Jeg har noen ganger lurt på hvordan Kamala Harris ville ha oppført seg som USAs president. Hun ville sannsynligvis fortsatt ha ledd dumt når hun ble konfrontert med den største ulovlige innvandringen i landets historie. Og hun ville ha møtt Starmer og talt henført om at «diversity is our strength».

Men nå er det andre boller. Det siste vitnesbyrdet om det, var utenriks­minister Marco Rubios fremragende tale til europeerne under årets sikkerhets­konferanse i München. Den talen var like god som Vances tale i fjor, men mer oppbyggelig. Vances tale var et nødvendig sjokk; Rubio viser veien fremover. Men de to talene henger sammen.

Marco Rubio tilbød en felles fornyelse av den vestlige sivilisasjonen. Vance leverte den kirurgiske diagnosen: Europas elite har vendt ryggen til sin egen befolkning, sensurert borgerne og tillatt en muslimsk masse­innvandring som ødelegger Europa.

Det dypeste fundamentet og veien videre

Rubios grunnleggende premiss bryter med den teknokratiske NATO-retorikken som ellers dominerer trans­atlantiske møter. Det amerikanske engasjementet i Europa er ikke primært basert på strategiske beregninger eller handelsmessige hensyn, men på noe mye dypere: en felles sivilisatorisk arv gjennom kristen tro, kultur, historie og slektskap.

Det handler ikke primært om strategisk fornuft eller økonomisk egeninteresse, men om noe mer elementært: stolthet over hvem vi er.

Europa gav verden rettsstaten, universitetene og den viten­skapelige revolusjonen. Her skapte Mozart, Beethoven, Dante, Shakespeare, Michelangelo og da Vinci den europeiske kulturen. Det sixtinske kapell og katedralene varsler de undrene som venter oss i fremtiden, men bare hvis vi våger å vedstå oss vår arv.

Illusjonenes sammenbrudd

Etter Sovjetunionens kollaps falt Vesten for en farlig illusjon om «slutten på historien», hvor alle ville bli liberale demokratier i en grenseløs verden. Konsekvensene har vært katastrofale:

Dogmatisk frihandel førte til avindustri­alisering i Vesten og sendte millioner av arbeids­plasser til land som beskyttet sine egne markeder. Europeiske nasjoner outsourcet suvereniteten til inter­nasjonale institusjoner, mens andre makter rustet opp. Klimadogmer påtvang oss energi­politikk som utarmet borgerne, mens konkurrentene utnyttet fossile brensler. Massiv innvandring truer samfunnenes sammenhengskraft.

Rubios poeng er at alt dette var bevisste politiske valg. Derfor kan de omgjøres.

Det positive budskapet

Rubio fremmer tre konkrete krav:

Reindustrialisering med fokus på nye fronter som romfart, kunstig intelligens og kritiske mineraler. Grensekontroll som et middel til beskyttelse av nasjonal suverenitet (dét kunne Kamala Harris eller en utenriks­minister under henne aldri ha sagt). Og endelig reform av inter­nasjonale institusjoner som FN, som har vist seg maktesløse i Gaza, Ukraina og Iran.

Rubios budskap til Europa var like klart som det J.D. Vance fremmet for et år siden:

USA ønsker ikke svake allierte, men partnere som er stolte av sin arv og kan forsvare seg selv. Konkret betyr det allierte som oppgir teknokratisk formynderi, ikke outsourcer makt til systemer utenfor deres kontroll, ikke er avhengige av fiender for ressurser (les: Kina), og avviser illusjonen om at vår måte å leve på, bare er én av mange.

Kan Europa gripe muligheten?

I likhet med Vance stiller Rubio europeiske ledere overfor beslutninger som de har unngått å ta i årevis. Rubios budskap er like hardt som Vances, om enn nettopp formulert mer oppbyggelig.

USA vil ikke opprettholde status quo med et svakt Europa plaget av skyld, med ødelagte grenser og en elite som anser mangfold som en styrke – en elite som frykter sine lands egne borgere. Men USA vil gjerne samarbeide med et stolt, sterkt og suverent Europa som lytter til sin befolkning.

For Danmark og resten av Kontinentet blir spørsmålet om våre ledere kan gripe muligheten.

Kan og vil de oppgi den liberale konsensusen? Kan de akseptere at grense­kontroll er nødvendig suverenitet? At reindustri­alisering krever beskyttelse av egne arbeids­plasser? At demokrati betyr å lytte til befolkningen, også når den stemmer «feil»?

Rubio skisserte en historisk parallell som bør gi grunn til ettertanke. I 1945 var Vesten i tilbakegang, for første gang siden Columbus. Europa lå i ruiner. De store imperiene var i oppløsning. Mange trodde at Vestens tid var forbi.

Men våre forfedre nektet å akseptere forfallet som uunngåelig. De valgte fornyelse. Presis det samme vil USA nå – sammen med Europa.

Vendepunktet

Sammen representerer Vance og Rubio en komplett strategi. Vance identifiserte sykdommen – Europas elite svikter demokratiet. Rubio tilbyr kuren – en visjon om vestlig gjenreisning basert på stolthet, suverenitet og felles arv.

Den transatlantiske æraen er ikke forbi. Men den må gjen­opp­finnes. Ikke på grunnlag av avhengighet og skam, men på grunnlag av gjensidig styrke og stolthet over vår sivilisatoriske arv.

Det man kaller Vesten.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Kjøp e-boken her.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!