Zohran Mamdani: Mester i taqiyya, eller en bokstavtro muslim?

Zohran Mamdani, som kan bli New York Citys neste borgermester, kaller seg stolt muslim og hevder at hans identitet som muslimsk amerikaner er en integrert del av både hans politiske og personlige liv.

Han har sagt at den danner grunnlaget for hans kamp mot urettferdighet og ulikhet.

Mamdani er demokratisk sosialist og sjiamuslim, nærmere bestemt fra tolver-sekten, den største retningen innen sjiaislam, også kalt imamittisk sjiaislam. Tilhengere kalles tolvere fordi de tror på tolv rettmessige ledere, de tolv imamer.

Er han ekte, eller er dette taqiyya i praksis?

Men det store spørsmålet mange av oss har: Er han ekte, eller er dette taqiyya i praksis? For imamittisk sjiaislam er kompromissløs, og dens doktrine står i direkte motsetning til det Mamdani fremstiller seg som.

Taqiyya betyr forsiktighet eller frykt. Det er en doktrine som tillater å skjule troen under livstruende forfølgelse, og spesielt viktig for sjiamuslimer. Koranen (Sura 3:28) sier:

Troende skal ikke ta vantro som beskyttere i stedet for de troende, og den som gjør det, vil ikke ha noe å håpe på fra Allah, med mindre det er en forholdsregel mot deres undertrykkelse. Og Allah advarer dere mot seg selv. Og til Allah er den endelige returen.

Praksisen ble født under Ja’far al-Sadiq, da sjiaene var jaget som dyr i en minoritet uten rettigheter. I dag slenges ordet taqiyya rundt som bevis på at muslimer i Vesten lurer oss vantro for å smugle inn islam.

Og ja, vi blir fortalt at dette bare er en konspirasjonsteori. Men vi har sett nok av islam i Vesten til å vite at dette er nok en konspirasjon som egentlig er en sannhet. Dessverre.

Og nettopp her oppstår mistanken om Mamdani. For tolver-sektens doktrine er kompromissløs.

Homoseksualitet straffes med døden eller piskeslag, apostasi betyr døden for voksne menn etter angrefrist, alkohol og rusmidler gir 80 piskeslag, rente er totalforbudt, og hijab er obligatorisk med oppfordring til kjønnssegregering.

Likevel strider Mamdanis valgkamp-løfter fullstendig mot hans tro. Han vil finansiere kjønnsbekreftende behandling og følger Democratic Socialists of America når NYC erklæres som tilfluktsby for LHBT-folket.

Han støttet legalisering av marihuana og kjøpte det selv, vil gjøre det lettere å få alkohollisens, lar kona gå uten hijab, kjemper for ubegrenset abort og kjønnslikestilling, støtter rentebasert bankvesen og full frihet til å forlate islam.

Han følger enten ikke den doktrinen han så stolt bekjenner seg til, eller han skjuler sin sanne agenda bak taqiyya.

NYC vil bli en eneste stor moské

– Hvis New York velger Mamdani, blir byen en eneste stor moské, skrev en bekymret newyorker på X, og det er vanskelig å avskrive det som ren fantasi. Bak det falske smilet aner vi en visjon om et New York der muslimene setter premissene.

Og når det først er oppnådd, vil det ikke stoppe ved Hudson River. Drømmen er at hver eneste amerikanske by en dag skal minne om Dearborn i Michigan.

Zohran Mamdani kom fra ingensteds og er nå the talk of the town, eller «byens snakkis», etter at han vant det demokratiske primærvalget i New York City.

For de progressive langt til venstre er han en helt: en sosialist, forkjemper for minoriteter og en stemme for arbeiderklassen, selv om han kommer fra en velstående familie.

For en million muslimer i New York City er han en av dem. En sjanse til å gjøre byen til sin egen islamske lekeplass. I byen med nesten en millioner jøder, og bøllene på lekeplassen er ikke dem.

Mamdanis tidligere kommentarer og handlinger og hans politiske agenda avslører et mønster av islamsk konformitet, direkte løgner, narrativt teater og taktiske vendinger. Moderne taqiyya i praksis.

Og hver gang kritikken kommer, svarer han med tårer og beskyldninger om islamofobi, en velkjent atferd blant denne befolkningen som flytter fokus fra fakta til offerrolle og stenger for debatt.

Vi trenger ikke lete lenge for å finne det samme mønsteret i Norge. Fahad Qureshi fra Islam Net er et skoleeksempel: Han bruker taqiyya, spiller offer og roper islamofobi så snart noen stiller spørsmål.

Før norske politikere gjorde knefall for det kontroversielle islamske senteret i Groruddalen, forsikret Qureshi media om at organisasjonen hadde vokst og distansert seg fra hatpredikanter som tidligere hadde støttet prosjektet.

A likely story.

Insufferable Fahad Qureshi er en mester i å lure vantro for å oppnå sine mål om islamsk dominans, akkurat som Mamdani.

Gjør 9/11 til sin egen tårevåte historie

Vi så taqiyya i full blomst utenfor moskeen i Bronx 24. oktober 2025, da han beskyldte sine motstandere for islamofobi fordi de kalte ham antisemitt.

Der gjør han 11. september til sin egen tårevåte historie, noe som er ganske frekt (men ikke overraskende) for en muslim som står på New York Citys jord, hvor over 3000 mennesker ble drept.

– Min tante sluttet å ta T-banen etter 11. september. Hun gikk med hijab, og hun orket ikke lenger å bli stirret på og truet, sa han med brutt stemme, og gjorde nasjonens verste traume til sin personlige fortelling.

Men det var ikke hans tante. Hun bodde i Dar es Salaam gjennom hele 2001 og gikk aldri med hijab. Historien ble raskt endret til hans fars kusine Zehra Fuhi, «må hun hvile i fred», som døde i 1998 og aldri hadde vært i USA.

Vi tror ikke på den heller, men han kan bare felle en tåre som et muslimsk offer, og den islamofile venstresiden og hans tilhengere vil fordømme oss høyreekstremister og fortsette å la seg lokke av hans løfter om gratis fordeler.

Mamdami er fiksert på 9/11

Mamdani har fortalt flere løgner om 11. september for å bygge opp en fortelling om muslimers offerrolle. I en video fra valgkampen i 2020 beskriver han tre episoder som ingen kan bekrefte, og som nå møtes med massiv skepsis blant kritikere av hans bruk av 9/11-traumet.

For det første hevder han at læreren ved Bank Street School tok ham og en annen elev ut av klassen på selve terrordagen og advarte dem om at de kunne bli mobbet på grunn av bakgrunnen sin. En historie læreren ikke husker.

Deretter forteller han at han ble stoppet på JFK-flyplassen som 15-åring sammen med familien, og at TSA-agenter angivelig tok ham med til et privat rom og spurte om han hadde vært på en treningsleir for terrorister, en historie som virker for dramatisk til å være sann, uten dokumentasjon eller vitner.

Til slutt skal en rettsbetjent i Brooklyn ha kommet med ondsinnede vitser om masseødeleggelsesvåpen rettet mot ham, igjen uten bevis, men som passer perfekt inn i fortellingen om konstant mistanke om hans muslimske identitet.

Hallo. Når 3000 mennesker blir drept i et terrorangrep, må du forvente en viss motreaksjon. ABB drepte 77 uskyldige mennesker, og vi fikk (får fortsatt) skylden. Så vis litt ryggrad, Mamdani.

Vi opplevde etterdønningene av 9/11, en tid da Amerika sto samlet i sorg. Jo da, det var hat mot muslimer i noen tilfeller, men det sterkeste hatet vi husker, var muslimer som jublet over 9/11 på amerikansk jord.

Det vi virkelig fikk høre den gangen, var at islam er en fredens religion, og politikerne gjorde det til et poeng å besøke moskeer for å vise solidaritet, akkurat som i dag etter ethvert terrorangrep.

Mamdanis historier virker fabrikkerte, spesielt fordi få amerikanere ville gått løs på en uskyldig 15-åring. Muslimer, derimot, de ville det.

Disse historiene er vevd inn i et mønster av islamofobe fortellinger som vi har hørt så mange ganger før, men de holder ikke stand under nærmere granskning, akkurat som historien om tanten med hijab.

Og hvorfor denne fikseringen på 9/11? Så Mamdani foreldrene sine, med deres radikale syn på vestlig imperialisme og support for selvmordsbombere, juble og feire angrepet, og ble han selv med?

Når X-brukere krever bevis, svarer han bare med anklager om islamofobi og mer offerrolle.

Cuomo gjorde nettopp det og sa i et radioprogram at Mamdani ville le hvis det skjedde en ny 9/11. Av en eller annen grunn tror vi at han definitivt ikke ville felle en tåre.

Han lyver om absolutt alt

På søknaden sin til Columbia-universitetet i 2009 krysset han av for både asiatisk og svart eller afroamerikansk. Da dokumentene ble lekket i 2025, forklarte han at han valgte de begrensede alternativene for å gjenspeile sin komplekse bakgrunn som amerikaner født i Afrika, ikke for å utnytte opptakprosessen.

Flere løgner. Han er ugandisk, deretter indisk, deretter muslim. Aldri amerikaner, fordi han ikke vil være det og bare later som.

Det ble avslørt nylig, da moren hans, Nair, fortalte media at han er en «fullstendig desi», med henvisning til det hindi- og urdu-uttrykket for personer av indisk avstamning.

– Vi er slett ikke hvite vestlige. Han er slett ikke «Uhmericcan» – amerikaner, sa moren. Hun understreket at sønnen hennes ble født i Uganda og vokste opp mellom India og Amerika, og han føler seg hjemme mange steder, men ser på seg selv som ugandisk og indisk.

Valgkamp med offerrolle og taqiyya

De fleste politikere lyver eller tøyer sannheten, men Mamdani går ekstra langt. Han har andre intensjoner enn å gjøre New York City stor igjen.

Han posisjonerer seg som en sosialist fra arbeiderklassen, men lever i luksus: over 142.000 dollar i årslønn fra staten, en leilighet i Astoria med stabilisert leie på 2300 dollar i måneden, moren hans er Oscar-nominert regissør Mira Nair, og faren hans er professor ved Columbia.

Han ble nylig sett på Omen Azen i SoHo, en luksuriøs sushirestaurant hvor en ni-retters omakase-meny koster 145–400 dollar, og samme uke ble han sett på Raf’s i NoHo. Han spiser Wagyu-biff mens han snakker om fattigdom. Bernie Sanders, AOC og Ilhan Omar gjør det samme, for de er like hyklerske som ham.

I politikken viser han dualitet. Han marsjerer i Pride-parader med regnbueskjerf, støtter transpersoners rettigheter, legger ut selfies med dragqueens og sier «love is love».

Likevel kommer det å være muslim først for ham. Så når han står der med sitt falske smil ved siden av en transperson, praktiserer han taqiyya.

Han fremmer seg selv som en forkjemper for minoriteter og fattige, men stemte mot utvidelse av friskoler som betjener 80 prosent svarte og latinske barn, 70 prosent med lav inntekt, og som presterer 15–20 poeng bedre enn distriktsskoler.

Foreldrene fra en av charterskolene, som de kaller dem, Success Academy, protesterte utenfor kontoret hans. Han bryr seg ikke, for han har sin egen storslåtte plan for byen.

I charterskoler kan han ikke forme barnas sinn og tanker, spesielt om islam, så vi bør kvitte oss med dem, tenker han nok. I offentlige skoler kan man det.

Han lover gratis busser for alle uten en finansieringsplan; MTA-sjefen anslår 630–778 millioner dollar årlig i tapte inntekter. Likevel tror de som vil ha alt gratis på ham, fordi han er flink til å lyve.

Han kritiserer rike hvite amerikanere mens han beskytter sin egen formue, kaller Gaza folkemord hver dag, men forholder seg taus om Hamas’ massakre 7. oktober, uigur-leirene, Assads massemord og hungersnøden i Jemen.

Han sier han ikke er antisemittisk, men er medlem av de jødehatende Democratic Socialists of America, henger med hatinfluenseren Hasan Piker og nekter å trekke tilbake sin globaliserte intifada-kommentar.

Han serverer ordsalater som Kamala

Hver eneste setning er retorisk tilpasset publikum her og nå. Han har ingen erfaring, vet ikke hva han snakker om og aner ikke hvordan man styrer en by som New York. Men han later som og smiler fra øre til øre.

Han minner litt om Kamala Harris, da han ikke er forberedt på vanskelige spørsmål, og serverer ordsalater som sikkert gjør den tidligere visepresidenten stolt.

Han tar imot utenlandske donasjoner fra Dubai, Tyrkia, sin svigermor i De forente arabiske emirater, og når det blir oppdaget, sier han at saken er løst. Vi tror ikke på ham. Sier vi noe, blir vi anklaget for islamofobi.

At loven sier at han ikke kan motta utenlandske donasjoner, spiller ingen rolle for ham. For selv om han later som, er han ikke amerikaner og kjenner ikke uttrykket «når du er i Roma, gjør som romerne». Ingen muslimer kjenner den loven, uansett hvor de befinner seg.

Han kaller seg newyorker, men er født i Uganda, tilbrakte somrene i London, gikk på en britisk privatskole i Kampala for 40.000 dollar i året og studerte ved Bowdoin College i Maine. Kritikerne ler. Han vil svare: – De vil utelukke muslimer fra den amerikanske drømmen. Islamofobi.

Han vil forby angrepsvåpen og kaller våpen en plage, men ansetter NYPD-betjenter som ikke er på vakt med AR-15-våpen etter dødstrusler.

Han hater politiet og vil avvikle og kutte finansieringen til NYPD, men sier nå at ordene hans er tatt ut av sin sammenheng. Vi tror ikke på ham. Han har sammenlignet NYPD-politiet med IDF, hans største fiende. Han mener hvert ord han sier.

Så kommer rap-bakgrunnen. I 2017, som Mr. Cardamom, ga han ut «Salaam» med linjene: – Min kjærlighet til Holy Land Five. Befri Holy Land Five, mine venner.

Holy Land Five ble i 2008 dømt for å ha kanalisert over 12 millioner dollar til Hamas og holdt juridisk ansvarlig for drapet på en 17 år gammel jødisk gutt fra New York.

Mamdani ble statsborger i 2018 og måtte avvise støtte til terrorisme på skjema N-400. Det gjorde han ikke. Han slapp unna med det også.

Kanskje noen så løgnene i søknaden hans, og holdt kjeft av frykt for å bli stemplet som islamofob. For det er deres våpen. Og tagiyaaa, selvfølgelig.

I 2016 brukte han en sørafrikansk dialekt i direktesendt radio for å høres autentisk ut. Senere innrømmet han: – Jeg spiller den rollen folk vil ha.

Det gjør han virkelig, og han gjør det som en ekte muslim som praktiserer taqiyya.

Valgnatten NYC 3. november 2025

Mamdani leder med 0,8 prosent, fordi republikaneren Curtis Sliwa har trukket seg i siste liten. Klokka 02.14 snur Staten Island valget. Cuomo vinner.

Muslimen fra Uganda gråter på scenen og skylder på islamofobi. Han lover å komme tilbake enda sterkere, og NYC bør være forberedt.

I en alternativ slutt blir Curtis Sliwa i kampen, og Mamdani vinner. Opptellingen blir bekreftet.

New York Citys første muslimske borgermester avlegger ed på Koranen i rådhuset. Kameraene blinker.

Han smiler og tar frem mobiltelefonen for å ta selfies med den jublende folkemengden.

Passordet på iPhone-en hans er: taqiyya.

Jobben er gjort. Han trenger ikke lenger å late som.

Byen blir mørk. Et skydekke ruller inn over Manhattan. Lysene slukkes.

Og så, fem ganger om dagen, høres ekkoer av adhan over byens skyline. Bønneropene drønner fra hvert hjørne av de fem bydelene i det som en gang var den største og mest berømte by.

Manhattan, Brooklyn, Queens, Staten Island og Bronx.

New York City er nå forvandlet til en gigantisk moské. Muslimer over hele verden jubler: Én by er nede, den neste står for tur.

Etterord: Denne kommentaren er skrevet i en bevisst overdrevet, konspiratorisk og satirisk stil for å belyse et mønster av narrative vendinger, offerretorikk og politisk dobbeltspill som preger Mamdanis kampanje.

Til muslimer som blir fornærmet av kritikk og blir satt i samme bås: Synd for dem. De er tross alt 2 milliarder mennesker på denne jorden, og de bryr seg neppe om hva vi mener.

Vi har sett hva som skjedde i London, og det er ingen tvil om at en seier for Mamdani vil bekymre oss alle.

Og vi skal ikke stemples som islamofobe bare fordi vi bekymrer oss for hva som kommer.