Kjell Inge Røkke under åpningen av skulpturparken i Aker-kvartalet på Fornebu den 9. juni 2016. Foto: Lise Åserud / NTB

Mine år som voksen har i hvert fall lært meg én ting: Det ble som jeg fryktet. Problemene man sliter med gjennom barndom og pubertet, forsvinner ikke. De øker. Oppveksten er bare et forvarsel.

Gråtende gutt flatt på fortauet i eget neseblod etter en tung porsjon grisebank – rundhåndet utdelt av klassens sjefsmobber, Frank’ern. Kom deg på beina og gå hjem, gutt! Det blir verre. Bare vent til du har fått kone, barn og arbeidsplass. Tyrannene fremstår i mange forkledninger. Det er deg de er ute etter, det er deg de vil ha.

Og du, som alltid blir valgt nest sist når dere spiller fotball på løkka, se det i øynene: Du har og vil alltid ha ballfølelse som en fyllik. Ikke bare piner du deg selv ved å insistere på å være med, men du plager også alle de andre. En sentring til deg er like bortkastet som å satse alle sparepengene på en batterifabrikk i Arendal. Det tjener ikke spillet, det tjener ikke laget. Du går i veien.

Så er det gutta i skumringen. De frustrerte guttene som snubler i sine egne hender av angst og iver etter å oppleve det som alltid blir dem nektet: nærkontakt med det annet kjønn. Helst og forhåpentligvis rett etter solfall. Særlig! De er dømt til samvær med sin egen høyrehånd i mange år ennå.

Men friskusen med gul lugg, granittkjeve og det blendende seilersmilet, han som hadde Vespa før han egentlig hadde lov, nå har han seg nede i båten. Han får det han vil ha, men sjelden det han fortjener. De frustrerte skumringsguttene får ikke engang det han ikke vil ha. De får ingenting annet enn savn, sorg, stumme vindusruter og omsider sin livsledsagerske i form av den sinteste og ofte vemmeligste jenta i nabolaget.

I en alder av 50 oppdager de Thailand og anlegger hestehale og tatoveringer.

Jeg ble gjerne valgt nest sist i fotball og sprakk i skirenn. Men her er øyeblikket, min seier i bedriftsrennet i idealtid på Skytterkollen tidlig på 80-tallet. Jeg benyttet sekundant. Man må tilte for å komme frem i verden. Foto: Privat.

Tøffingene, da, sånne som Karl-Otto og Jørgen, gutta som bælmet øl og kjederøkte før fylte 14 og havnet på framhaldsskolen. Nå er de få som fortsatt holder ut, minstepensjonister med stemmer som felte grantrær og lever på størrelse med en melsekk. De bor alene, de som kan, kjøkkengulvet opptas av tomme ølflasker som sitter fast, og det er peanøtter overalt. Før i tiden hadde de i perioder hybel på Ullersmo.

Og «tjukken»? Han som alltid ble sittende overskrevs på hesten i gymtimene, med et tåpelig flir limt fast i ansiktet. Han sitter der ennå. Tjukkere enn noensinne. Det dingler terninger fra speilet i bilen hans, motoren går på tomgang mens han lener sine bløte kilo over disken i burgersjappa og forlanger dobbel porsjon av alt. Etterpå skyller han det ned med én og en halv liter Solo Light. Man er da ikke fullstendig samvittighetsløs, heller!

Forbigåelsenes konge? Den skarpsindige karen som gjorde sitt beste – og det var faktisk ganske bra – uten at noen la merke til det. Han som aldri ble valgt til ordensmann og som ble uteglemt da Jon inviterte hele klassen til bursdagsfeiring i sjette. Han endte med å slite ut buksebaken på en stol bak en pult i hjørnet, vegg-i-vegg med toalettene, med en stilling som han var overkvalifisert for allerede i 1980. Han har alt som kreves for å lede avdelingen, og det med fremgang, var det ikke for hans usynlighet. Han går fortsatt og venter og håper på at rettferdigheten skal skje fyldest, et håp han kommer til å ta med seg – om ikke i graven – så i hvert fall dypt inn i pleiehjems-tilværelsen inntil «onkel demens» slukker lyset.

Men hva med de fremgangsrike, lykkelige menn? Lå deres skjebne også i kortene da de var snørrunger og pubertetsvalper? Selvfølgelig gjorde den det. Øyentjenerne, sladrehankene, intrigemakerne, rikmannssønnene, sportsheltene, kjekkasene og ikke minst de målrettede, og i det stille ærgjerrige, drittsekkene. De ble til noe. Alle sammen. De fikk pule de peneste jentene, giftet seg med de smarteste av dem, oppdaget allerede som 20-åringer hullene i skattesystemet, og sitter i dag med svære aksjeposter, flere styreverv enn de kan huske og vet ikke hvor de skal gjøre av alle pengene sine. De styrer landet, enten i det skjulte, eller fra fremstående posisjoner i næringsliv og regjering.

Vår statsminister ble født millionær og har aldri hatt en vanlig jobb. Veldig få klarer å ta ham alvorlig når han snakker om vanlige folk. Han klarer ikke engang å holde i et ølglass på en troverdig måte.

Da vi var små og senere unge, representerte disse bortskjemte duttebassene alt vi ble advart mot, med særlig trykk i Margrethe Munthes sanger. Uærlighet, upålitelighet, selvhevdelse, egoisme, kynisme, bortskjemthet, seksualdrift og grenseløs grådighet, det var fæle ord. Rystende stoff. Helt der oppe sammen med onani og brennevin.

Men de vant. De ble til noe. Samfunnet tok ikke bare gledestrålende imot dem. Samfunnet ble dem. Noen av våre mest fremstående politikere blir stadig knepet i eksamensjuks, boligsvindel og annet lureri, uten at det får særlig konsekvenser. De kan kanskje ikke være ministre lenger, men det går andre tog.

Folk blir sjelden stengt inne i radiatorer i dag. Men slik så det altså ut. Her rekonstruert og fotografert av min mormor. Røkke har sikkert opplevd det samme. Foto: Sigrid Tholander.

Et av skrekkeksemplene er Anniken Huitfeldt som måtte gå av som utenriksminister på grunn av en habilitetssak i forbindelse med ektemannens aksjedisponeringer, men som ble belønnet med den gjeveste stilling man kan få som diplomat, ambassadør i Washington. Hun som ikke hadde diplomatbakgrunn i det hele tatt. Belønnet, altså.

Og mottok ikke Mona Juul 450 000 kroner rett i lommen mens hun var i UD i 1999. Det ble ikke oppdaget før tre år senere, og da var hun sannelig steget i gradene til ambassadør i Israel. Hun ble tildelt et motvillig «fy» på hånden, og betalte pengene tilbake. Egentlig hadde hun jo ikke gjort annet enn det man forventer at mennesker i hennes maktposisjon skal slippe unna med.

Det er så man kjenner sortsinnet senke seg. Hvorfor er livet så urettferdig? Hvorfor skjer ikke rettferdigheten fyldest?

Det eneste som sukrer pillen og gjør livet levelig er eksistensen av Kjell Inge Røkke, den sære fiskersønnen som slet med dysleksi og egentlig hadde alle odds mot seg. Mannen som var så skuffet over at laget hans, Molde, ble most av Brann i oktober 1999, at han sparket i brusautomaten og ble fraktet ut av Røkkeløkka med ispose rundt benet. Fotball, lidenskap og sparking i automater. Tilting gjelds. Det er noe alle gutta vet.

Nå eier Røkke halve Norge. Mot alle odds. Hvor meget man enn forsøker å mislike ham, og Gud skal vite at massemediene har gjort hva de kan for å hjelpe til, så er han en av oss. Han burde endt på lageret i en manufakturhandel, vært gift med et lokalt rivjern og ligget under for lidenskaper som samling på bruskorker.

I stedet greide han det umulige: å få noe han ikke skulle ha. I motsetning til Anniken Huitfeldt, som har noe hun ikke skulle fått. I det moderne samfunns kvelende atmosfære av hemmelige allianser, er det befriende å vite at det går en fisker rundt med pengesedler overalt og sparker til brusautomater så mye han vil for oss.

Jeg skulle gjerne gått i klassen hans.