I Document Radio sist fredag (15. august), brukte John Martin og jeg hele timen til å snakke om musikk. Her er en presentasjon av noen av platene vi snakket om, og Spotify-linker om du ønsker å høre dem.

Mike Oldfield: «Tubular Bells», utgitt i mai 1973

Den kom langsomt krypende, og plutselig hadde halve verden kjøpt dette magiske annerledes-albumet som unge Oldfield skrudde sammen i løpet av en uke eller så i Virgins Manor-studio. Det drodler og surrer over lav varme, og når sin elegante, men beherskede finale da Oldfields stemme introduserer instrumentene ett for ett. En bit av stykket ble klippet ut og brukt i filmen «Exorcisten», og vips hadde Mike en hit i USA.

1973: Unggutten Mike puslet sammen dette verket mutters alene i det nye studioet til Richard Bransons nystartede Virgin Records. (Virgin)

https://open.spotify.com/album/0a3YQpBnRzJzNktOjb6Dum?si=2LJhpVFfQ2K-eXVDJHzbxw

Pink Floyd: «Wish You Were Here», utgitt i september 1975

Fikk ganske blandet kritikk da den kom. Vokste til å bli det største og høyest elskede av alle gruppens album, ikke minst av gruppen selv.

Alle kjenner til Syd Barretts plass i historien. Han er borte nå. Men han skinner evig. Pink Floyds siste hyllest til ham, skapt syv år etter at de sparket ham ut og vettet hadde forlatt ham.

«Shine on You Crazy Diamond» er albumets sentrale komposisjon, et verk i ni satser, de fem første åpner albumet, de fire siste avslutter det.

Det tar nøyaktig åtte minutter og 42 sekunder før Waters åpner munnen. En av de lengste instrumental-introer til en sang jeg vet om. Men for en intro!

En gitarenes våte drøm, i et levende splash av orgel og synth, lagt på den mest vuggende, bedagelige beat som tenkes kan. For en lyd Gilmour har i gitaren! Som smeltet sølv under en stjernestrødd og frostsort vinterhimmel. Som tonene han finner henger og henger og henger! Den makeløse David Gilmour oppsummert på åtte minuttene og 42 sekunder. Du finner ikke hans like. Virkelig. Ikke da. ikke nå. Aldri.

Og etter alt dette kommer altså sangen, først forsiktig, men snart folder den seg ut i den mektige tittelstrofen, svevende på et øs av korstemmer. Etter to vers lukkes låten med Dick Parrys saksofon-improvisasjoner. Mektig.

Over 13 minutter varer dette mirakelet av en låt. Og det venter enda 12 og et halvt minutt over på side 2, noe kortere intro (4’35»), som gjennomgår noen friske tempovariasjoner, deretter et siste vers før Wrights pludrende synth tar låten med seg mot målstreken. Flott avslutningen, men det er likevel klasseforskjell på de to langløpene, første halvdel (1-5) er helt ekstraordinær.

Den første delen går ganske sømløst over i «Welcome To The Machine», et glimt fra musikkbransjens maredrama, når kunst blir business. Man entrer maskinen gjennom en dør, jeg skvatt første gang, men det tunge jerndunket starter ikke noe tordenvær, det er en sjelevond vise for akustiske gitar og pulserende synth-rytme, snedig gjort, en kontrastenes reise som rispes opp av Wright, men som drives ubønnhørlig fremover av Gilmours fremragende akustiske spill (vidunderlig klar lyd, skarp, fokusert, men med en deilig organisk resonans av tre) og fortvilede stemme. Klasselåt.

Og etter første plateside er man allerede så til de grader klar over hvilken luksuslyd Pink Floyd fanget i Abbey Road. «Wish You Were Here» ble selve demonstrasjons­platen for alle high end musikkanlegg.

Side 2 åpner med fetter’n til «Money», «Have A Cigar». En skarp satire over musikkbransjens ignoranse, kunnskapsløshet og blinde grådighet. Waters valgte å gi mikrofonen til Roy Harper. En mann jeg er veldig glad i, men som jeg aldri har klart å bli fortrolig med i dette nabolaget. Jeg synes ikke han passer, dette er ikke Roys paradenummer, men Rogers. Feil casting rett og slett. Det er et kutt jeg har det med å hoppe over.

Tittellåten er luftig med mye av den samme atmosfæren som «Shine On You Crazy Diamond». Men den har ikke samme spenningsnivå, selv om Gilmour legger mye i vokalen her. Kombinert med de rytmiske anslagene mot gitarstrengene, og den akustiske gitarens gjennomgangstema skapes fremdrift og temperatur, protestsang-skolen, Pink Floyd-style.

Og så er det inn i andre halvdel av «Shine On You Crazy Diamond». Og englene tenner sine lamper for Syd.

Lydkvaliteten på «Wish You Were Here» er helt makeløs. Verdens mest spektakulære lydopplevelse.

Det gjennomarbeidede, spennende coveret med sine påfunn og vedlegg gjør ikke reisen mindre spennende.

Hatten av.

1975: For et album! Simpelthen episk. Det verket «Shine On You Crazy Diamond» som definerer hva man mener med «musikk for evigheten». (Harvest)

https://open.spotify.com/album/0bCAjiUamIFqKJsekOYuRw?si=qjubawMCSsKl4ZXe5CJF1g

Led Zeppelin: «Led Zeppelin II», utgitt I oktober 1969

Monsteret som gjorde Led Zeppelin til 70-tallets konger allerede før 70-tallet var kommet igang. Debuten var noe helt nytt. Den la grunnlaget. Og med nr. 2 smalt det. Heavyrocken var født og definert av et band som skulle vise seg å være så mye mer.

Gruppen fortsetter å låne fra blues-ikonene. Noe kreditert. Som Willie Dixon og Muddy Waters. Noe ikke. Uansett hvor meget man pirker i lånevirksomheten, kan man ikke nekte for at resultatet var unikt Zeppelin.

De bragte en ny lyd og en kolossal dynamikk til den tyngre rocken. Trommer og bass lød aldri så stort og kompakt før. Og Jimmy Page var vel den først elgitaristen i rocken som faktisk oppdaget veier og lyder som ikke Jimi Hendrix allerede hadde satt navnet sitt på. Også Page kunne trylle.

Og det var barbrystede Plant som med hodet kastet bakover utstøtte forplantningshylet fra grottene, selve urhylet, hvitglødende som en sveiseflamme – eksponert i full bredde under midtseksjonen i «Whole Lotta Love» hvor han kastes frem og tilbake mellom de truende lydeffektene i et slags stereofoniens Valhall. Når bandet brått tramper låten i gang igjen som på signal og signatur-riffet velter inn, er vi ved et av DE øyeblikkene i rocken som tilhører evigheten.

Tormod og jeg overnattet på en fest en gang, dritings i fylla, og delte en lang seng (kanskje var det to senger satt etter hverandre) og lå fot-mot-fot mens vi kjempet mot berg-og-dal-bane-følelsen og kvalmen med oppsperrede øyne i det kullsorte mørket og gjenskapte «Whole Lotta Love».

Riffet var lett, midtseksjonen krevende. Så krevende at da jeg hylte «I need love» mens jeg tiltet hurtig fra høyre mot venstre kanal, presterte å tippe over kanten og styrte med hodet først i gulvet. Jeg satt i sovepose og kunne ikke ta meg for. Jeg så stjerner, tegneseriestjerner, og kanskje et fort glimt av Hugin eller Munin.

Egentlig ble jeg litt skuffet over albumet. Jeg liker faktisk debuten bedre, kanskje fordi den forblir i rollen. Tung, elektrisk bluesrock. Mange av låtene med deilig, god tid. Tre drøyt seks-minuttere og én åtte-minutter. Perfekt for taus nytelse ved høy avspilling i halvmørk stue med øl på bordet. En gutteting. Volume 2 leverer bare én seks-minutter («Lemon Song»), og den har ikke i nærheten det samme suget som f.eks. «Dazed And Confused».

Til gjengjeld har den noen høytidsstemte, vare øyeblikk som helt klart bidrar til variasjon og større musikalsk bredde. Jeg tenker på Jekyll & Hyde-låten «What Is And What Should Never Be», innledningsvis en doven, saktmodig blues, dempet sunget og med en aldeles henførende solo fra Page i sekken, men som har et temperamentsproblem og foretar en serie hamskifter i løpet av de snaut fem minuttene den varer. Den snertne gitarutgangen river godt.

Enda mer atypisk er «Thank You», en vidunderlig kjærlighetssang svøpt i orgel og 12 strengs gitar. De to nevnte innslagene og den veldige «Whole Lotta Love» gjør side 1 til en triumfferd.

Side 2, derimot, skuffer. «Heartbreaker» er riktignok en formidabel åpner med sitt herlig, vandrende gitartema. Mindre vellykket er den lett stakkato «Rambling On», tross Tolkien-referanser. En pludrende versjon av Willie Dixons «Bring It On Home» gir heller ikke stor avkastning. Og «Moby Dick»? Vel, det er grenser for hvor mange ganger man orker å spille en trommesolo-instrumental. Selv med Bonham.

Likevel, «Led Zeppelin II» ble en vanvittig salgssuksess. Min teori er at det skyldtes debutens jevnhet og overraskelsesmoment, og 2’erns massivt sterke førsteside – med «Whole Lotta Love» som selve sjefsargumentet. Jeg tilhørte nok mindretallet som hang litt med geipen.

Ergo gikk jeg inn i 1970 uten å være helt overbevist om at Zeppelin var det neste nye. Og det må sies: Det lå ingen ting i volum 2 som forberedte menneskeheten på volum 3. Men det er en annen historie.

1969: Ikke like sterk som debut-LP’n, men sterk nok. Du krangler ikke med «Whole Lotta Love». (Atlantic)

https://open.spotify.com/album/58MQ0PLijVHePUonQlK76Y?si=sF3Xlm_GTwiBWIYprcP_gQ

David Bowie: «Low», utgitt i januar 1977

For meg det viktigste Bowie-albumet av dem alle. Og også det som overrasket mest da det kom. Sanger på den ene siden, alle spartanske, nærmest skisser, alle nede, noen dypt nede, blå bilder av den endelige resignasjon, med et hva-er-egentlig-vitsen-med-det-hele? som et ubehagelig hvisk i øret, et spørsmål som egentlig ikke forventer noe svar, ikke her, ikke i denne lyden av goldhet og samtid.

Mine favorittlinjer forblir:

Blue, blue, electric blue
That’s the colour of my room
Where I will live
Blue, blue
Pale blinds drawn all day
Nothing to do, nothing to say

Overlevert rett etter et gledelig gjenhør med en ivrig durutdurut-duende Mary Hopkin. Og så deilig at nettopp «Sound And Vision», dette skrin med det rare i av en 3-minutter, ble en internasjonal hit.

Brian Enos Roxy Music-referanser som bobler til overflaten i «Always Crashing In The Same Car», er også blant mine kjæreste skatter. Fryd og melankoli.

Jeg elsker disse sangene, lyden av dem, lyden av trommene, de minimalistiske tekstlinjene, lyden av Bowies stemme. Og selvfølgelig, de instrumentale landskapsmaleriene og stemningsmarkørene over på side 2.

Hadde han nøyd seg med denne platen, ville hans navn likevel lyst for evigheten.

1977: Minimalistisk mesterverk, så overmannet av emosjoner at Bowie ofte begrenser seg til instrumentaler.

https://open.spotify.com/album/2de6LD7eOW8zrlorbS28na?si=N73dyfJKTgmsAdfLWHxC0g

Joni Mitchell: «Blue», utgitt i juni 1971

Fjerde LP, og Joni Mitchells absolutte gjennombrudd. «Blue» plasserte henne side om side med samtidens store sangsmeder, Crosby Stills Nash & Young, Cat Stevens, James Taylor. Rett ut av et forhold til Graham Nash og i gang med en intens periode med James Taylor. Hun var ikke bare deres like, hun var deres gudinne.

Hennes stemme, hennes gitarteknikk og disse brutalt ærlige og bekjennende tekstene må ha føltes ganske ubehagelige for Nash og Taylor, for hun la aldri skjul på hvem som bebodde sangene. Men hun var enda mer brutal mot seg selv, så selvavslørende at Kris Kristofferson utbrøt: «Joni! Hold noe for deg selv!»

«Blue» tråkket over intimgrensene til sin skaper, og det med vitende vilje. Som forløser i likestillingskampen var «Blue» enormt viktig. Joni sto ikke tilbake for noen, hverken mann eller kvinne. Og kunne hun, kunne også millioner av søstre kloden rundt.

Jeg må dog beskjemmet bekjenne at jeg aldri likte Jonis plater. Særlig ikke «Blue», faktisk. Jeg klarer ikke stemmen hennes. Dumt av meg, jeg skjønner det. Men jeg påroper meg likevel min rett til ikke å la meg forføre av Joni Mitchell. Sånn, nå er det sagt. Dessuten er jeg svak for «The Hissing Of Summer Lawns», så.

1971: Ikke min kopp te, som det heter. Jeg tåler ikke stemmen hennes. Men dette albumet hadde enormt stor betydning for sin samtid. (Reprise)

https://open.spotify.com/album/1vz94WpXDVYIEGja8cjFNa?si=ANtFnVatSZymQVnK8pplag

King Crimson: «In The Court Of The Crimson King», utgitt i oktober 1969

Førstegangs-møtet med åpningskuttet er noe av det mest brutale jeg har opplevd. Låten angriper deg faktisk fysisk. Den skrallende robotstemmen eier ikke barmhjertighet, den herjer, den terroriserer, med gitarer i ryggen som lyder som enorme jernkonstruksjoner i rykkvis bevegelse fremover, skrapende tungt mot underlaget – og da vokalen endelig tar pause, detonerer hele stasen, napalm over jungel, en brannvegg av gjallende saksofon og gitarer galore, klaprende trommer som forsøker å holde igjen, en angrepslysten bass som nekter å bremse.

Det er monsterstort og monsterbrutalt – og hadde ikke låten tatt en venstresving inn i det nesten fire minutter lange midtpartiet av ilter frijazz og gåtefull undringsprog, ville jeg kåret dette til all metallrocks mor.

Men det blir for begrensende. «21st Century Schizoid Man» er så mye mer, ja, faktisk så mye at stykket egentlig fortjener seg egen klasse. Og Robert Fripps gitarsolo, herregud, den er vitenskapelig komplisert og uendelig herlig.

Jeg, og mange med meg, trodde at albumet skulle by på mer av det samme, og at hjelm var påbudt. Men slett ikke.

Resten av albumet er en oppvisning i progrockens mysterier og skjønnhet – forrettet av musikkens svar på yppersteprestene: den hellige mellotronen og stemmen til Greg Lake.

Kontrasten til åpningskuttet er hinsides ekstrem. Lakes englerøst seiler på et sakte, duvende hav av mellotron. Det er så mektig og så vakker-trist at hjertet sukker henført. Tenk at det er mulig å skape noe så overveldende skjønt som «Epitaph» og det nært beslektede tittelkuttet.

Og enda er det mer. Den fascinerende langdistansen «Moonchild» som begynner vevert og nede, og som aldri hisser seg opp, men tusler seg vei i en underlig lek med toner og rytme. Og det er albumets mest «konvensjonelle» låt, «I Talk To The Wind», en luftlett, fløytepyntet ballade som takket være Michael Giles’ aktive og kontrastskapende trommer aldri blir søtladen.

Progrockens porter åpnes her. Jeg kan vanskelig tenke meg en mer fullkommen portåpner. Bare et drøyt halvår senere dukket oppfølgeren «In The Wake Of Poseidon» opp. Like fullkommen den også. De to albumene står perfekt sammen.

Men så valgte Robert Fripp å skru litt på siktet og lete etter nye lyder og utfordringer. Han ble gradvis smalere, men aldri dårligere.

1969: For en debut! Åpningskuttet er noe av det mest brutale jeg har hørt. Tittelkuttet (og flere av de andre innslagene) noe av det vakreste.

https://open.spotify.com/album/75ol9OP8bJaRqzGimpFHDm?si=mRuyhPJ9SGyOyeQnEi_hdw

The Who: «Tommy», utgitt i mai 1969

OK, historien går seg tom etter hvert, og den sliter noe veldig gjennom side 3 og 4 for å nå den monumentale finalen «We’re Not Gonna Take It». Er man riktig ondsinnet kan man mene at sammendraget fra Woodstock (eller «My Generation»-medleyen på «Live At Leeds») funker bedre, der får vi destillert «Tommy» og slipper all fyllkalken. På den annen side, dramaturgien i første halvdel er fremragende. Fra ouverture til og med underture sitter albumet som et skudd. Fantastisk produksjon også, det er luft og dynamikk og enorm punch i Moons trommer. Så får man heller streve seg gjennom den ujevne andre akten. Finalenummeret gir jo valuta for pengene. Det samme gjør coveret som jeg kunne studere i timevis. Og for en herlig blåfarve!

1969: Ikke historiens første rock-opera ( Kinks slo dem et par ganger), men absolutt den mest kjente. Fire platesider hvorav de to første er bortimot perfekte.

https://open.spotify.com/album/2srjzxgFaYLNh8UlJPAJ8b?si=ko548b_zQq2lX5gvuG0V3g

Fleetwood Mac: «Tusk», utgitt i oktober 1979

Majestetisk stiger «Tusk» mot overflaten, to år og åtte måneder etter utgivelsen av «Rumours». Og tro meg, dette er et av de mest briljante pop-album jeg har hørt på år og dag! Fire platesider som inneholder alt du kan ønske deg. Smidige, forheksende melodier. Krystallklar produksjon. Variasjon. Fantasi. Overskudd. Musikk du kan la deg senke ned i. Å lytte til «Tusk» er en tilstand… av salig rus.

Lindsey Buckingham står sentralt – både som komponist, produsent og gitarist. Hans gitarspill er utsøkt, mangfoldig. Gjennom ham springer kvaliteter fram som vi trodde hadde sunket med Beatles og Beach Boys.

Eksempler? «That’s All For Everyone» med sine innviklede stemme-symfonier, stigende og synkende som vind og bølger. «That’s Enough For Me» – drivende rask blues/rock med trommer som sparker og gitarer som knitrer elektrisk. Den stampende «Not That Funny», som å høre J. J. Cale i en marsjerende elefantflokk. «Save Me A Place» med sine metallspann-trommer og folk-atmosfære (à la Small Faces’ «The Universal»).

All ære også til Mick Fleetwood, pop-musikkens kanskje beste trommeslager. «Tusk» er beviset. Hvilken presisjon og pågående aktivitet! Og hvilken lyd! Han finner raskt hver enkelt låts sjel. Trommene ligger svært nær, spinner et stereo-nett av rytme. Holder bakkekontakt når Stevie Nicks suser drømmende mot solen. Mick er gruppas myndige kaptein.

Sammen med Buckingham er han ansvarlig for «sounden» på «Tusk». Denne beatleske balansegangen mellom selvkontroll, kvalitet og løssluppen, impulsiv spilleglede (jfr. «The Beatles» fra 1968). Christine McVies vakre melankoli og Stevie Nicks’ tindrende skjønne evighetsflyt passer perfekt inn, og står i praktfull kontrast til Buckinghams sprelske lydfantasier og Fleetwoods skarpe åndsnærværelse.

Og med John McVies bass som ryggrad, blir «Tusk» et mesterverk. En nytelse i toner. Hvert lille akustiske sukk flyter som regnbuen over himmelen. Endelig har gruppa overgått den 10 år gamle Fleetwood Mac-klassikeren «Then Play On». (Min anmeldelse fra Det Nye i 1979)

1969: Ikke historiens første rock-opera ( Kinks slo dem et par ganger), men absolutt den mest kjente. Fire platesider hvorav de to første er bortimot perfekte.

https://open.spotify.com/album/5FIN8pyPVx8ggNs5jQ86Re?si=eWluL2pxS6m4PN33OTRJHQ

Creedence Clearwater Revival: «Green River», utgitt i august 1969

De begynte å få en hitrekke bak seg, og her kom allerede deres tredje LP på et drøyt år (den fjerde skulle komme bare tre måneder senere). Tre år tidligere ville ingen hatt innvendinger mot Creedence Clearwater Revival. Men i 1969 var polariseringen igang for lengst, særlig i USA og aller særligst på USAs vestkyst. De kule, seriøse rockebandene laget LP-plater (som de brukte en del tid på) og spilte for tenksomme, ofte ganske underlig påkledte, tilhengere. Singler var for småunger, for hylefans. Creedence trakk på seg yngre lyttere som honningsopp tiltrekker seg fluer.

I en tid hvor gitarsoloene varte like lenge som både en og to hitsingler og hvor svært få var i stand til å heve det de kalte fri form og improvisasjoner (vakre navn på fravær av struktur, selvopptatt drodling og generelt kaos) opp i noe av substans, var Creedence Clearwater Revival som piss i en tekopp. Ikke bare sverget de til stram struktur, sterke melodilinjer og refrenger som traff deg som et skudd mellom øynene, men de brukte gamle triks, de var et klassisk rock’n’roll gitarband: rå riffing, knappe, flengende sololøp som brant i huden, en blodpumpende rytmeseksjon, og verst av alt: Vokalisten. Stemmebånd av lær og sandpapir og et sånt trøkk og en slik autoritet i uttrykket at han virket direkte skamløs. Tenåringene hylte, tenåringene dyrket dem. Altså kunne man ikke ta dem alvorlig.

Creedence Clearwater Revival ble sett på som et reaksjonært forsøk på å skru tiden tilbake. Det gikk alternativ kultur-snobbene hus forbi at Creedence i en tid hvor rocken var ute av kontroll, bragte musikken hjem til en upretensiøs form som var ekte, prøvet og gyldig. I så måte kunne de sidestilles med The Band. Men The Band trakk ikke hylere. The Band var ikke kompromissløst spartanske. Og The Band spydde ikke ut hitsingler.

Creedence gjenreiste treminutterslåten i USA. Men de sang ikke om blå semskede sko, jenter med hestehale eller motorsykkeltøffinger som kjørte seg i hjel i daumannssvingen. John Fogerty var nemlig så til de grader til stede i sin samtid. Selv om han fantaserte om en oppvekst i Louisiana og Mississippi og ga musikken sin myrvått drag fra sumpene og hjulbåtstemninger fra elvenes elv, var han steilt til stede i amerikansk virkelighet, og var også i besittelse av evnen til å trekke relevante linjer fra nåtiden og bakover i landets historie og myter: «Saw the people standin’ thousand years in chains /Somebody said it’s diff’rent now, look, it’s just the same».

Han hadde (og har) en av tidenes beste rock’n’roll-røster til å fortelle historiene sine, og han hadde en genial evne til å fatte seg i korthet og la avstanden mellom strofene tale like sterkt som strofene selv. Dessuten var han en usedvanlig begavet gitarist, like knapp og sviende effektiv som han var som tekstforfatter.

Det var mange ord bare for å fortelle at «Green River» er et fantastisk album.

Fogerty skjøv litt på virkemidlene og utvidet uttrykket på albumene som kom etter, og særlig «Willy And The Poor Boys» og «Cosmo’s Factory» står som udiskutable klassikere. Men jeg synes «Green River» overgår dem. Her forløses det klassiske Creedence Clearwater Revival, det er dette de to forgjengerne pekte mot. Aldri igjen skulle Fogerty med band være så gnistrende fokusert, og så to the point. Det finnes ikke dødkjøtt, ikke en forspilt tone, alt er stramt og så i slekt at låtene nærmest vokser i hverandre.

Tematisk streker han opp et samtidsamerika som går i stykker innenfra, anført av en president (Nixon) som gis demoniske egenskaper i «Bad Moon Rising». Vietnamkrigen er til stede i sangene, både direkte og indirekte, men han agiterer aldri (noe som gjorde at de amerikanske soldatene i Vietnam opplevde Creedence som et band som ikke vendte dem ryggen). Krigen er et sykdomstegn, døden kaster skygger inn i samtiden («Tombstone Shadow, stretching across my path»), alle mener noe, men sier egentlig ingen ting («People keep a-talking, they don’t say a word/Jaw, jaw, jaw, jaw, jaw/Talk up in the White House, talk up to your door/So much going on I just can’t hear»), i en splittet nasjon finner han paralleller til den amerikanske borgerkrigen («Burn away the goodness/You and I remain/Did you see the last war?/Well, here I am again»), nabo mot nabo, bror mot bror.

Fogerty beveger seg elegant fra det store til det lille, fra det globale og nasjonale til enkeltskjebner, som hoboen som trasker skinnelangs i «Cross-Tie Walker», eller musikeren som sitter stuck og pengelens i «Lodi». Man kan også tenke seg at det er seg selv han synger om i «Wrote A Song For Everyone»: «Wrote A Song For Ev’ryone/Wrote a song for truth/Wrote A Song For Ev’ryone/And I couldn’t even talk to you». En genial liten vipp, fra å være bejublet talsmann for massene til å slite med å kommunisere med den som står ham nærmest.

Livets og tidens motbakker er hva albumets sanger dreier seg om. Men tekstene er pakket inn i så oppdrevet og glad musikk at sortsinnet fordamper. Kompet hopper og spretter, Fogerty smadrer ut akkordene så rikosjettene spruter, innimellom treffer gruppen et sugende groove som er mer Louisiana enn California, og hele tiden er det Fogertys stemme, destillert rock’n’roll.

LP-en åpner med tittelkuttet som i grunnen forteller hva det dreier seg om: “Old Cody, Junior took me over/Said, You’re gonna find the world is smould’ring./And if you get lost come on home to Green River». Glem aldri hvor du kommer fra.

John Fogerty minner både seg selv og oss på det med dette albumet, og han rydder til og med plass til en jubelglad finale i platens eneste coverlåt: «The Night Time Is The Right Time». Gruppen virker overveldet, ja, beruset av låten, og det smitter, den ekstatiske styggpene koringen, Fogertys shouter vokal og fantastisk spartanske gitarløp.

Jeg vet ikke hvor han opprinnelig fant låten. Mulig det var originalen med Nappy Brown, men jeg mistenker ham for å være minst like influert av The Sonics’ kanonversjon fra 1965. Uansett går kabalen vakkert opp:

You know the night time is the right time / To be with the one you love. / Aaaarrrrgh!

Mer trenger man i grunnen ikke å vite.

De fleste sier «Comso’s Factory», enkelte holder på «Willy And The Poor Boys», men det er «Green River» som er den mest perfekte av alle Creedences LP-er.

https://open.spotify.com/album/0i9mOB6mPGqwVvtJEXiwPG?si=1QpKHKofR6eBY_MQnY7ATA