EU undertegner i dag den såkalte Mercosur-avtalen, etter mer enn 20 år med forhandlinger. Det haster med signeringen i Asunción, Paraguay, etter at EU-landene i forrige uke ga grønt lys for å gå videre med avtalen tross fransk, polsk og irsk motstand.

Avtalen fremstilles som et historisk gjennombrudd for frihandel, men bør først og fremst forstås som et geopolitisk grep: Brussel forsøker å sikre seg varig innflytelse i Sør-Amerika – på et tidspunkt der USA er på vei tilbake til en mer uttalt nasjonal og interessestyrt utenrikspolitikk.

Avtalen er inngått mellom Den europeiske union og Mercosur, som omfatter Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay. Samlet dekker avtalen et marked på rundt 450 millioner EU-borgere og over 260 millioner innbyggere i Mercosur-landene, og vil – dersom den fullt ut ratifiseres – etablere et av verdens største frihandelsområder.

Hva avtalen innebærer

I korte trekk åpner avtalen for omfattende tollkutt og markedsadgang på begge sider av Atlanteren. Europeiske industrivarer, biler og maskiner får bedre tilgang til sør-amerikanske markeder, mens EU åpner for økt import av landbruksprodukter som storfekjøtt, fjørfe, sukker og soya. Avtalen inkluderer også bestemmelser om offentlige anskaffelser, standarder og tvisteløsning.

EU-kommisjonen omtaler dette som en vinn-vinn-avtale som vil styrke økonomisk vekst og sikre forsyningslinjer i en urolig verden. Kritikerne peker på det motsatte: økt press på europeisk landbruk, svekket nasjonal kontroll og en handelsliberalisering som i praksis flytter makt fra folkevalgte til overnasjonale institusjoner.

En fjær i hatten for Ursula

For EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen er dagens signering en klar politisk seier. Mercosur-avtalen passer perfekt inn i hennes prosjekt: å gjøre EU til en selvstendig global makt, mindre avhengig av USA, og med egne handels- og forsyningslinjer.

Von der Leyen har i flere år fremmet begrepet «strategisk autonomi». I praksis betyr det mer makt til EU-kommisjonen, mindre handlingsrom for medlemslandene, og en politikk der nasjonale hensyn ofte omtales som hinder snarere enn legitime interesser. Motstanden fra europeiske bønder og nasjonale parlamenter har ikke stanset prosessen – den har blitt håndtert.

Norge berøres

Norge står utenfor EU, men ikke utenfor konsekvensene. Gjennom EØS-avtalen følger Norge store deler av EUs regelverk og markedsstruktur. Når EU inngår nye handelsavtaler og endrer konkurransevilkår, får det også ringvirkninger for norsk næringsliv og landbruk.

Mercosur-avtalen er nok et eksempel på hvordan Norge i praksis tilpasser seg beslutninger tatt i Brussel, uten stemmerett, uten forhandlingsmakt og med begrenset offentlig debatt. Avstanden mellom formell suverenitet og faktisk innflytelse blir stadig tydeligere.

Trump ser trekket og vurderer svaret

For USA er EU–Mercosur-avtalen langt mer enn et spørsmål om handel. Sør-Amerika har i over hundre år vært ansett som et strategisk nærområde for Washington. Når EU nå forsøker å etablere et varig fotfeste i regionen, utfordrer det denne balansen.

Under Donald Trump er linjen klar: USA skal ikke underordne seg overnasjonale handelsregimer. EU–Mercosur-avtalen representerer det motsatte – mer globalisme, mindre nasjonal kontroll – og vil neppe bli møtt med entusiasme i Washington.

USA har ingen planer om å overlate Sør-Amerika til Brussel. Den amerikanske regjeringen har arbeidet med å styrke sine direkte forbindelser med enkeltland i Sør-Amerika, særlig Brasil og Argentina. Det gjelder energi, landbruk, militært samarbeid og tilgang på strategiske råvarer. Ambisjonen er å sikre amerikanske interesser og hindre at rivaler – enten de sitter i Beijing eller Brussel – får varig fotfeste i regionen.

Når EU nå rykker inn gjennom Mercosur, er det et trekk Trump-administrasjonen registrerer nøye. Det vil ikke bli stående uten et amerikansk motsvar.

Kilder:
Brussels Morning, Altinget, The Washington Post, Finansavisen