Vi opplever en tid med store forandringer. Prinsipper og institusjoner vi har tatt for gitt siden annen verdenskrig, er på vei til historiens skraphaug. Vi kommer ikke til å kunne fortsette som før, men hva vi skal eller kommer til å gjøre, er på ingen måte opplagt.

Hvor kommer vi fra? To av andre verdenskrigs bitre erfaringer har, mer enn noe annet, påvirket vår tankemåte og det internasjonale samkvem i årene efter krigen: (i) krigens ødeleggelser og nedslaktning av mennesker, både i og uten militær uniform, og (ii) Nazi-Tysklands utryddelse av jøder og andre minoriteter.

Efter krigen ønsket både statsledere og folk i alminnelighet, naturlig nok, at denne katastrofe ikke skulle gjentas. USA, som led de minste tapene og kom ut av krigen som verdens sterkeste makt, tok initiativ til å opprette institusjoner for å løse internasjonale konflikter på fredelig vis og basere det internasjonale samkvem på regler og fredelig sameksistens. Det hadde man prøvd før, efter den katastrofale første verdenskrig, og det fungerte ikke i det lange løp. Man forsøkte å lage et FN som unngikk svakhetene i Nasjonenes Forbund, men lyktes bare så som så. Likevel må man si at årene efter slutten av annen verdenskrig var preget av regelstyrt verdensordning og fredelig sameksistens heller enn erobringskriger i større grad enn før i verdenshistorien.

En annen reaksjon på annen verdenskrigs katastrofe var økt prioritering av alminnelig velferd heller enn militær oppbygning. Dette illustreres kanskje best av hva som skjedde i det første parlamentsvalget i Storbritannia efter krigen. Velgerne satset på Arbeiderpartiet og dets leder Clement Attlee, heller enn den legendariske krigsleder Winston Churchill. Arbeiderpartiet bygget National Health Service (NHS), som ble modell for mye som siden skjedde i Vest-Europa. Alminnelig pensjonsordning kom senere. Selv om den europeiske velferdsstat har aner lenger tilbake i historien, tok det virkelig av i årene efter annen verdenskrig.

Så merkelig det enn kan lyde, så ble den europeiske satsning på velferd heller enn forsvar lite påvirket av den kalde krig mellom de tidligere allierte, USA og Sovjetunionen. Det ville være riktigere å si at Europas satsning på velferd heller enn forsvar ble styrket av den kalde krig. USA ønsket ikke at Sovjetunionen skulle inkorporere Vest-Europa i sin interessesfære og fikk etablert NATO for å hindre at så skulle skje. Gjennom NATO lovet USA en massiv gjengjeldelse hvis Sovjetunionen skulle forsøke å forsyne seg av landområder som inngikk i NATO-alliansen. Europeiske militære styrker ble fortsatt bygget opp og vedlikeholdt, men den amerikanske sikkerhetsgaranti fikk utvilsomt den effekt at europeiske NATO-land satset mindre på eget forsvar enn de ellers ville ha gjort.

Sovjetunionens sønderfall i slutten av 1991 styrket utvilsomt den europeiske satsning på velferd heller enn forsvar. Før 1990 kunne man si at europeerne bygget sine velferdsstater i skyggen av den amerikanske sikkerhetsgaranti. Efter 1990 kunne man si at tiden var løpt fra sikkerhetsgarantien; Sovjetunionen hadde forsvunnet og dermed dets eventuelle erobringsplaner. I mange år syntes det ikke å være noen militær trussel på den europeiske horisont. Europas militære styrker ble gradvis uthulet, men forsvant ikke helt. Europa innkasserte fredens utbytte og brukte det til videre utbygging av velferdsstaten.

Så var det den andre bitre erfaring av annen verdenskrig: nazistenes forfølgelse av jødene. Disse uhyggeligheter utløste et opprør mot disse hendelser og tankegodset bak dem. Folk skulle behandles som likeverdige uansett rase eller religion. Lover ble vedtatt og likeledes konvensjoner om menneskerettigheter. Spesielt skulle folk som flyktet fra forfølgelser i sine hjemland, beskyttes og gis asyl. De som flyktet fra regimene i Sovjetunionen og Øst-Europa, ble tatt godt imot i Vest-Europa. Kanskje ble de ikke forfulgt alle sammen, men deres arbeidskraft var velkommen, og sympatien med kommunistregimene i Øst-Europa var liten, med god grunn.

Med tiden ble de europeiske land oversvømt av asylsøkere som ikke flyktet fra forfølgelse i sine hjemland, men fra innbyrdeskriger og vanstyre, og søkte bedre utkomme et annet sted. Menneskerettigheter lyder som søt musikk på det abstrakte plan, men virkelighetens mennesker kommer med den bagasje som det er lettest å ta med seg: sine sedvaner og sin kultur. Det blir ofte et ublidt møte med menneskene i deres nye hjemland. Det som for oss i Vest-Europa ser ut som barbariske skikker, er ofte en selvfølge og endog en høyt skattet tradisjon for dem som kommer utenifra. Kjønnslemlesting og kvinneundertrykking, for å ta de grelleste eksemplene, ville ikke gjøre noe vesteuropeisk land til et bedre sted å være. Å nevne disse problemer ble av mange lenge ansett som dårlig kutyme, men problemene med masseinnvandring fra fremmede kulturer med barbariske skikker har nu nådd et slikt nivå at europeiske myndigheter søker løsninger som for ikke lenge siden av mange ble karakterisert som ekstreme og uverdige for det siviliserte samfunn.

Den siste tidens hendelser i USA har plutselig snudd opp ned på Europas forsvar. Den løsning hvor USA står som garantist for, det ultimate forsvar mot en trussel som i vår tid kun kan komme fra Russland, finnes ikke lenger. Europa må finne en løsning som de alene kan stå inne for. Dette vil ta sin tid og lar seg muligens ikke realisere. Militære styrker må bli bygget opp og soldater rekrutteres fra en befolkning som i voksende grad består av aldrende stridsudyktige, og immigranter hvis lojalitet kan trekkes i tvil. Europa består fortsatt av mange nasjonalstater som det har tatt hundrevis av år å bygge opp og tjente de europeiske land godt i en forsvunnen tid, men de er for fragmenterte i en verden hvor de mektigste industrinasjonenes ledere ønsker å ommøblere verdensarenaen slik det passer dem. EU er ikke oppgaven voksen; selv om den omfatter mange land og mennesker, er den for løs i fisken med tungvinte og langsomme beslutningsmekanismer. Ikke har den noen egne militære styrker til rådighet heller. EU var da heller ikke etablert for å ta seg av militært forsvar. Eneste troverdige militære forsvar mot Russland krever ledelse av noen få militært sterke stater, og så får de andre dilte efter som de kan. I den koalisjonen er Storbritannia en helt nødvendig partner og muligens den som må ta ledelsen. Storbritannia er ikke lenger med i EU, som jo ytterligere marginaliserer EUs eventuelle rolle i denne sammenheng. Dersom det ikke blir stablet på bena en troverdig militær allianse av europeiske land, vil Russlands erobring av Vest-Europa kun bli begrenset av hva de kan fordøye.

Det kreves en radikal kursomlegging i de vesteuropeiske land for å få dette til. Det lyder fint å si, som europeiske ledere har sagt mange ganger i forbindelse med krigen i Ukraina, at landegrenser ikke kan endres ved militær makt. Vel, dette er jo den tradisjonelle måte å endre landegrenser på, og det er bare i årene efter annen verdenskrig at denne metodikken ikke har vært brukt i Europa. Uten den militære styrke som er nødvendig for å garantere grensers ukrenkelighet, er all tale om dette kun tomt prat og ønsketenkning.

Oppbygning av militære styrker krever ressurser. Hvor skal de komme fra? Europeiske statsfinanser er ikke bærekraftige, med store og voksende underskudd. Tyskland, det eneste EU-land med rimelig statsgjeld, skal nu begynne å lånefinansiere oppbygning av sine militære styrker. Det er vanskelig å se hvordan europeiske land skal klare en bærekraftig oppbygning av sine militære styrker uten drastiske kutt i sine velferdsutgifter. Europas klima- og energipolitikk er også en alvorlig hindring. Egne militære styrker krever en egen industriell base som klima- og energipolitikken er i ferd med å ødelegge med sine høye energipriser og i tillegg usikker forsyning fra værutsatte kilder. Avvikling av den kostbare satsning på vind- og solenergi ville stille midler til rådighet for militær opprustning. Europa, inklusive Storbritannia, er nu ansvarlig for om lag 10 % av verdens samlede utslipp av kulldioksid, og selv om verdens klima var avhengig av denne gassen, så monner europeiske utslippskutt lite i en verden hvor utslippene øker år efter år i folkerike utviklingsland. Dessuten er det mye som tyder på at det såkalte «klimaproblem» er voldsomt oppskrytt og muligens ikke-eksisterende andre steder enn i fantasien.

Hva slags fremtid har Europa i vente i en verden hvor noen få ledere i mektige industristater forhandler seg imellom i forhold til hvor sterke kort de har på hånden? Slike metoder har aldri vært totalt fraværende i verdenspolitikken, men synes å være den foretrukne metodikk for dem som for tiden leder Amerikas Forente Stater. Et fragmentert og industrielt svakt Europa kan ikke ha noen egne ledere med gode kort på hånden. Men vi har de smått morsomme og fargerike tradisjoner med forskjellige sprog og relikvier fra fordums storhet som turister fra resten av verden kan komme og se på og more seg med.

Rögnvaldur Hannesson er professor emeritus ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.