Internasjonal politikk fremstår som kaotisk. Vestlige allierte klarer ikke samarbeide. Det gjelder særlig Europa, som aktivt motarbeider Trump både i Gaza og i Ukraina. Marco Rubio sa at Macron ødela de siste våpenhvileforhandlingene med sitt utspill om anerkjennelse. Hamas takket: «Vi vinner, hvorfor skal vi forhandle?»

Marco Rubio, USAs utenriksminister, sa at den palestinske terrorgruppen ble «oppmuntret» av Emmanuel Macrons beslutning i forrige måned, noe som førte til et sammenbrudd i forhandlingene som kunne ha avsluttet den 22 måneder lange krigen.

Rubio sa til det katolske TV-nettverket Eternal Word: «Forhandlingene med Hamas brøt sammen den dagen Macron tok den ensidige beslutningen om å anerkjenne den palestinske staten.»

24. juli sa Frankrike at det ville anerkjenne staten Palestina i FNs generalforsamling i september, og ble dermed det første G7-landet og medlem av FNs sikkerhetsråd som gjorde dette.

Rubio sa da at USA «på det sterkeste avviser» den «uvørne» beslutningen og kalte den et «slag i ansiktet» på ofrene for Hamas’ angrep på Israel 7. oktober 2023.

Det er ikke første gang Macron spiller en slik spoiler-rolle. Da Trump møtte Zelenskyj i Vatikanet, forsøkte Starmer og Macron fysisk å henge seg på, men stolene deres ble tatt vekk. Amerikanerne er utmerket godt klar over hvor de har europeerne. De kjenner lusa på gangen.

Ukraina

Zelenskyj forstår at han står overfor et sannhetens øyeblikk når Trump og Putin møtes i Alaska fredag. Krigen går dårlig. Befolkningen er krigstrett. Han spiller sitt siste kort, europeisk motstand, og mobiliserer Starmer/Lammy, Macron, Stubb, Barth Eide og Mette Frederiksen. De forsøker å knesette noen prinsipper som skal blokkere en avtale: Hvis det skal avgis land, skal det være like for like. Når Russland kontrollerer ca. 20 prosent, sier det seg selv at det aldri vil bli noen avslutning. Det er heller ikke det europeerne er ute etter. Derfor vil de kun ha en våpenhvile, ingen fredsavtale. De legger til rette for at Ukraina kan bli sterkt nok til å ta opp igjen krigen.

Dette er den europeiske utgaven av amerikanernes never-ending-war, krigen uten ende som har kostet USA billioner og tusenvis av drepte og lemlestede. Amerikanerne er klare på at de ikke har råd til slike eventyr hvis de skal gjenreise landet sitt. Det vil slå bena under alt Trump har lovet velgerne.

Men en koalisjon av både «venner» og fiender, ser gjerne at USA blir involvert i nok en krig på det eurasiske kontinent. De vet at dét vil ødelegge Trump. Derfor er det mange som gråter for sin syke mor når de bønnfaller om at støtten til Ukraina må være kompromissløs.

Det interessante er hvor stor rolle løgnen spiller når styresmaktene skal begrunne hvorfor de må gå til krig. Amerikanerne har lært. De tror ikke lenger på forsikringer om at motpartens onde hensikter i seg selv er nok til å gå til krig. Colin Powell sa i 2016 at han ble forledet av svak etterretning da han overfor Sikkerhetsrådet begrunnet nødvendigheten av krigen i februar 2003. Det som er fremkommet i ettertid, har vist at noen sparklet over sprekkene for å bygge en sterk sak.

Denne usikkerheten og mistanken fulgte med da Trump skulle avgjøre om han skulle angripe Irans atomvåpenlaboratorier. America First vil ikke bli innviklet i en ny krig i Midtøsten. Derfor er de også på vakt mot det de oppfatter som Israels forsøk på å lure dem med, og det splitter MAGA.

Det skyldes bitter erfaring.

USA har ført krig i Midtøsten siden første Irak-krig under Bush I, som ble videreført av Bush II i 2003. Den krigen ble startet på en løgn: at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen. Men amerikanerne fikk vite av irakere at dett var en løgn: Saddam hadde skrinlagt programmene. Det valgte Bush og hans indre sirkel å overse. De ville ha krigen. Utenriksminister Colin Powell ble ikke informert og satt i FN og viste bilder av Saddams mobile biolaboratorier, som ikke var troverdige, viste det seg. Han villedet verdensopinionen, men ble selv villedet, sa han til PBS i 2016.

Nå er Vest-Europa der USA var. De vil ha krigen i Ukraina, men har ikke ressursene. De er avhengige av å lure USA til å delta.

De vil knesette et prinsipp som vil binde USA til å være med: Ingen forhandlinger om Ukraina skal foregå uten at Ukraina er til stede. Det gir Ukraina veto. Moralsk lyder det riktig. Men praksis er noe annet.

Trump er bulldoseren som ordner opp i alle verdenshjørner, fra Kongo til Kaukasus. Det er dette momentum Trump vil utnytte, og Zelenskyj har vist at han ikke spiller med. Han blokkerer snarere enn å tilrettelegge. Det viste han under det famøse møtet i Det ovale kontor der han dristet seg til å belære Trump og hele hans stab foran verdenspressen. At den liberale pressen tok Zelenskyjs parti og påsto at Trump og Vance fornærmet Zelenskyj, sender bare ett budskap:

Den amerikanske venstresiden har alltid vært anti-amerikansk. Men med Trump er denne antipatien skrudd opp til hat – et ubendig hat som gjør dem til alliansepartnere med krefter som begikk statskupp mot Trump i 2016 og hele hans første periode.

Amerikanerne er i ferd med å få detaljene av Tulsi Gabbard, men mediene som løy den gangen, vil ikke rapportere dem. Det gjelder i særlig grad europeiske medier.

Løgnen er således blitt en del av vestlige demokratier. Og løgnen bereder grunnen for krigen mot Trump og krigen mot befolkningens egen høyredreining. Denne koblingen av løgn innad og løgn utad i krigen mot Putin på vegne av et korrupt regime, er i ferd med å rive Vesten i stykker.

Men det er ikke bare løgn i klassisk forstand. Det råder også et verdimessig kaos i hodene på vestlige ledere, og dét er nesten det mest skremmende.

Barth Eide er et godt eksempel i så måte. Han befinner seg nå til venstre for «moderate» sunni-stater som Egypt og Saudi-Arabia. De har gjennom hele Gaza-krigen sittet i ro, uten å gjøre opprør. De vet at Hamas representerer en trussel også mot deres eget styre. Men det skjønner ikke Barth Eide og Starmer/Macron. For Egypts vedkommende burde det vært enkelt. Men Macron/Starmer og Barth Eide forstår heller ikke at også de er truet av Hamas. De har alle sitt Gaza på det europeiske kontinent.

Hvis ikke europeerne passer seg, er det her slaget kommer til å stå.

Denne forblindelsen gjør at europeerne ikke klarer å navigere. De gjentar feilgrepene fra 1930-årene. De nekter å se trusselen fra totalitær islam.

En talsmann for Iran har nylig uttalt at Hizbollah ikke bør la seg avvæpne, noe bevegelsen tidligere har forpliktet seg til. I stedet ble Hizbollah rustet opp av Iran. Med sitt utspill viser Iran at de ikke har oppgitt sine ekspansjonistiske drømmer.

Tirsdag ga det libanesiske kabinettet hæren fullmakt til å utarbeide en plan for å etablere statens eksklusive kontroll over våpen – et tiltak som vil innebære at Hizbollah blir avvæpnet innen utgangen av året.

Den libanesiske hæren er deployert helt til grensen i sør og demonterer Hizbollahs infrastruktur. Velayati sa at Hizbollah ikke burde gi seg. Det er en åpen provokasjon.

Motstanden fortsetter.

Men europeernes sympati for palestinerne gjør dem til sengekamerater med Hamas. Vance og Rubio gjør det klart at USA aldri kommer til å slå inn på den veien.

Etter Frankrikes kunngjøring sa Sir Keir Starmer at Storbritannia ville anerkjenne Palestina i september, med mindre Israel inngikk fred i Gaza, noe Israel fordømte som en «belønning til Hamas».

Også Canada lovet å anerkjenne en palestinsk stat, og flere andre vestlige land ga uttrykk for at de vurderte å følge etter. De fleste FN-medlemmene anerkjenner allerede staten Palestina.

Fredag beskyldte Rubio slike land for å gi Hamas en sjanse til å erklære seier.

Han sa: «Og så kommer andre frem og sier: ‘Vel, hvis det ikke er våpenhvile innen september, vil vi anerkjenne en palestinsk stat.’ Hvis jeg var Hamas, ville jeg i grunnen konkludere: ‘La oss ikke inngå våpenhvile, vi kan bli belønnet, vi kan erklære det som en seier.

Så selv om disse meldingene i stor grad er symbolske i deres øyne, har de faktisk gjort det vanskeligere å oppnå fred og vanskeligere å komme til en avtale med Hamas. [Hamas] føler seg styrket.»

Her opererer europeerne som diplomater for Hamas og oppmuntrer dem til å holde ut.

I kombinasjon med den åpenlyse antipatien mot Israel har dette infisert europeisk historie og lar den flyte sammen med muslimsk jødehat.

https://www.telegraph.co.uk/news/2025/08/09/us-blames-macros-gaza-peace-talks/