Charlie Kirk ble drept under «Prove Me Wrong»-teltet sitt ved Utah Valley University. Hans misjon var enkel: å bringe frimodig debatt til amerikanske universiteter ved å invitere studentene til åpen samtale. Det var demokratisk debatt i sin reneste form.

Men reaksjonene på drapet avslører noe dypt urovekkende ved store deler av det progressive tankegodset. Hva om toleransens forkjempere bærer en skjult brutal kjerne?

Dialog som voldsprovokasjon

Sosialdemokraten Magnus Barsøe er kjent for å spøke om å myrde Trump-supportere ved et telt. De skal tas «ut bak teltet og skytes». Kirk ble drept i sitt telt.

På det amerikanske mediet MSNBC ble beskyldningen fremsatt kort tid etter drapet: «Du kan ikke fortsette å ha disse fryktelige tankene og si disse fryktelige ordene uten å forvente fryktelige handlinger.» Offeret får skylden for sin egen død.

Bluesky er det progressive mediet som alle de gode valfartet til da X ble for onde, dvs. da Musk fjernet det meste av sensuren og skapte et forum for pluralisme. Her diskuterer de gode hvem som bør myrdes neste gang. J.K. Rowling, Ben Shapiro, Elon Musk og andre konservative står på dødslisten.

På sosiale medier feiret venstreorienterte miljøer Kirks død som en seier. Fellesskapet som oppstår gjennom et felles fiendebilde, kulminerer i kollektiv sadisme ved synet av drapet på fienden.

Det dreier seg ikke bare om at erklærte antifascister bruker fascistiske metoder. Nei, virkeligheten er enda mer pervers: Antifascismens mest fascistiske trekk er forvandlingen av politisk mord til folkefest.

Det finnes også andre reaksjoner som er mildere i ordlyden. Men også her merker man hensikten og blir forstemt.

Som da en av Fri Debats grunnleggere, journalisten Niels Ivar Larsen, lakonisk skrev at Kirk var for retten til å bære våpen, for så å konkludere: «Den diskusjonen tapte Kirk spektakulært.» Sjefredaktør Niels Jespersen hadde også svært vanskelig for å komme til poenget – mordet på en mann som brukte ordet i sin kamp – og skrev i stedet om alt det forferdelige Kirk angivelig stod for.

Den perverse logikken

Hvordan skal vi forstå den dypere betydningen av disse reaksjonene? La oss prøve en ideologikritisk analyse som avdekker de skjulte og ofte ubevisste motivene bak menneskers handlinger.

Progressive pleier å si at åpenhet fremmer forståelse og forsoning. Men sannheten er ofte den stikk motsatte: I store deler av det progressive universet klassifiseres åpen debatt ofte som en form for vold som legitimerer reell bruk av vold og mord.

Kirks såkalte fryktelige ord besto i å spørre: «Bevis at jeg tar feil.» Og hans såkalte fryktelige synspunkter innebar konservative holdninger til kjønn, abort, våpen og innvandring. Derfor ble han myrdet, og flere kaller mordet en naturlig konsekvens av det de oppfatter som Kirks ekstreme synspunkter.

Sannheten er ikke bare at dialog anses som en aggresjon i progressive kretser. Nei, det er langt mer radikalt: Selve invitasjonen til dialog blir det ultimate tegnet på fascisme som krever et voldelig svar. Den perverse logikken har tatt overhånd: Først dreper man budbringeren, deretter gir man ham skylden for volden.

La meg se nærmere på to aktuelle eksempler fra to forskjellige verdener. Ett fra universitetet og ett fra kirken.

Den akademiske intellektualismens skjulte hat

Lektor ved Aarhus Universitet Andreas Bech Holm skrev på Facebook at Kirks virke ikke handlet om «demokratisk dialog og gode argumenter». Bech Holm konkluderte: «Jeg har ingen skrupler med å hevde at verden er et bedre sted uten ham.» En merkelig uttalelse fra en universitetslektor etter drapet på en person som hadde besøkt nettopp universitetet for å debattere.

Det hevdes at akademisk frihet handler om åpen utveksling av ideer, men også her er det ofte det motsatte som gjelder: Akademisk frihet betyr frihet fra å få sin progressive ideologi utfordret.

Universitetet, som en gang var et fristed for fri meningsutveksling, er i økende grad blitt et rom hvor man utpeker «fascister», det vil si annerledestenkende høyreorienterte. Undersøkelser viser at en tredjedel av amerikanske studenter mener at det er akseptabelt å bruke fysisk vold mot meningsmotstandere. «Kritisk tenkning» betyr nå kritikk av alle som tenker annerledes enn de progressive.

Problemet er ikke bare at akademikere som Bech Holm forakter dem som utfordrer verdensanskuelsen deres. Nei, det er enda verre: Den progressive identiteten deres krever aktivt hat mot dem som praktiserer ekte intellektuell debatt.

Omvendelsen av kristen nestekjærlighet

Så til folkekirken.

Presten Johannes Christian Bollmann skrev: «Charlie Kirk var en ond mann med en ondskapsfull misjon. Og på en dag da jeg har preket om nødvendigheten av å våge å tale uretten midt imot», vil ikke Bollmann forsvare Kirk, tvert imot: «Verden er et bedre sted uten ham, og ingen skal få meg til å si noe annet. Jeg ville også grått tørre tårer hvis Trump ble drept.»

En kristen prest – en representant for nestekjærlighet og tilgivelse – uttrykker altså åpen glede over drapet på en familiefar, og bifaller indirekte den amerikanske presidentens død.

Kristne verdier handler om nestekjærlighet, men i munnen på denne typen prester er virkeligheten stikk motsatt, nemlig at kristen kjærlighet blir en legitimering av hat mot dem som har feil holdninger.

Det skjulte supplement

Innenfor ideologikritikken snakker man om det skjulte supplement. Dette er de «urene» impulsene i en persons tanker og handlinger, som ideologien må skjule for å opprettholde sitt rene selvbilde.

Det skjulte supplementet til denne varianten av progressiv kristendom er en særlig form for nytelse ved den politiske fiendens død. Kjærligheten til abstrakte verdier som toleranse, mangfold og «å tale uretten midt imot» ledsages av konkret hat mot mennesker som ikke deler det progressive verdisettet.

Realiteten er ikke bare at progressive kristne forakter konservative. Nei, det er langt mer brutalt: Den kristne identiteten deres krever dehumanisering av dem som står for tradisjonelle kristne verdier om familie, seksualitet og abort.

Avsløring av venstreradikalismens ideologiske kjerne

Jeg har pekt på noen symptomer hos progressive. Symptomer er de punktene der ideologien motsier seg selv og utilsiktet avslører sin sanne natur. Som når «demokratiets forsvarere» unnskylder eller til og med feirer mordet på et menneske som praktiserte demokratisk dialog.

Alle disse symptomene samler seg rundt den samme skjulte kjernen: det progressive systemets voldelige essens. Det systemet for enhver pris må fortrenge, er erkjennelsen av sin egen totalitære natur.

Charlie Kirk ble det perfekte offeret, for han legemliggjorde alt det systemet hevder å forsvare, men ikke kan tolerere: åpen dialog, respekt for ordets kamp, demokratisk mobilisering av alminnelige borgere, og ikke minst en vanlig familiefar som trodde på samtalen.

Dette er godhetens brutale kjerne, som nå er fullt avslørt.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.