Alle som er vokst opp i en kristen kultur, har en syndsbevissthet, som korresponderer med samvittigheten. Fra vi er bittesmå lærer vi forskjell på rett og galt, løgn og sannhet. Venstresiden har ikke denne bevisstheten om at mennesket er ufullkomment og trenger hjelp. De blir tvert om provosert når de støter på gudstro og syndsbevissthet. Som Hadia Tajik sa: Muslimer tror ikke på synd.

Kan det ha noe å gjøre med islams voldshistorie, både mot egne og eksterne? De føler ingen dårlig samvittighet, ber ikke om unnskyldning. Det finnes ingen monumenter over ofrene, ingen krønike over deres framferd.

Nå har islam og venstresiden møtt hverandre i benektelsen av syndsbevissthet, og det gir en gjensidig bekreftelse. Venstresiden frikjenner islam. De skal aldri behøve å be om unnskyldning, uansett hvor grusomme forbrytelser de begår. Derfor er Mamdani nå kandidat til borgermester i byen hvor hans trosfeller begikk tidenes terrorangrep for 24 år siden. Historien har snurret 180 grader. Angriperne har erobret byen. Ingen bør være i tvil om at dette er blodig alvor. Men ikke for de unge som flokker seg rundt Mamdani. Steve Bannon sier at Mamdanis kjernetropper består av unge universitetsutdannede jøder. Du leste riktig. Men dette har vært synlig lenge: Jøder har ikke lenger sperren for å slutte seg til krefter som vil ødelegge dem, selv om de ikke legger skjul på sine hensikter.

Ødeleggelsen av Vesten er bare mulig når institusjonene som skulle beskytte sivilisasjonen, blir utklekningsanstalter for dens fiender. De store prestisjeuniversitetene er fylt opp av venstreorienterte og venstreekstreme lærere. De overfører ideologien til sine studenter, som blir woke og fanatikere, som studentene i Kina under Maos kulturrevolusjon. Flere kinesere som opplevde den tiden, sier at stemningen er den samme.

Men vi behøver ikke gå så langt: Undertegnede kjenner igjen tankegang og holdninger fra 1960-tallet i dagens medier og politiske virkelighet. Det mest alvorlige er den usynlige partilinja: Det går en linje fra Amrit Kaur til Aftenposten. Kaur er en enfant terrible som sier det samme som Aftenposten på lederplass. Det er bare en forskjell i stil og ønsket om å provosere. Sammenligningene, fiendebildene og konklusjonene er de samme.

Vanlige mennesker er ikke klar over at de blir fôret med hatprat som bereder grunnen for attentat og politisk vold hver eneste dag.

Charlie Kirk var eksepsjonell. Det var derfor han ble drept. Men det kommer mer, og det vil komme mer så lenge venstresiden ikke går i seg selv, men det ser vi ingen tegn til.

Meloni, Netanyahu, Orbán og Milei kondolerer, men ikke Støre, Frederiksen og Starmer.

Medfølelsen med en politisk motstander finnes ikke i deres politiske vokabular. Selv ikke når han blir drept for sine meningers skyld.

Disse meningene er jo ikke stuerene, så kanskje det er en sammenheng? Kanskje han ba om det, utløste det over sitt eget hode?

Documents John Martin Johansen skrev i natt noen kloke linjer. Han tok venstresiden på kornet, nærmere bestemt NTB:

De kan jo ikke engang unnlate å demonisere en person etter at han er drept. Hva skal til for at mediene skal vise respekt for noen som de er uenige med?

Denne skremmende dekningen av et drap er en varsellampe for det som foregår i mediene i Norge i dag. Den viser at journalistisk integritet og etisk standard er borte. Det eneste som er igjen, er en politisk agenda som demoniserer og latterliggjør alle som har en annen oppfatning.

Den som hengir seg til demonisering på falskt grunnlag, ødelegger det politiske ordskiftet. Det er hva venstreorienterte medier har holdt på med de siste 30 år, og de viser ingen tegn til å endre kurs. De har som Macbeth vadet så dypt og langt ut i elven at det er for sent å snu. De fortsetter.

Ingen anger. De gjør heller forsøk på å frikjenne seg selv.

Tove Bjørgaas, som har skaffet seg herostratisk berømmelse for å ha satt en ny standard for sosialistisk hatpropaganda, sa i morges at det kunne tenkes at drapsmannen befant seg til høyre for Kirk politisk. Dette sier hun uten en eneste referanse, for slikt slipper man i NRK når det dreier seg om høyresiden. Da kan man si hva som helst.

Målet er nedkjemping av all motstand. Med 77 millioner amerikanere som stemte for Trump, er ikke dét gjort i en håndvending.

Men skuddet mot Kirk var et skudd mot Amerikas hjerte. Det får du ingen følelse av når du hører og leser norske medier. Der distanserer man seg: USA er inne i en voldsspiral som drives av begge sider. Siden Trump utfordrer establishment, er det han som har fremkalt eskaleringen.

Det er riktig at Trump har eskalert, han har utfordret og vunnet over establishment, og det finner de seg ikke i. De har i lang tid kultivert et bredt spekter av instrumenter, og ett av dem er politiske attentat.

Dét vil ikke norske medier fortelle om. De dveler ikke ved 13. juli-attentatet i Florida. De snur ryggen til fakta som kan forstyrre deres virkelighetsoppfatning.

At venstresiden tolerer og forsvarer vold, er en lang tradisjon som går helt tilbake til den franske revolusjon.

For å rettferdiggjøre volden, må mediene og politikerne stemple høyresidens argumenter som så forferdelige at de rettferdiggjør vold.

Aftenposten skriver ikke om alle transene som vender tilbake med våpen for å drepe barn og lærere på de katolske skolene hvor de selv har gått. De refererer heller ikke manifestene de etterlater seg. Det er for ubehagelig, det ville minne for mye om Breivik, som også hadde bisarre seksuelle tilbøyeligheter. Eller Manshaus. Kanskje disse avvikerne forteller noe om samfunnet som mediene og politikerne ikke ønsker å vite? De vil heller bruke disse massemorderne når det passer dem.

Den som kjenner kommunistenes bruk av vold, drar med en gang kjensel på retorikken som brennemerker motstanderne og unnskylder volden mot dem. Dit har USA vært på vei lenge.

Det har også vi. Det er bare ikke like synlig, for vi har ikke en Maga-bevegelse som samler tusener til møter.

Men ideologien er den samme.

Du har ikke lov til å kritisere kritisk raseteori, transideologi, menn i kvinnesport, LHBTQ – de er hevet over diskusjon. Historien har nådd nye nivåer og lagt de gamle greiene bak seg. Derfor fryder NRK seg over historien om de tre mennene som lever i et forhold og har kunnet få barn fordi en av dem har vært kvinne og beholdt livmoren.

Men det finnes ikke noe medium som kan kontre overfor NRK, for selv Vårt Land og de liberale kristne utfordrer ikke disse narrativene. Vebjørn Selbekk latterliggjør det politiske og religiøse budskapet til Charlie Kirk. Det finnes miljøer rundt Norge Idag som forsvarer Trumps Amerika, men de er satt i gapestokk av Helge Simonnes, etterfølgeren Bore og Selbekk. Deres overløperi gjør at folk ikke merker at Norge ensrettes, at det er meninger som ikke lenger tolereres.

Fra den andre kanten kommer begrepet desinformasjon og innføring av «redaksjonsstyrte medier» som de eneste du skal høre på.

Det finnes en usynlig hånd her. Når mediene oppnevner «eksperter» som har et presisjonsnivå som gir lytteren null innsikt og tvert om gjør ham dummere og dummere, er ikke dette tilfeldig. Det er en bevisst politikk.

Når de kan lyve så friskt og freidig som de gjør hver eneste dag, er det fordi de har abortert samvittigheten. Den finnes ikke.

Da slipper man å ta konsekvensene av egne ord og handlinger. Folk kan stå og si at de skulle ønske Matthew Crooks hadde truffet 13. juli eller at hele hendelsen er konstruert. Vanlige nordmenn kan stå og si at de skulle ønske kula hadde truffet Trump. Noe slikt ville vært utenkelig for noen år siden.

Onsdag på Utah university ble denne ideologien til en kule. Venstresiden er historisk svanger med vold, og den ideologien Demokratene har omfavnet, er i sin ytterste konsekvens voldelig.

De har fått mange sjanser til å snu, men benytter dem ikke.

Lauren Boebert ba onsdag kveld Representantenes hus om å minnes Charlie Kirk i felles bønn. Flere Demokrater ropte «nei», det ville de ikke være med på.

Guvernøren av Illinois, Pritzker, sa i natt at Kirk tilhørte et miljø som brukte retorikk som spredte polarisering og hat. Det sier han samtidig med at han kondolerer. Venstresiden klarer aldri å være uforbeholdent empatisk overfor en politisk motstander, men må utnytte det til egen fordel. Pritzker vurderer å stille som Demokratenes presidentkandidat. Han vet godt hva han sier.

Men norske medier er på samme linje: Kirk var i ytterste konsekvens ansvarlig for sin egen død.

Det lyder på overflaten som en kvasikristen «den som griper til sverdet, skal falle for sverdet».

Denne tilranede kvasireligionen, en blanding av kristen etikk og marxisme, er venstresiden som gir seg selv syndsforlatelse a priori. Før forbrytelsen er begått. Derfor kan de aldri helhjertet reagere på at Iryna Zarutska stikkes ned på lokaltoget når gjerningsmannen er en schizofren, hjemløs, svart mann. Det er synd på ham. Han er et større offer enn henne. Charlie Kirk kommenterte drapet på Iryna i noe av det siste han gjorde på nett:

While discussing murdered Ukrainian refugee Iryna Zarutska, he notes that the racial double-standard involved. https://t.co/QEWte06voc

— Remix News & Views (@RMXnews) September 11, 2025

Sosialdemokratiet i Vest-Europa er grepet av den samme sadomasochistiske empatien med «De andre» og er villig til å tåle alt av ofre så lenge det ikke rammer dem selv. I virkeligheten er denne mentaliteten et opprør mot Gud. Når du ikke lenger klarer å vise empati mot et menneske fordi du har større sympati for gjerningsmannen, velger kulturbærerne ondskap.

Det er mye ondskap i vår tid, og den kommer fra venstresiden.

Derfor har du fått en kristen vekkelse i USA, og ingen symboliserte den bedre enn Charlie Kirk.

Var det derfor han måtte dø? Han var et symbol på foreningen av kristendom og politikk som du ikke finner i Vest-Europa, men som Sentral-Europa kjenner seg igjen i. Den setter ytringsfrihet i høysetet. Kirk ba alltid dem som var uenig med ham komme frem.

Venstresiden har over lang tid avskaffet ytringsfrihet. Den eksisterer nå bare for dem med riktige meninger.

Nå har de gått over til å forsvare bruk av vold mot dem med gale meninger.

Dét er fremtiden.

Norske medier later som om de står på utsiden. Det gjør de ikke. De har dyrket den samme ideologien i tiår, og de har røttene dypt i en historie som rettferdiggjør vold.

For å kompensere og stilne sin egen dårlige samvittighet, passer de på å skyve skylden over på den politiske høyresiden.

Det er deres skyld. Alltid.

Eller som det het på 1960-tallet: Fienden står alltid til høyre.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.