Erling Marthinsen 
Frankrikes president Emmanuel Macron har utnevnt Sébastien Lecornu til Frankrikes nye statsminister etter François Bayrous avgang.
Lecornu er kun 39 år gammel, og er Macrons siste håp om å beholde sin rolle som president, skriver James Tidmarsh i The Spectator.
Lecornu er en av Macrons mest betrodde allierte. Hans utnevnelse er et dypt personlig valg, som signaliserer at Macron samler troppene og stoler på sin innerste krets når krisen forverres.
Lecornu er ikke en kompromisskandidat eller en samlende figur, han er Macrons mann, utnevnt for å holde linjen og beskytte presidentens politiske arv.
Dette er klassisk Macron, han velger en lojal fortrolig. Macron vil ha folk som ror i omtrent samme retning, mens han nyter et glass champagne.
Den franske presidenten er dypt personlig, og utnevnelsen av Lecornu handler mer om å redde Macron selv enn å redde Frankrike. For Lecornu er ikke ute etter kompromisser eller politisk enighet og samhold, han er Macrons nikkedukke.
Han får ingen enkel jobb, med et splittet parlament, en truende budsjettkrise og et land på randen av streik. Det er ingen tvil om at Lecornu frivillig svelger giftbegeret.
Lecornu var tidligere forsvarsminister, og en av de viktigte aktørene i Europas fokus på Ukraina. Han skal være diskrét og disiplinert, men han var trolig en av aktørene bak det såkalte Coalition of the Willing. Så er han dessuten en god venn av presidentens kone, Brigitte Macron.
Hans utnevnelse understreker hvor mye denne beslutningen handler om lojalitet og tillit. I Elysée-palasset anses hans lojalitet til presidenten som absolutt. Det ville vært vanskelig å finne noen som står Macron nærmere.
Lecornus utnevnelse handler mindre om kompromiss enn om kontinuitet. Det er Macron som dobler innsatsen, og ikke strekker ut hånden.
For det franske folket, som står foran landsomfattende streiker, innvandringskrise, økonomisk katastrofe og dyp splittelse, er dette et slag i ansiktet. Macron velger sin indre krets, og ignorerer ropene om forandring.
Som forsvarsminister ble Lecornu ansiktet utad for det franske militæret etter krisen i Ukraina, og han ledet gjennom franske militære utgiftsplaner. Som reservist i Gendarmerie knyttet han nære bånd til sin tyske kollega Boris Pistorius.
Marine Le Pen er ikke spesielt imponert, og skrev på X:
«Presidenten skyter den siste patronen av makronismen. Etter det uunngåelige kommende parlamentsvalget vil Jordan Bardella bli statsminister.»
Bardella er Rassemblement Nationals presidentkandidat, siden Le Pen er fratatt retten til å stille til valg, i skrivende stund.
Jean-Luc Mélenchon, leder av det radikale venstrepartiet La France Insoumise, var like skarp i sin kritikk.
«Macrons svar på Bayrous avgang: Fra nå av er alt akkurat som før. Bare Macrons egen avgang kan sette en stopper for denne triste komedien av forakt for parlamentet, velgerne og politisk anstendighet».
Også Olivier Faure, som leder et annet fransk sosialist-parti, er kritisk.
«Macron holder fast og signerer. Han hørte ingenting om mistillitsvotumet mot Bayrou. Han fortsetter sin samme politikk med en av sine lojale tilhengere, Sébastien Lecornu. Venstresiden må forberede seg på å regjere, siden den vant parlamentsvalget. En annen vei er mulig!»
Macron møtes med motstand fra både høyre- og venstresiden, men som en klassisk fransk snobb ignorerer han det meste, som om han er usårlig. Han er vel intellektuell nok til å ha lest noen bøker om den franske revolusjonen?
Tilnavnet til Macron som «Lille Napoleon» er latterlig. Napoleon var en genial kriger som kom fra det nedre økonomiske sjiktet, men som vant nasjonen (og store deler av Europa) ved hjelp av sin genialitet og sitt mot. Så tapte han alt etter mange år, etter en hodeløs invasjon av Russland, ikke en ukjent faktor i krigshistorien.
Napoleon red med sverd i front av sine tropper når det var nødvendig. Macron har aldri ofret noe som helst.
Man kan skrive i timesvis om den politiske krisen Frankrike nå opplever. Næringslivet forfaller, folket er i tilnærmet opprørstilstant, og De gule vestene har fått en etterfølger i Bloquons Tout, Som betyr «Blokker alt.»
Fra 18. september går de franske fagforeningene ut i streik. Samtidig skriver Le Figaro at det beste Lecornu kan håpe på, er en «ikke-mistillitsavtale» med sosialistene.
Etter å ha takket sin forgjenger François Bayrou for hans «ekstraordinære mot», lovet den nye leietakeren av Matignon å være «mer kreativ», «mer seriøs i måten vi samarbeider med opposisjonen vår på».
Matignon er for ordens skyld boligen til den franske statsministeren, deres versjon av Downing street 10.
Lecornu er som en fotballspiller som byttes inn etter pausen mens laget ligger under med fire mål. Han har enorme oppgaver foran seg, og få tror han vil lykkes. Kravet om nytt presidentvalg ligger åpent. Økonomien er i krise, tryggheten har forsvunnet, hele landet forfaller, og befolkningen er i ferd med å miste håpet.
Disse problemene blir vanskelig å løse for Lecornu, trer inn i en virvelvind – uten parlamentarisk flertall.
Streiker, nervøse markeder, en bilindustri i krise, et nasjonalt underskudd på 44 milliarder euro åpner målet for rivaler som presser på for valg.
Hver nye statsminister forsterker kaoset og kaster bort dyrebar tid mens Frankrike balanserer på kanten av stupet.
Macronhar sugd Lecornu inn i prosessen mot en republikk i oppløsning. Spørsmålet er: Hvordan vil egentlig Frankrikes 6. republikk se ut?
Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!
