Det er en uke siden vi sist publiserte en Iran-oppdatering. Siden den brutale nedslaktingen av demonstranter 8. og 9. januar, er protestene trukket ut av gatebildet, men samfunnsstemningen beskrives som bitter, sint og urolig. Protestbevegelsen er ikke borte – den er presset under jorden; det vil si at «Død over diktatoren» nu ropes fra balkonger og i gatesmug.

Dag 45 for protestene sammenfalt med 47-årsjubileet for den islamske revolusjon i 1979. Regimet arrangerte store offisielle markeringer over hele landet, med flagg, fyrverkeri og «Død over Amerika»-rop som ble imøtegått av rop på «Reza Pahlavi».

Tydelige tegn til tretthet fra regimet

9. februar kom første bekreftede henrettelse av en demonstrant fra januar-protestene. Tyve år gamle Ali Heydari ble hengt i Mashhad.

Regimet viser tydelige tegn til tretthet. Khamenei brøt sist uke en 37 år lang tradisjon ved ikke å stille opp på det årlige møte med luftforsvarssjefene – det er første gang siden 1989 at det skjer. Fraværet blir tolket som et tegn på svakhet, eventuelt helseproblemer. Til gjengjeld dukket han senere opp på iscenesatte bilder.

For å kontrollere narrativet har regimet fortsatt med massearrestasjonene av reformister, journalister og kritikere. President Pezeshkian har offentlig beklaget voldsbruken og massehenrettelsene – og innrømmet at regimet kom til kort.

Et av tretthetstegnene er Khameneis lange fravær og iscenesatte opptredener, et annet er presidentens offentlige beklagelse («stor sorg») over den ekstreme voldsbruken og de mange døde. Regimet viser også tegn til intern splittelse. Reformister innad i systemet arresteres. Det meldes om deserteringer og attentat.

Økonomien er regimet fortsatt ute av stand til å hanskes med. De har hintet om å fortynne høyanriket uran mot sanksjonslettelser – hvilket kan tyde på økonomisk press. Mullahene påstås å flytte pengene sine ut av landet.

Regimet står ikke overfor umiddelbar kollaps, men er mer presset enn på lenge. Det har fortsatt kontroll over sikkerhetsapparatet (IRGC) og klarte å mobilisere den harde kjerne til jubileumsmarkeringen.

Mange av protestantene er skremt, utmattet og traumatisert efter internett-mørklegningen, massearrestasjoner og drap. Men diasporaen er svært aktiv.

Internasjonalt har Trump truet med militær aksjon og bedt amerikanske statsborgere forlate Iran, men prioriterer forhandlinger om atomprogrammet. Netanyahu presser på for en hard linje – ingen anrikning, missilbegrensninger og slutt på støtte til Hizbollah/Houthi/Hamas. Israel er skeptisk til at forhandlinger vil føre frem.

UAE og Saudi-Arabia er forsiktig og noe distansert. Russland & Kina støtter Iran verbalt, men er ikke villig til å redde regimet militært. De vil ha stabilitet og oljeleveranser. Begge har vært relativt stille under protestene.

… Men FN er en trofast støttespiller

FNs generalsekretær António Guterres sendte Den islamske republikk en offisiell gratulasjon med 47-årsjubileet for den islamske revolusjon 11. februar 1979.

I meldingen, som er publisert på FNs nettsider og delt av statlige iranske medier, heter det blant annet:

– På denne historiske dag sender jeg mine varmeste gratulasjoner til Den islamske republikk, Irans folk og regjering. FN står klar til å samarbeide med Iran for fred, stabilitet og bærekraftig utvikling i regionen og globalt.

Kritikere påpeker det absurde i at «fredsorganisasjonen» FN sender varme gratulasjoner til et regime som nettopp har drept titusener av mennesker som protesterte mot det – gratulasjoner til regimet bak et av de blodigste nedslag av sivile protester i nyere tid.

Guterres’ talsmann har i eftertid toet sine hender. Han hevdet at gratulasjonen er «i tråd med protokoll for nasjonaldager» og ikke innebærer aksept av landets innenrikspolitikk.

Vi minner om at Norge nylig inviterte Den islamske stats ambassadør til middag med Kongen.

Representant for det iranske regime invitert til middag på Slottet igår kveld

Slottet har i likhet med FN understreket at invitasjonen er diplomatisk praksis og intet politisk signal om støtte til de innenlandske myrderiene.

Massive minneseremonier i emning

I Iran er det vanlig å markere 40 dager efter en persons død med en minneseremoni kalt «chehelom» (fra persisk «chehel» = førti). Det er en viktig del av sorgritualene efter selve begravelsen – og Ashura, som kommer ti dager efter dødsfallet.

Historisk er chehelom flere ganger blitt brukt som plattform for protester.

  • Under den islamske revolusjon 1978–1979 førte 40-dagersmarkeringer for drepte demonstranter til nye protester og en kjedereaksjon som bidro til å styrte sjahen.
  • Under Mahsa Amini-protestene 2022 utviklet chehelom-seremonier for de drepte seg ofte til store demonstrasjoner der folk ropte slagord mot regimet.

40-dagersmarkeringer for de drepte 8. og 9. januar faller 17. og 18. februar. Hvis folk samles for å minnes sine døde som tradisjonen tilsier, kan det raskt utvikle seg til nye demonstrasjoner. Dette uroer regimet.

Chehelom-tradisjonen er en av de få «lovlige» anledningene til å samles offentlig i Iran.

Imellomtiden fortsetter små barn å håpe at far igjen skal komme hjem…,

… og å sørge som Malika gjør efter å ha mistet sin tvillingbror.

Vi håper kun å bringe gode nyheter i neste Iran-oppdatering – uten å love eksakt når den kommer.

Protestene i Iran, dag 38: – Vi ber om at krigen kommer og redder oss

 

Flere artikler i denne serien

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.