Britenes statsminister presses inn i EUs klamme hender. TUCs generalsekretær oppfordrer Keir Starmer til å sikre «et så tett økonomisk forhold som mulig» til Europa.

Labour-lederen, som alltid har vært en stor tilhenger av Brussel, føler seg neppe presset – Starmer vil sikkert sette pris på nærmere omgang med profiler som Ursula vin der Leyer og Ylva Johansson.

Paul Nowak, generalsekretær i fagforeningen Trades Union Congress (TUC), ønsker en tilnærming til Brussel, skriver The Telegraph.

Nowakss uttalelser vil bidra til økende splittelse i kabinettet om det betente spørsmålet. Både David Lammy og Wes Streeting har etterlyst en endring i tilnærmingen. Men det er også folk i regjeringspartiet som har gått lei av hele diskusjonen.

Problemet til Starmer er at Labour lovte i valgkampen 2024 at de ikke skulle forsøke å melde Storbritannia inn i EU igjen. Men for en statsminister som leder en nasjon i fritt fall har ikke akkurat valgløfter vært høyt prioritert, noe den forhatte finansminister Rachel Reeves er et godt eksempel på.

Klimatsaren Ed Miliband er sikkert en entusiastisk tilhenger av en ny romanse mellom London og Brussel, to store byer som en gang var europeiske sentre for nyskaping og fellesskap. Men slik er det ikke nå lenger.

Paul Nowak, generalsekretær i Trades Union Congress (TUC), oppfordret statsministeren til å sikre «et så tett som mulig» økonomisk forhold til Europa. Nowak ønsker at britene skal binde seg til masten på det synkende skipet.

Hans uttalelser vil få en del støtte i kabinettet, da både visestatsminister/justisminister David Lammy og helseminister Wes Streeting har etterlyst en endring i tilnærmingen til Brussel.

Det er ingen briter som tviler på at Sir Keirs er en motstander av Brexit og ønsker et tettere bånd med EU. Dette gjelder store deler av den politiske eliten. Britene har ikke opplevd reell politisk EU-kritikk i perioden siden Margaret Thatcher ble presset ut av Downing Street til at en sjarmerende Nigel Farage dukket opp og vant Brexit-valgkampen, mot alle odds i 2016.

Både Storbritannia og EU beveger seg med solide skritt mot den totale undergang, så det er kanskje ikke så merkelig at man vil ta følge mot stupet? Kanskje en krig mot Russland kan speede opp prosessen?

Starmer, med Reeves som frontfigur, har allerede brutt løftene om å ikke øke skattene. Folketrygden (National Insurnce) krever stadig høyere innbetalinger fra stadig fattigere britiske arbeidere.

Bøndene ruineres, mens Den engelske kanal fremstår som en motorvei uten bompenger for illegale båtmigranter. En håpløs migrasjonsavtale med Frankrikes president Emmanuel Macron skaper lite optimisme.

Macron og Starmer ror i samme båt mot undergangen

Kanskje tidligere Labour-leder Ed Miliband, som i dag fungerer som britenes største klimahysteriker med et ulønnsomt fokus på Net Zero, havvind og andre urealistiske drømmer om å redde verden på britenes bekostning, endelig kan lykkes i noe?

Prisøkninger

Akkurat som i Norge skaper energipolitikken og «Det grønne skiftet» store kostnader for britiske skattebetalere. Økonomiske «eksperter» skylder på Brexit, men er det ikke Labours skatteøkninger og selvskadende energipolitikk som ligger bak mye av den nylige kostnadsøkningen? Statistikk fra ONS viser at Brexit hadde mindre innvirkning på britisk økonomi enn fryktet, og de økonomiske problemene som oppsto ble i stor grad skapt av motvllige politiske ledere, både fra Tory-partiet og deretter fra Labour.

Det mangler ikke på midler til Ukrainas korrupte politiske elite, mens britene må seile sin egen sjø, alene.

TUC-lederen Nowak sa også at tettere bånd til Brussel var nødvendig fordi Donald Trump «ikke er en pålitelig alliert i Det hvite hus». Han er kritisk den amerikanske presidentens «vilkårlige» tollsatser på stål, aluminium og legemidler, og sa at de var en trussel mot britiske arbeidsplasser. Men på grunn av Brexit kontrollerer Storbritannia sin egen handelspolitikk, og nr. 10 vært i stand til å forhandle frem bedre avtaler med Trump for å dempe virkningene av tollkrigen. Trump virker å ønske et nærmere samarbeid med USAs allierte i to verdenskriger og flere mislykkede prosjekter i Midtøsten.

Trump ser ikke på hverken britene eller Kreml som fiender, han fokuserer på Kina. Men det er en grense for hvor fiendtlig Downing Street kan opptre uten at det får reelle konsekvenser.

I mellomtiden må britiske skattebetalere betale regningen, ettersom milliardærene rømmer det synkende skipet, akkurat som her hjemme.