I november 2025 presenterte president Donald J. Trump sin nasjonale sikkerhetsstrategi for USA. Det er et kortfattet dokument som i klartekst beskriver og forklarer hva som er USAs strategi, hva som har gått galt og hvordan feilene skal rettes. President Trump kaller dokumentet en oppfølging av Monroe-doktrinen, som ble lansert som en av grunnsteinene i amerikansk utenrikspolitikk av president James Monroe i 1823. Doktrinen dreier seg i korthet om å beskytte USA og Amerika ved å motarbeide europeisk eller annen kolonialistisk innflytelse på amerikansk side av Atlanterhavet, eller å mobilisere amerikanske ressurser i fremmede lands konflikter med USA. Trumps henvisning til denne doktrinen bør oppfattes som et signal til Europa og andre om at fra nå av vil USAs utenrikspolitikk så vel som sikkerhetspolitikk gjenspeile slagordet «America First!».

Et signal fra Trump-administrasjonen som ikke synes å være forstått på europeisk side av Atlanterhavet, er at Europa er nevnt hele 49 ganger i dette kortfattede dokumentet. For USA er folkets historiske kulturelle tilknytning til Europa av stor viktighet. Man nærer en frykt for at Europas kulturelle røtter er i ferd med å svekkes. Det sies rett frem at USA er bekymret for utviklingen i Europa og ønsker å bidra til å rette opp igjen de skjevhetene europeerne selv har påført forholdet innenfor NATO-samarbeidet, og minner høflig om at NATO er en gjensidig forsvarspakt som også omfatter forsvaret av Nord-Amerika.

Dokumentets sterke søkelys på Europa viser at man på amerikansk side er fullstendig klar over at Europa har forlatt den kursen NATO ble grunnlagt på for 75 år siden, og har begitt seg inn i et farvann som vil måtte kreve radikal omlegging av politikken dersom samarbeidet med USA skal kunne bestå slik det har vært i etterkrigstiden. Man slår blant annet fast og fremhever at målsettingen for USA er å hjelpe Europa med å korrigere den nåværende utviklingen. Dette er nødvendig fordi et sterkt Europa er en forutsetning for at USA skal kunne bidra til å hindre enhver motstander fra å dominere Europa:

«Vårt mål bør være å hjelpe Europa med å korrigere sin nåværende kurs. Vi trenger et sterkt Europa som kan hjelpe oss med å konkurrere og samarbeide med oss for å forhindre at noen motstander dominerer Europa.

Amerika har forståelig nok en følelsesmessig tilknytning til det europeiske kontinentet – og selvfølgelig til Storbritannia og Irland. Karakteren til disse landene er også strategisk viktig fordi vi er avhengige av kreative, dyktige, selvsikre demokratiske allierte for å skape stabilitet og sikkerhet. Vi ønsker å samarbeide med likeinnstilte land som ønsker å gjenopprette sin tidligere storhet.»

Blant de forhold USA nå fremholder som problematiske for sikkerheten og samarbeidet, er den raskt voksende befolkningsendringen man observerer i viktige europeiske land. Og man sier rett ut at visse NATO-medlemmer innen overskuelig tid vil være befolket av et ikke-europeisk flertall. Det er i så fall USAs kulturelle tilknytning til Europa som svekkes:

«På lang sikt er det mer enn sannsynlig at senest innen få tiår vil visse NATO-medlemmer ha en ikke-europeisk majoritet. Som sådan er det et åpent spørsmål om de vil se på sin plass i verden, eller sitt allianseforhold til USA, på samme måte som dem som undertegnet NATO-charteret.»

Det forholdet til Europa USA ønsker å bygge videre på, er formulert i syv punkter. Disse målsettingene forutsetter imidlertid at man på europeisk side erkjenner den situasjonen som er under utvikling, og uttaler en troverdig vilje til å iverksette tiltak som vil skape endringer som vil gjøre Europa til en troverdig og seriøs samarbeidspartner både kulturelt, økonomisk og militært. I dag er det alvorlig grunn til å sette spørsmålstegn ved en rekke europeiske lands erkjennelse av situasjonen og deres vilje til å legge om kursen. Derfor prioriterer nå USA følgende tema i sin politikk overfor Europa:

• Gjenopprette tilstander av stabilitet i Europa og strategisk stabilitet med Russland;
• Gjøre Europa i stand til å stå på egne ben og fungere som en gruppe allierte suverene nasjoner, blant annet ved å ta hovedansvar for sitt eget forsvar, uten å være dominert av noen fiendtlig makt;
• Oppmuntre til motstand mot Europas nåværende utviklingskurs hos europeiske nasjoner;
• Åpne europeiske markeder for amerikanske varer og tjenester og sikre rettferdig behandling av amerikanske arbeidere og bedrifter;
• Bygge opp de sunne nasjonene i Sentral-, Øst- og Sør-Europa gjennom handelsforbindelser, våpensalg, politisk samarbeid og kulturell og akademisk utveksling;

Fjerne oppfatningen av og hindre realiseringen av NATO som en stadig voksende allianse; og

• Oppmuntre Europa til å iverksette tiltak for å bekjempe handelsmessig overkapasitet, tyveri av teknologi, cyberspionasje og annen fiendtlig økonomisk praksis.

Det er ingenting i disse ønskemålene fra USAs ledelse som burde være til hinder for at ethvert europeisk land kunne slutte seg til dem. Men dessverre frykter man på europeisk side i dag de utfordringene man vil møte på hvert av punktene.  Oppfatningen, som ingen i Europa snakker om, er at den utviklingen president Trump og hans stab er bekymret for, allerede har passert et «point of no return».  Kostnaden ved å snu oppfattes som prohibitiv. En snuoperasjon kan ikke foretas usett.  Det sittende regimet har ingen andre enn seg selv å skylde på. Mange års forfeilet politikk krever en forklaring.

Og kanskje verst av alt: Å innrømme at det var president Donald Trump som avslørte og synliggjorde de katastrofale feilvurderingene og de ødeleggende vedtakene som gjennom flere tiår ble gjort av europeiske ledere som fremdeles sitter på sine taburetter, er for vanskelig å innrømme. Ikke engang de regimekritiske mediene vil være i stand til å innrømme at de har oversett og kanskje bidratt til en slik voksende katastrofe som Europa og EU har utviklet seg til.

Mest sannsynlig vil vi få se et politisk skuespill som på en uhyggelig måte speiler den gale diktatoren som satt i sin dype bunker og fattet vedtak som ingen utførte og dirigerte divisjoner og armeer som ikke eksisterte. Det er forbausende tyst blant Europas ledere om det tilbudet om et meningsfylt, realistisk og virkelighetsnært samarbeid til beste for Europas nasjoner som USAs president har presentert for Europas ledere i USAs nye sikkerhetsstrategi.

President Trump ber om fred og ansvarlig samarbeid, men møtes med hysterisk skrik og skrål. Å holde USA borte fra Grønland og heller sende ytterligere noen hundre soldater til dit for å «forsvare» et område på størrelse med Vest-Europa, avslører desperasjon, bedrageri og dumhet. Hadde det ikke vært bedre å ta imot og takke for tilbudet og få orden på forsvaret både i Europa og Amerika? Forstår ikke våre ledere at de er i ferd med å gjøre forsvaret av Europa, og dermed NATO, irrelevant for amerikanerne? Vi må virkelig spørre: Hva er det vi har fortjent?

Av Per Antonsen