Det hender i historien at flere ulykker ikke bare rammer samtidig, men at de forsterker hverandre i en ødeleggende spiral. Det kalles en perfekt storm. Norge er på vei inn i en slik storm – en skjebnesvanger kombinasjon av klima­politikk og masse­innvandring. Begge prosjektene er enorme i kostnader. Begge mangler reelt demokratisk grunnlag. Og begge bygger på ideologi og moral­posering fremfor realisme og samfunns­nytte.

Klimapolitikken: et eksperiment uten bunn

Kostnadene ved «det grønne skiftet» er svimlende. FrPs beregninger viser at staten må bruke om lag 170 milliarder kroner årlig frem mot 2035 for å nå de politisk bestemte klimamålene. Regnet videre til 2050 snakker vi om minst 4375 milliarder kroner. Dette er tall basert på de mest forsiktige anslagene fra SSB og Finans­departementet. Det kan i realiteten bli langt dyrere, fordi kuttene blir stadig vanskeligere og mer kostbare etter hvert.

Hva får vi igjen for dette? Ingenting. Norges utslipp er globale promiller. Selv om vi stenger olje- og gassektoren i morgen, vil effekten på jordens klima være null. Kina bygger to til tre nye kull­kraft­verk i måneden. India, Afrika og store deler av Asia følger etter. USA har allerede trukket seg tilbake fra ambisjonene om å «lede an» i klima­omstillingen. Den norske selvpiningen har ingen innvirkning på global temperatur, men har desto større innvirkning på vår egen økonomi og velferd.

Likevel later politikerne som om alt står og faller på vår evne til å elektrifisere sokkelen, pumpe CO₂ ned i Nordsjøen og bygge ut ulønnsomme hydrogen- og batteri­prosjekter. Tiltakene er teknologisk usikre, men politisk uangripelige. For hvem tør si imot når alle er enige om at «klimamålene må nås, koste hva det koste vil»?

Klimapolitikken er blitt et eksperiment – ikke på teknologien, men på samfunnet. Ingen andre land har demonstrert at man kan drive et moderne samfunn med vind og sol alene. Ingen har bevist at karbonfangst fungerer i stor skala. Likevel setter Norge kursen mot dette eksperimentet som om det var ufravikelig vitenskap. Det er ikke vitenskap. Det er dogme.

Innvandringen: en kostnad uten ende

Om klimakostnadene er svimlende, er innvandrings­kostnadene enda verre. Allerede i 2013 dokumenterte Finansavisen at netto kostnader knyttet til innvandring lå på minst 250 milliarder kroner årlig. I dag er summen utvilsomt høyere – realistiske anslag ligger på 350–400 milliarder. Og i motsetning til klima­kostnadene, som kan stanses ved å endre politisk kurs, er innvandrings­kostnadene strukturelle. De følger generasjoner. De vokser.

Hvorfor? Fordi dette ikke handler om én flyktning­strøm eller ett integrerings­prosjekt. Det handler om demografi. Den pågående masse­innvandringen fra islamske land har skapt varige befolknings­endringer som påvirker alt fra trygde­utgifter til utdanning, helsevesen, boligmarked og sosial stabilitet. Kostnaden er ikke bare økonomisk. Den er også kulturell og politisk: islamisering, parallell­samfunn og økende spenninger som undergraver den nasjonale sammenhengs­kraften.

Vi snakker altså ikke bare om en post i budsjettet, men om en varig trans­formasjon av samfunnet – uten folkelig mandat og uten realistisk vurdering av konsekvensene.

Summen: nasjonal selvavvikling

Legg disse to prosjektene sammen. Klima­politikken: 170 milliarder i året. Innvandringen: 350–400 milliarder i året. Vi snakker altså om rundt 500 milliarder kroner – et kvart statsbudsjett – brukt årlig på prosjekter som ikke gagner nordmenn flest, men som svekker nasjonen på sikt.

Dette er ikke lenger politikk. Det er vanstyre. Det er en elite som under dekke av moral og inter­nasjonale forpliktelser driver frem beslutninger som ikke tåler åpen debatt. Spør noen hva klima­kuttene vil koste, og de svarer at «kostnaden ved ikke å handle er større». Spør noen hva masse­innvandringen koster, og de svarer at «det er umoralsk å sette prislapp på mennesker». Begge deler er unnvikende floskler. Ingen tall, ingen realisme, ingen plan.

Det er to eksperimenter som begge undergraver velferds­staten. Klima­politikken fordi den brenner av arvesølvet, uten å gi resultater. Innvandrings­politikken fordi den forandrer samfunnet grunn­leggende – med økende kostnader for hver generasjon.

Hvor ender dette?

I beste fall ender det med et Norge som gradvis mister handle­friheten. Skatter øker, velferd kuttes, trygghet svekkes. Politikerne vil skylde på «omstilling» og «inter­nasjonale forpliktelser», men realiteten er at vi har valgt å tappe både stats­budsjettet og oljefondet for å finansiere symbol­politikk og naive idealer.

I verste fall ender det med et samfunn som bryter sammen både økonomisk og kulturelt. Når både grunnlaget for velstanden (olje og gass) og grunnlaget for stabiliteten (en felles nasjonal identitet) svekkes samtidig, er det ikke lenger spørsmål om hvorvidt vi kan «justere kursen». Da er det selve fundamentet som undergraves.

Den store illusjonen

Det mest urovekkende er likevel ikke tallene. Det er illusjonen som opprettholdes: illusjonen om at Norge kan «redde klimaet» alene. Illusjonen om at masse­innvandring kan «berike oss» uten å koste. Illusjonen om at vi kan bruke opp oljepengene uten at det får konsekvenser.

Disse illusjonene holdes i live av politikere som heller vil posere på den inter­nasjonale scenen enn å stå til ansvar for eget folk. De holdes i live av et næringsliv som ser kortsiktige subsidie­gevinster, og av medier som ikke tør stille de ubehagelige spørsmålene.

Men virkeligheten bryr seg ikke om illusjoner. Når stormen treffer, er det de harde realitetene som står igjen: underskudd, svekket velferd, økende konflikter og et samfunn som har brukt opp sitt eget grunnlag for eksistens.

Stormens øye

Norge står midt i en perfekt storm. Klima­politikken og innvandrings­politikken er to prosjekter som hver for seg kunne ha veltet en mindre nasjon. Sammen er de en trussel mot vår egen fremtid.

Det er ikke bærekraft. Det er ikke ansvarlig. Det er ikke vitenskap. Det er nasjonal selv­avvikling – kamuflert som moral.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til det. Spørsmålet er hvor lenge vi kan late som vi har det.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.