Parkeringspilarer på kunstutstilling

I Kunstnerforbundets overlyssal har kunstneren Anders Sletvold Moe plassert et utvalg delvis bemalte objekter. De er firkantet i formen, har ulik høyde, mens dekoren i signalfarger følger den samme vertikale formen som er tilmålt hver enkelt pilar. Tittelen på denne installasjonen er «Parkert Søyle», en tittel som umiddelbart er lite treffende for de utstilte objektene. Visuelt sett er det her lite som peker i retning av søyle eller parkering.

Det er sju slike skulpturer plassert på gulvet, som ifølge utstillingens forord symboliserer visuelle markører i et byrom. I dette tilfelle søyler i et parkeringshus. Kunstnerens ambisjon har vært å forvandle den hverdagslige betongstøtten i et parkeringsrom til et kunstobjekt. Hvorvidt denne forvandlingen har vært vellykket, kan man ikke avgjøre ut fra de utstilte objektene. De er rensket for alle referanser til betongstøtter i parkeringshus.

Så hvilke muligheter har vi til å vurdere den kunstneriske transformasjonen i seg selv, og om de utstilte objektene har estetiske kvaliteter? Den kunstneriske transformasjonen kan vi ikke observere i utstillingen. Den finner vi bare i et teoretisk/spekulativt forord som er tuftet på konseptuelle strategier og abstrakt tenkning. Det er bare på et slikt konseptuelt nivå kunstneren kan trekke forbindelseslinjer mellom utstilte objekter og bæresøyler i et parkeringshus.

Hvis vi kutter ut alt det konseptuelle pratet i forordet og betrakter de utstilte objektene ut fra deres visuelle egenart i Overlyssalen, så fremstår de mer som uttrykk for 60-tallets pop-kunst. Riktignok er det ingenting ved disse skulpturene som peker i retning av hverdagsobjekter, hvilket ville ha vært tidsriktig som popkunst. Hverdagsdimensjonen finner vi bare i forordet, som en konseptuell grille. De utstilte skulpturene lever sitt eget liv som selvstendige objekter i form og farge.

Kunstnerens ambisjon om å forvandle hverdagsobjekter til kunstverk ender dermed opp i et kunstnerisk sprik mellom utstilte objekter og konseptuelle referanser. De sju utstilte skulpturene har ingen synlige referanser til betongstøtter eller et parkeringshus. Både formen og fargebruken følger et formalistisk skjema, som lever sitt eget estetiske liv uavhengig av virkelighetsreferanser og konseptuelle teorier. Det er denne uavhengigheten som gjør dem visuelt interessante og åpner for estetisk vurdering. Den konseptuelle overstyringen bidrar derimot ikke med noe av kunstnerisk verdi.