Møkkaregn og Mungo Jerrys «In The Summertime» rulet i Norge. Høsten 1970.

Var fortsatt sammen med min sommerforelskelse, men duverden så tungt det gikk. Mine foreldre dro til London på tur. Hjemme-alene-fest for første gang. Ingen kom. Det var nemlig også fest på Eiksmarka, og dit skulle Junipher Greene-guttene. Ingen ville til meg på Høvik da. Så måtte jeg bite i det sure eplet. Og sitte der med tverr pike og vente på natten. Hun ville til Eiksmarka, jeg nektet.

Jeg mener, ta med henne til Junipher Green, Oslos mest beryktede skjørtejegere? Særlig. Jeg var klok av skade. Jeg husket hvordan det gikk på seilerhytta ved Tromøya. Lokalkjekkasene hadde vært som fluer, og meg ville de bare banke opp og hive på sjøen.

Junipher Greene, beryktede skjørtejegere som man holdt kjæresten sin langt unna. Jeg slet veldig med å holde min hjemme da hun hørte at de skulle på fest på Eiksmarka. Foto: Det Nyes arkiv.

Egentlig skulle jeg ikke hatt adgang til familiens bolig denne høsten. Min mor kastet meg ut hjemmefra tilbake i januar, og sendte meg til mine besteforeldre på Nordstrand. Men så skulle besteforeldrene på ferie til Syden, og de våget ikke å overlate leiligheten til meg. Ergo fikset min mor det så jeg skulle bo hos noen venner av henne og min stefar de neste par ukene

Uheldigvis skulle ekteparet bort akkurat den helgen, så jeg hadde plutselig et helt hus, det store stereoanlegget med to Tandberg 50 liters høyttalere og «White Album», som de faktisk hadde, til rådighet. Klart det ble fest på Nordstrand.

Vi inviterte i overkant mange i den tro at få gadd ta den lange turen helt fra Bærum. Men det gadd de. Og det var sigarettsneiper og oppvask og matrester over alt. Vrient å holde styr på hvor alle befant seg også, for vrient, skulle det vise seg senere.

Vi vasket og ryddet som gale neste dag. Så dro kjæresten hjem til Jar. Jeg tok imot ekteparet alene. Skjelven og nervøs. De ante ikke uro, virket det som, de syntes visst alt var i skjønneste orden.

Senere. Jeg hadde lagt meg. Det banket på døren. Der sto husets frue med et uutgrunnelig blikk. Hun sa ikke noe med én gang. Bare så på meg med det blikket. Så kom det. Hun lurte på hvem som hadde lekt med pessarene hennes.

Jeg ble sprutrød.

Noen hadde vært på soverommet deres! Hvorfor sjekket jeg ikke det! Gud-i-himmelen, om jorden kunne svelge meg! Det fantes ingen utvei, jeg måtte påta meg skylden.

— Det var meg, sa jeg med et sprukkent hvisk.

Det er ikke så lett å stå der og innrømme for en godt voksen kvinne at man har lekt med pessarene hennes. Jeg var 18 år, og svært skremt.

Fortsatt var blikket uutgrunnelig. Så smilte hun gåtefullt. Det gjorde hun. Da skjønte jeg at jeg levde på lånt tid. Mine foreldre kom og hentet meg en time senere.

Jeg aner fortsatt ikke hvem som hadde lekt med pessarene.

Mannen som tok på seg skylden for andres pessarlek, og som dessuten tviholdt på en forhold som alle så var gått i stykker. Attenåringer er dumme. De også. Foto: Eirik Hauge.

Ferden gjennom mitt dystopiske kjærlighetsforhold fortsatte. Hver dag brakte meg nærmere undergangen. Jeg kunne se den herfra. Begge visste det. Men hun tok ikke konfrontasjonen, og jeg nektet å slippe.

Samtidig slet mine idoler, The Beatles, også med den endelige skilsmissen. Det så ikke noe vakrere ut der. I NME meddelte George Martin at The Beatles nok ikke kom til å gjøre noe sammen igjen: Det var like sannsynlig som at The Who kommer til å spille inn «Glade jul».

Det var en slik høst.

Jeg kunne altså ikke bo hos mine besteforeldre, for de var i Syden. Jeg kunne ikke bo hos mine foreldres venner fordi jeg lekte med pessarene deres. Ergo endte det med en uverdig retur til Høvik, inn på husets minste soverom, og farvel til visergutt-tilværelsen på Musikkhuset.

Jeg grep til min faste nødløsning, postbud på Majorstuen. Det var i hvert fall ordentlig lønn, og arbeidskolleger som kjente meg og behandlet meg som en av dem. Jeg gruet for julerushet og tonnevis med bokklubbøker. Men aller mest gruet jeg for den endelige kollapsen i kjærlighetslivet. Dommedagsklokkene kimte øredøvende.

Alt jeg hadde til trøst var «Led Zeppelin III». Kjøpt på Musikkhuset på utgivelsesdagen.

Plateomslaget alene var verdt en avhandling.  «Led Zeppelin III», tittelen skrevet med plastiske, feminine fonter. Myriaden av ørsmå illustrasjoner svevet mot en hvit bakgrunn, og coveret forvandlet seg ørlite ved millimeteromdreininger av det magiske hjulet. Jeg tror ikke blikket forlot omslaget et sekund i løpet av trikketuren hjem fra Nationaltheatret til Gjønnes.

Jeg hadde overraskelser i vente. Fortsatt husker jeg første gjennomhøring. Åpningen «Immigrant Song», et forrykt overrumplende valkyrieritt som er over før du egentlig forstår hva som skjedde. Jeg har alltid ønsket at de kunne holdt på litt lenger, men det er kanskje det geniale med låten, at den kommer og går før du har fått sukk for deg. Fra dunderknallet faller du rett inn i «Friends», et unplugged Zeppelin på slamrende kassegitarer og manisk klagende Plant svøpt i et orientalsk lydende strykerarrangement og en dypt durende synth. Ulikt alt de hadde gjort tidligere. Den går rett over i «Celebration Day», som innledningsvis beholder atmosfærene fra foregående selv om bandet er til de grader plugget inn, en skramleboks av en låt med skjenende og raspende gitarriffs over alt; komplekse saker som ga lytteren følelsen av å ha mistet stedsansen; derfor oppleves den knappe, men trygt gjenkjennelige gitarsoloen som stiger ut av virvaret som den fortapte sønns hjemkomst. På dette tidspunktet hadde jeg fått den synkende fornemmelsen. Hva var dette for noe?

The hammer of the gods
Will drive our ships to new lands
To fight the horde, sing and cry
Valhalla, I am coming
(Tysk single-cover, Atlantic)

Det var også hva kritikerne lurte på da de omtalte albumet. Som meg hadde de nok skapt seg et altfor statisk bilde av hva Zeppelin skulle, kunne og burde gjøre. «Led Zeppelin III» var et opprør, et stykke kalkulert gambling. De hadde allerede etablert et såpass sterkt fundament, ikke minst av fans med sine to første album, at de kunne tillate seg å eksperimentere og kreve noe av lytteren.

Nå som vi kjenner fasiten og vet hva gruppen skulle skape i de neste ni årene fremstår «Led Zeppelin III» som et svært sentralt album fordi det i all sin ofte litt lurvete bredde og sitt djerve mangfold, viser oss fremtiden. Det er lite av det gruppen siden skulle gjøre som du ikke finner de første tegnene til her.

Den elektriske amerikanske bluesen får selskap av britisk folk og tradisjonelle viser, i nabolaget til navn som Sandy Denny (som medvirket på neste Zeppelin-album), Roy Harper (som krediteres med en hel låt), Bert Jansch og John Renbourn. Dessuten er det fascinasjonen med østerlandske klangfarver, Zeppelin var en world music-svamp.

Dette var elementer som kom aldeles uventet på dem som først og fremst så på Led Zeppelin som et rent heavyrock-band. Slike som meg, en 18-åring med «Dazed And Confused» og «You Shook Me» som gjengangere på vorspiel-spillelisten. «Led Zeppelin III» var et album som krevde noe av deg, et vil du være med, så heng på.

For å sukre pillen tar spor 4, side 1 lytteren med tilbake til gjenkjennelige tomter. «Since I’ve Been Loving You» (mange mener den er basert på Moby Grapes «Never» fra 1968) leverer alt det beste man visste fra debutalbumet i en syv og et halvt minutts, deilig doven elektrisk blues (med verdens herligst knirkende basstromme-pedal) som stiger majestetisk inn i hvert refreng, kommunikasjonen mellom Plant og Page er overjordisk, og Pages flengende, flammende gitarsolo står på listen over tidenes beste, uansett genre og vektklasse.

«Out On The Tiles» avslutter side 1 og er pur villskap, et durende, dundrende heavy villdyr som likevel har et romantisk, lite nesten-pop-refreng på lur i den ellers mekaniske riffingen.

Side 1 varmer opp lytteren for side 2 som går betydelig lenger unna det man til da hadde trodd var Zeppelin-hovedveien.

Kassegitarer, mandoliner, banjo og en vanvittig potent John Bonham gyver løs på «Gallows Pole», en tradisjonell britisk vise. Arrangementet eser mens tempoet øker mot et filleristende klimaks.

Akustiske gitarer visper også i gang «Tangerine», en vemodig vise som vokser til når hele bandet faller inn, og tar av med en gitarsolo som berører gudene. Fantastisk vakker låt.

«That’s The Way» er mer unplugged, en bittersøt vise svøpt i vispende kassegitarer, langleik, steelgitar og mandolin. Det vevreste øyeblikket på albumet. «Bron-Y-Aur Stomp» er en lett skøyeraktig akustisk countryblues på tramperytme. Hyttekos fra Wales. Et viktig bidrag til LP-ens overveiende løse og varme atmosfære.

Min trøst og blodsbror, «Led Zeppelin III». Platen som vokste til å bli den beste av dem alle. «Since I’ve Been Loving You» tilhører evigheten. (Atlantic)

Albumet avsluttes med Page og Plant i bluesmodus: «Hats Off To (Roy) Harper». Det er ikke så mye teksten (et potpurri av strofer fra gamle blueslåter) som Plants maniske fremføring som rimer med låtens tittel. Pages like maniske akustiske slide har lite med Harpers gitarteknikk å gjøre, for å si det sånn. Eller kanskje de bare ville være hyggelige mot en kamerat og underkjent, men stor kunstner.

Uansett. I oktober 1970 satt en slukøret 18-åring og lurte på om han hadde kjøpt katten i sekken. «Immigrant Song», «Since I’ve Been Loving You» og «Tangerine» var de eneste låtene verdt mine surt oppsparte kroner, syntes jeg da – og vendte tilbake til «Since I’ve Been Loving You» for å døyve skuffelsen.

Heldigvis var det slik at man hadde så lite penger at når man først kjøpte noe, så ble det tatt grundig i bruk. «Led Zeppelin III» gikk altså i hyppig rotasjon de neste ukene og månedene. Og langsomt begynte jeg å oppdage konturene av albumets vesen. «Out On The Tiles» var den første som nesten umerkelig gjorde min favoritt-trio av låter til en kvartett. Så kom «Gallows Pole», og med den åpnet dørene seg for det akustiske landskapet som albumet beveger seg i. Jeg vet ikke når bitene falt på plass, men en eller annen gang ute i 1971 oppdaget jeg at «Led Zeppelin III» var blitt min favoritt-LP med bandet.

For meg begynte albumet som soundtracket til kjærlighetens ondskap og svik. «Since I’ve Been Loving You» kjente akkurat det samme som meg, vi var blodsbrødre i skumringsmørket, mens mitt første kjærlighetsforhold ble brukket og revet i vonde, vonde småbiter. Ingen ting kjennes tyngre enn vissheten om at alt håp er ute, før det egentlig er helt over. Jeg levde på restene av de aller siste glimtene av noe som hadde vært. Sammen med Led Zeppelin.

Så gikk teppet ned.

55 år senere er «Led Zeppelin III» fortsatt min favoritt-LP med bandet. Kjærlighetens ondskap plager meg ikke like mye. Verre med politikkens dumskap. Det er utfordrende å være klimaentusiast i dag.