.
• Europa bygger opp et mer stabilt energisystem basert på kjernekraft, vannkraft, gass og gradvis teknologisk omstilling.

Dette vil være politisk krevende og kontroversielt. Men alternativet kan være en langvarig utmattelseskrig med stadig større økonomiske og menneskelige kostnader.

Europas strategiske valg

Europa står i realiteten overfor et strategisk valg:

Enten fortsetter man en utvikling med stadig høyere gjeld, dyr energi, svekket industri, økende militarisering og dypere geopolitisk blokkdeling.

Eller man forsøker å bygge en mer realistisk politikk basert på økonomisk bærekraft, energisikkerhet, teknologisk utvikling og diplomatiske initiativ.

Det betyr ikke at Europa skal gi opp støtte til Ukraina eller akseptere maktbruk som prinsipp. Men det betyr at man må erkjenne at også Europa selv kan bevege seg inn i en alvorlig økonomisk og sikkerhetspolitisk krise dersom dagens kurs videreføres uten korrigeringer.

Hovedproblemet er manglende lederskap

Den største faren for Europa er ikke Russland og klimaendringer, men økonomisk nedgang og mangelen på realistisk lederskap – evnen til å balansere sikkerhet, økonomi og diplomati samtidig.

Historien viser at stormakter som mister økonomisk styrke, politisk sammenhengskraft og evnen til kompromiss, ofte beveger seg inn i perioder med konflikt og destabilisering.

Europa trenger politiske ledere som er villige til å diskutere kostnader, risiko og langsiktige konsekvenser åpent – og som evner å kombinere sikkerhetspolitikk med økonomisk realisme og aktiv diplomati.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!