Voksne mennesker er realister. Eller de bør være det. Det hender nok at man glemmer seg og kommer i skade for å drømme om lottomillioner. Greit nok. Det er lov å drømme. Ellers hadde vi ikke greid å holde oss våkne.

Men det er ikke lov å stole på statsministre, advokater, politikere, byråkrater, meglere og rutebiler. Kommer man i skade for å gjøre det, er man fortapt.

Selv har jeg vært fortapt flere ganger bare det siste halvåret. Nå er det slutt. Jeg setter foten ned og gjør hva jeg må.

Både i det små og i det store, både i det nære og i det fjerne.

Første og viktigste punkt på dagsordenen for mitt nye og endelig realistiske liv er: venner.

Hva skal man med dem? Her duger ikke svar som at man trenger nærhet, en god sosial kontaktflate, mennesker man kan snakke med om sitt aller innerste, mennesker man kan stole på og annen svada.

Man kan ikke stole på noen. Og ingen liker intime betroelser, i hvert fall ikke mann til mann; det er ekkelt! Har du behov for å snakke med noen? Gå til psykolog. Eller en hyggelig dame i et belastet strøk. Den kontaktflaten du trenger får du gjennom bekjentskaper. Og nærhet? Hva betyr det? Æsj. Vi trenger ikke nærhet, vi trenger å få være i fred.

De såkalte venner er noe man drar med seg fra skoleårene, og som man egentlig vokste fra lenge før man fylte 30. Man bruker også «venner» som klistrelapp på arbeidskolleger, så lenge de er arbeidskolleger. I samme øyeblikk som de slutter/blir oppsagt/flytter, inntar de posisjonen som eks-kolleger, og hvem trenger eks-kolleger? Forvandlingen fra kollega til eks-kollega skjer raskere enn Supermanns telefonkiosk-omkledning. Venn i morges. Glemt til lunsj. Du tjener ingenting på å omgås dem. Du kan heller ikke konspirere mot HR og geskjeftige mellomledere med eks-kolleger.

Intime betroelser mellom to menn er ekkelt. Foto: Geir Olsen / NTB

Noen kaller også treningskameratene sine for venner. Det er helt feil. Det ligger allerede i betegnelsen at dette ikke dreier seg om venner. Venn og kamerat er to forskjellige ting. Ingen sier vel at dette er treningsvennen min. Det lyder lummert. Nesten litt inviterende. Særlig hvis de to har på seg veldig trange bukser.

Før du knytter deg til et annet menneske, bør du stille deg spørsmålet: Hva har jeg igjen for det? Blir svaret noe av eller alt det ovenstående, er det bare å legge på sprang. Kom deg vekk!

Vær realist! Skaff deg venner som du har nytte av. Jeg fremsetter herved følgende lov: Et menneske trenger kun fire venner: en rørlegger, en elektriker, en snekker og en IT-konsulent. Såkalte venner innenfor alle andre yrkesgrupper rubriseres umiddelbart under genren bekjentskap A og B; mennesker som du bare trenger når du skal ut på byen og vil unngå at folk tror du er ensom.

Jeg er litt usikker på om det kan lønne seg å ha en blikkenslager som venn. Mest fordi jeg har skjønt at de er sjeldne og nesten aldri dukker opp, selv om du har avtalt time. Tenk etter, når så du en fyr hamre løs på noe blikk, og hvor? Det gjør yrkesgruppen interessant. Så kanskje, hvem vet? Foreløpig sitter han på reservebenken sammen med bilmekanikeren.

Så langt kom jeg i min planlegging av et nytt og helt realistisk liv. Problemet oppstod da jeg gikk igjennom min såkalte venneflokk. Hvor var de fantastiske fire, rørleggeren, IT-konsulenten, snekkeren og elektrikeren? Jeg kjenner ingen av dem!

Foto: Terje Bendiksby / NTB .

Det er jo ultra-irriterende. Man trenger disse fire vennene for å kunne leve et godt liv. Bare slik er boligen og ditt eget lille nærmiljø alltid i forskriftsmessig stand. Uten moms. Som en vennetjeneste, avtalt sist man møttes i lystig vennelag.

Egentlig, tenkte jeg, er jeg ikke kommet av flekken med mitt nye realistiske liv. Jeg står på bar bakke. Jeg har ingen venner.

Hvor meget jeg enn vred hjernen, greide jeg ikke å kryste ut så mye som en halv elektriker fra bekjentskapskretsen min. Det datt riktignok ut en nevø, men han bor i Fredrikstad. Hvor går håndverkere når de er ute og morer seg? Har de egne steder, en slags losje med hemmelige hilsetegn og enda hemmeligere medlemslister?

Her gjenstår tungt detektivarbeid og lur planlegging. Jeg gir meg nemlig ikke, tenkte jeg i går. I dag er jeg nedslått.

Nyrealist som jeg er, kom jeg i tanker om noe skrekkelig: Mennesket trenger bare fire venner, det har jeg jo selv fastslått: elektrikeren, IT-konsulenten, snekkeren og rørleggeren. Fire venner. Men disse fire pluss meg blir jo granngivelig fem! Regnestykket går ikke opp. Hvem er til overs om ikke meg!

Selvfølgelig. Disse fire er venner allerede. De ordner opp for hverandre. De er på skikkelig koselig grillfest i hverandres hager. De drar på ferie til Syden – eller Thailand – sammen. Hva skal de med meg? Det står ingenting i mine teorier om at mennesket trenger en journalist som venn. Endog en pensjonert journalist som visstnok har skrevet bok om Beatles. Hva kan jeg bidra med når en av de fire trenger en håndsrekning?

To venner kategori A. Foto: Det Nye

Det hjelper ikke å komme rekende med fire flak tekst i Word da, om et eller annet muntert eller grufullt i livet. Som takk for den nye verandadøren snekkeren monterte for deg. Og rørleggeren, han kommer til å fike deg opp hvis du rasler med velskrevne ark etter at han har ordnet badet ditt. Disse menneskene vil da slett ikke ha deg som venn, du er bare en belastning, en sullik som ikke er til noens nytte. Enda mindre nå for tiden da definisjonen på journalist er «person som sprer løgner», en definisjon yrkesgruppen faktisk deler med statsministre.

Person som sprer løgner. Foto: Lise Åserud / NTB

Erkjennelsen var grusom: Verden går fint videre uten journalister. Realisme og selvinnsikt er knallharde saker. I morgen skal jeg sjekke om det finnes nettkurs i rørleggeri. Snekkeri kommer ikke på tale, jeg var tross alt fritatt for sløyd på realskolen og klarer dessuten knapt å gå i vater. Elektrisk strøm skremmer vettet av meg. Og IT? Særlig. Jeg har til dags dato ikke greid å installere en eneste ting på en datamaskin med suksess, jeg klarer ikke engang å få på plass en tast hvis den løsner – selv om jeg følger alle instruksjonene til den gebrokne mannen på YouTube.

Det må bli rørlegger.

Nå gjenstår det å se om det finnes noen der ute som har lyst til å være venn med en snart 75 år gammel kar med påbegynt nettkurs i rørleggeri.

Lurer forresten på om man må ta ned i fremmede sluk med hendene. Kan man nekte?

En obligatorisk venn. Foto: The Stock Market / NTB

Neste artikkel i serien «Idioten og virkeligheten» skal handle om det viktigste av alt. Ja, det er faktisk noe du trenger enda mer enn de fire vennene, og det er BESTEVENNEN.

Som alle vet må og skal bestevennen være lege. Ingen andre yrkesgrupper gjelds. Allmennleger som praktiserer som fastlege, spiller i 2. divisjon her, og vil alltid rubriseres under «nødløsning». Det føles ikke bestevennete når man bare får snakke om én ting, og ikke lenger enn 15 minutter, når man har mye på hjertet, en rar klump i nakken og litt vemmelig utflod.

Det som må til er en lege med stor ro og spisskompetanse – på flere felter – og som alltid gir beroligende vurderinger og aldri undersøker deg med noe som klirrer. Da har du sannelig skaffet deg noe så eksklusivt som selve definisjonen på en bestevenn.

Ulempen er at lege-bestevennskap som oftest viser seg å være temporære. Også i bestevennskap gjelder regelen om gjensidighet. Pensjonerte journalister som visstnok har skrevet en bok om Beatles, er for eksempel ikke av interesse for en medisinsk stormester i eliteserien.

På den annen side er det veldig lett å få en vinylentusiast som bestevenn. De er billige, for de har ikke så mange å snakke med, og de er stort sett like gamle som deg. Det finnes altså alltid en vei. Men platesamlere kurerer ingenting, og kan også være veldig irriterende da de har det med å påpeke en hull i Beatles-samlingen din som du faktisk ikke var klar over selv engang.

Men, men …

Sånt är livet, sånt är livet
Så mycket falskhet bor det här
Den man förlorar vinner en annan
Så håll i vännen som du har kär