Det norske Epstein-nettverket kunne vært hentet rett ut fra Shakespeares «Hamlet». Vi kjenner igjen den dype korrupsjonen i maktens sentrum, der rikets elite var infisert av løgn, svik og moralsk forfall.

Den berømte replikken «Something is rotten in the state of Denmark» kan omskrives til å gjelde vårt eget land. Det som ble fremstilt som en «humanitær stormakt», viste seg å være en moralsk forfallen bananrepublikk!

Det er noe grunnleggende råttent i de øverste rekker i den norske staten.

De nylig frigjorte Epstein-dokumentene har tvunget ormebolet til overflaten. Det er avdekket et nettverk av forbindelser som strekker seg dypt inn i den politiske klassen, fra en kommende dronning til tidligere statsministre og diplomater.

Epstein-filene avslører et mønster av tvilsomme og kriminelle relasjoner, seksuelle utskeielser, bruk av gaver som bestikkelser, kompromittering og utpressing – trolig også spionasje. Tilliten til den norske statens institusjoner rystes i sine grunnvoller.

Som i «Hamlet», hvor spøkelset etter den myrdede kongen i Kronborg Slott avslører hemmeligheter og fordekte sannheter, har Epsteins spøkelse kommet fra Metropolitan Correction Centre i New York til Oslo for å avsløre de korrupte nettverkene blant den politiske eliten i Norge.

For det er særlig Norge som er kommet i søkelyset i kjølvannet etter Epstein-avsløringene. Ingen av våre naboland. Internasjonale medier fra Al Jazeera til The Guardian skriver med krigstyper om de mange Epstein-koplingene til Norge.

At det er Norge som først og fremst er kommet i søkelyset, er ingen tilfeldighet. Det henger åpenbart sammen med norsk Midtøsten-politikk, Oslo-prosessen og den store pengesekken med bistandsmidler som Utenriks­departementet disponerer uten kontroll og uten bekymring for hvor pengene havner.

I Midtøsten har de stimlet rundt den norske pengesekken som fluer rundt en kamel-lort. Pengene har gitt tilgang til røde løpere og åpnet dører og omgang med det globale hoffet av politikere, industrimagnater og byråkrater. Men de har også åpnet for misbruk av norske skattebetaleres penger og for korrupsjon i stor skala.

Pengesekkens forvaltere er særlig utsatt. Når det regner på presten, har det dryppet på klokkeren. Vi behøver ikke gå til Kronborg-hoffets rikdom, som Claudius kynisk utnytter til å kjøpe seg lojalitet, smøre intriger, manipulere andre og skjule spor.

Vi finner det samme her i vår egen midte, i Oslo. Så vel kongehuset som Nobelkomiteen og utenrikstjenesten sitter i klisteret. Forgreningene går videre til regjeringen og trolig til flere av de 169 på Stortinget. Den politiske råten går dypere enn det som har vært avdekket til nå.

Det har sammenheng med privatiseringen av utenrikspolitikken, som vi var vitne til som en følge av at Arbeiderpartiet og LO (Fafo) tok over Midtøsten-politikken i forbindelse med Oslo-prosessen tidlig på 1990-tallet.

De kalte det «engasjements­politikk». Siktemålet var å bygge Norges omdømme som en «humanitær stormakt» ved hjelp av pengestrømmen fra Nordsjøen.

Det førte til en bistandspolitikk uten styring og en forvaltning av fellesmidlene utenfor demokratisk kontroll.

Normal statlig forvaltnings­praksis ble satt til side. Normale kontroll-, overvåkings-, revisjons- og resultat­oppfølgings­mekanismer ble suspendert. Det ble legitimert med to moralske myter som ble styrende for norsk bistandspolitikk i årene som fulgte.

Den første var at «selv om korrupsjon nok kunne forekomme, var det ikke så farlig, bare noe av overfloden fra Norge kunne komme frem til de trengende» («de fattige barna i Afrika»).

Den andre var at forhandlingene, særlig i Oslo-prosessen og i fredsmeklingen, var så sensitive at alt måtte holdes hemmelig. Det tålte ikke offentlighetens lys.

Nå skjønner vi at det var flere grunner til at det ikke tålte offentlighetens lys. For når det regnet på presten, så dryppet det også på klokkeren.

Det dryppet på korrupte politiske eliter i Midtøsten og i mange mottakerland i det globale sør.

Det dryppet på eierne av de store internasjonale NGO-ene, som Gates Foundation og Clinton Foundation og Rød-Larsens IPI.

Det dryppet på de mange organisasjonene i det stadig voksende humanitær­politiske komplekset i Norge.

Og det dryppet på forvalterne av den store sekken med bistandspenger, den politiske ledelsen og det øverste embetssjiktet i Utenriks­departementet.

UDs forvaltning av norske bistandsmidler speiler hoffet i Helsingør, der alle spiller sine roller og poserer utad med diplomatisk høflighet og verdighet, men hvor makt og egen vinning skjuler seg bak de høye idealer.

Og som i «Hamlet», hvor prinsen sliter med arven etter farens død, sliter Mette-Marit med det samme. Fortiden til landets fremtidige dronning truer nå til og med monarkiets fremtid i Norge.

Jaglands dype fall minner mest om kong Claudius, en leder som skjuler sine synder bak maktens glitrende og arrogante fasade.

Ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul er åpenbart spionene Rosenkrantz og Gyldenstern, som har navigert og operert i et komplisert og uoversiktlig nett av allianser som omsider slår tilbake på dem selv.

Som i «Hamlet», hvor tragedien kulminerer i død og opprør, må landets politiske elite stå til regnskap for sine handlinger. Bildet av Norge som et moralsk fyrtårn og en humanitær stormakt har revnet ned til grunnvollen.

Som i «Hamlet» trengs en fullstendig opprydning. Det er nødvendig for å gjenopprette tilliten til demokratiet, statens institusjoner og politikerne som er satt til å forvalte velgernes tillit og velgernes penger.

Feilvurdering eller korrupsjon? Dårlig dømmekraft eller grådighet? Hybris eller manglende moralske antenner? Personsvikt eller systemsvikt? En skal være forsiktig med å gjøre seg selv til politi, dommer og bøddel.

Skalaen kan være glidende. Noen er blitt tatt av hybris, har utvist dårlig dømmekraft og gjort feilvurderinger. Påfallende mange har vist grådighet på kanten til korrupsjon, sågar over kanten.

Noen har kanskje direkte eller indirekte vært skyld i spionasje eller opptrådt på en slik måte at de kunne bli det. De vil uansett ha brutt sikkerhetsloven.

Vi finner Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Thorbjørn Jagland i gruppen som antakelig har gjort seg skyldig i korrupsjon og lovbrudd. Om det gjelder flere, vil tiden og videre etterforskning vise.

Vi finner Espen Barth Eide, Ine Eriksen Søreide samt Geir O. Pedersen og Torgeir Larsen i UD i den kategorien som antakelig har utvist dårlig dømmekraft og begått grov tjenesteforsømmelse.

Børge Brende ser ut til å stå med ett ben i hver gruppe. Han lider åpenbart av hybris, grådighet og dårlig dømmekraft. Han har åpenbart gjort seg skyld i tjenesteforsømmelse, muligens også korrupsjon.

Felles for dem alle er at de har vært sentrale i et dysfunksjonelt system. De har visst hva som har foregått. Og de har latt det foregå i en årrekke, uten å gjøre noe med det.

Det gjelder også sånne som Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Erna Solberg, trolig også Kjell Magne Bondevik og Knut Vollebæk. De bør ettergås i sømmene og eventuelt stilles til ansvar.

Inntil oppgjørets time kommer, vil Epsteins spøkelse henge som en mørk skygge over Oslo og Norge, slik spøkelset fra forgiftningen hang over Helsingør og Danmark.

Redningen ligger i en bred, uavhengig og grundig etterforskning med en påfølgende ansvarliggjøring av alle involverte i henhold til rettsstatens prinsipper. Vi kan ikke ha noe mer kameraderi nå.

«Hamlet» fikk ingen lykkelig slutt! Heri ligger advarselen fra Shakespeare.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester