Lorenzo Monaco (ca. 1370–1425), «Jesu fødsel», Metropolitan Museum of Art, New York.

¹ Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. ² Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. ³ Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

⁴ Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, ⁵ for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. ⁶ Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, ⁷ og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

⁸ Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. ⁹ Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. ¹⁰ Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: ¹¹ I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Den salvede, Herren. ¹² Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» ¹³ Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

¹⁴ «Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»

¹⁵ Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» ¹⁶ Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. ¹⁷ Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. ¹⁸ Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. ¹⁹ Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. ²⁰ Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Lukas 2, 1–20

I år bestemte skoleledelsen ved Kampen skole i Stavanger at de skulle droppe den tradisjonelle julegudstjenesten og erstatte den med julesamling. Onsdag morgen forrige uke fikk de med seg alle, utenom en håndfull elever, på gåturen til Domkirken.

Der sang de «Vi tenner våre lykter», «Santa Claus Is Comin’ to Town» og «Tenn lys». Men ikke det fjerde verset om «himmelkongen».

I et informasjonsskriv til foreldre og foresatte het det at julesamlingen ville ha et livssynsnøytralt innhold. Det vil si en samling uten forkynnelse, bønn eller gudstjeneste. Arrangementet var kun en kulturell og sosial markering av julen, med fokus på «fellesskap og verdier», som rektor sa til Aftenbladet.

En livssynsnøytral julesamling? Det finnes knapt noe mer selvmotsigende, for julens budskap er jo det motsatte. Det var med julen nøytraliteten ble brutt, da sannheten kom til verden og frigjorde oss fra et amoralsk verdensbilde der makten definerte retten.

Ondskapen, som i et slikt verdensbilde er like nøytral som kjærligheten, ble forståelig og utålelig på én og samme tid.

Terror, som den vi nylig opplevde i Australia, er ikke meningsløshet, slik mange har forkynt de siste årene. Hvis den var det, ville også julen vært det samme. Kristen tro handler om at terror er ondskap og et resultat av syndefallet. Hvis vi avskriver Gud og lar ateismens naturalisme definere virkeligheten, er det vanskelig å argumentere for noe annet enn at terroren må bli lik alle andre handlinger. En handling man må godta, fordi den er en naturlig del av evolusjonen, en «survival of the fittest» mellom kulturer. Et dødt univers som oppstod etter en tilfeldig eksplosjon i tidenes morgen, kan ikke gi oss absolutt moral eller forståelse av menneskeverd. Det livssynsnøytrale samfunnet tror altså på noe – vi må bare se nøye etter for å se hva dette samfunnet tilber, hva de erstatter Gud med.

Julens budskap handler om noe vi er i ferd med å glemme: en hellig treenighet som av kjærlighet skapte jorden. Ikke fordi Gud måtte – han er fullkommen slik han er – men fordi hans natur er å skape av kjærlighet. Guds vesen er klart definert i en hellig, relasjonell kjærlighet, hans vilje et utgangspunkt i det hellige.

Inkarnasjonen – at Gud ble menneske – er et budskap med så mange dimensjoner at vi har vanskelig for å ta det fullt inn over oss. En Gud som elsket oss så høyt at han ville gjøre alt for å redde oss. Mennesket kunne nemlig ikke redde seg selv, som C.S. Lewis sa:

«Det trengs en god mann for å angre. Bare et dårlig menneske trenger å angre; bare et godt menneske kan angre fullkomment. Jo verre man er, desto mer trenger man det, men desto mindre kan man gjøre det. Den eneste som kunne angre fullkomment, ville være en fullkommen person – og han ville ikke trenge det.»

Med julen kom mennesket, individet, i sentrum. Det var med barnet i krybben individualismen ble introdusert – ikke lik dagens selvsentrerte individualisme, men en individualisme med utgangspunkt i en grenseløs, guddommelig kjærlighet til den enkelte. Gud ser mennesket, ikke grupper eller klasser, og ønsker en relasjon til hver av oss. Hans ord om at «det du gjør mot en av mine minste, har du gjort mot meg», var en guddommelig åpenbaring av et menneskeverd som revolusjonerte verden. Kvinner fikk samme verdi som menn. Middelalderens ridderideal er langt mer enn en myte. Slaveriet ble gradvis bekjempet, likhet for loven innført.

Disse menneskene ble ikke løftet frem og frigjort ved hjelp av gode verdier eller livssynsnøytralitet, men fordi Gud hadde vist oss deres menneskeverd. Vi var alle like under vår skaper; vi hadde alle samme bror i Jesus Kristus.

Vi er alle uerstattelige for Gud, men like fullt fullstendig fortapte uten ham. Ingen av oss kan tåle et møte med en hellig Gud, men det hindrer ham ikke i å elske oss. Han elsker oss så høyt at han selv valgte å bli det perfekte mennesket som kunne angre fullkomment på vegne av oss alle. Jesus kom derfor ikke til jorden for å dømme oss, men for at verden – vi alle – skulle bli frelst ved ham.

Det var derfor englene sang «frykt ikke» da de viste seg for gjeterne på markene. Det var et bud fra Skaperen selv. Gud hadde satt i gang sin redningsaksjon for dem han elsket mest. Det er dette julen handler om: et budskap om at verdens lidelse og ondskap ikke er Guds vilje, men et resultat av menneskets brudd med Gud. Gud vil at vi skal forstå hans vilje med oss og skaperverket. Det er en forutsetning for å leve i den relasjonen han ønsker, at vi tar imot ham som vår frelser og blir hans barn.

Julebudskapet har derfor ikke bare betydning for det enkelte menneskets forhold til Gud, det har også dype politiske implikasjoner. Valget er vårt; Gud tvinger ingen. Men jeg kan ikke se at det finnes et større budskap enn det gjeterne fikk høre den første julenatt.