Hvor ble det av folkeretten, statsminister Støre?

Terrorkrigen mot Israel har skapt en slik internasjonal frykt for terror at politiske ledere, især i Europa, har samlet seg til massiv kritikk av Israels forsvar mot den mest utspekulerte og ondskapsfulle strategi og taktikk for bekjempelse av en nasjonalstat vi noen gang har sett. Ingen av de politiske lederne, verken i Frankrike, Storbritannia, Canada eller Norge, har overfor Israel pekt på en alternativ måte å bekjempe terror på. De krever alle en endring av israelsk forsvarskamp som i sin konsekvens betyr øyeblikkelig avslutning, kapitulasjon og nederlag. Det ville i så fall føre til utslettelse av den jødiske nasjonalstaten og dens jødiske befolkning.

At dette innebærer utslettelse som stat, samfunn og folk, vurderes ikke som relevant eller betydningsfullt – det nevnes ikke, til tross for at det er åpenbart. Standpunktet bestemmes ikke av hva som måtte bli konsekvensen for Israel og jødene. Det er konsekvenser for landene og myndighetene i Europa som er retningsgivende for europeiske politiske lederes holdning til konfliktene. Vi gjenkjenner appeasement-politikken fra 1930-årene. Men heller ikke i dag vil den politikken bringe fred til Europa. Heller ikke i dag ville det hjelpe europeerne å ofre jødene.

Den massive kritikken av Israel fra norske politikere begrunnes med udokumenterte påstander om israelske forbrytelser som innebærer at omtrent alt Israel foretar seg i forsvar mot terror, er brudd på folkeretten. Men er det tilfelle? Kan man i det hele tatt, innenfor folkerettens avtalte begrensninger, forsvare seg mot en terrororganisasjon som overhodet ikke retter seg etter folkerettens normer og forpliktelser, men som utnytter sin frihet fra folkerettens krav som en taktisk fordel som gir strategisk gevinst i krigen mot jødene? Ikke engang det faktum at Hamas offentlig skryter av hvor effektiv denne ondskapsfulle taktikken er, får Vestens politiske ledelse til å innse at det er de selv som er problemet, og ikke Israel.

Stater og organisasjoner som ikke viser vilje til å overholde FN-paktens enkle formål, som er en forutsetning for medlemskap i organisasjonen, inviteres nå til medlemskap i FN. Det skjer ikke fordi man tror at statusen som FN-medlem vil endre deres atferd, men fordi man tror at slik ettergivenhet vil kunne kjøpe oss litt mer gunst hos terroristene. FN har for lengst opphørt å være den internasjonale plattformen for opprettholdelse av fred og sikkerhet som var det opprinnelige formålet. Organisasjonen har i dag et stort flertall av medlemmer som har et annet formål med FNs virksomhet. Det flertallet er i vekst.

Hvordan skal en stat forholde seg til en fiende som utnytter sin tiltatte frihet fra FNs og folkerettens moral og bestemmelser til å lede krigen inn på områder hvor de med forsett velger å skade både sin egen og motstanderens sivilbefolkning, som folkerettens krav var ment å skulle beskytte? Det er jo ikke vanskelig å se at dette skjer? Det er i det hele tatt ikke vanskelig å se at denne formen for krigføring er i ferd med å bli dominerende i hele verden. Det er heller ikke vanskelig å se at påstanden om brudd på folkeretten i den aktuelle konflikten, kun gjelder Israel, som forsvarer seg mot ondskapsfullt utspekulert terrorisme. Hvorfor hører vi ikke denne anklagen rettet mot Hamas og andre terror-organisasjoner som har brudd på folkeretten som forsettlig og internasjonalt akseptert politikk?

Er statsminister Jonas Gahr Støre og hans kolleger for feige til å innrømme at de med sin atferd og sine argumenter i realiteten aktivt støtter brudd på folkeretten når det rammer Israel og jødene? Vi hører jo ikke slike anklager rettet mot terroristene. Skal de være fritatt for det humanitære ansvaret som statene gjennom folkeretten har pålagt seg selv? Det er jo dét som blir konsekvensen.

Skal Israel velge å la seg utslette, eller skal de i den aktuelle situasjonen selv anse seg fritatt fra krigens folkerettslige forpliktelser som en konsekvens av de angripende partenes atferd og formål som uttrykkelig og forsettlig er i strid med folkerettens ånd og bokstav? Det mangler klarhet i disse spørsmålene blant politikere og «eksperter» som til stadighet uttaler seg i mediene. Men på politisk hold argumenteres det som om terroristene har en rett som ingen andre har, og som offeret har plikt til å føye seg etter.

Det er her vår utenrikspolitiske ledelse og offisielle fagmyndighet svikter. Det synes å mangle kompetanse og profesjonell rådgivning i embetsverket og ledelsen. Er det i det hele tatt mulig å unngå sivile tap når motstanderen forsettlig lokaliserer sine frontkjempere blant sivile innbyggere, i sivile institusjoner, i matkøer og private hjem som en statlig krigførende part har en avtalefestet plikt til å beskytte?

Hvor skal man her plassere ansvaret for sivilbefolkningens velferd og lidelser? Er Israel i en slik situasjon forpliktet etter folkeretten til å kapitulere, slik anklagene om krigsforbrytelser og folkemord synes å peke mot? Langt ifra. Det bildet vestlige politikere og medier tegner av Israels forsvarskamp mot terror på Gaza-stripen og i Midtøsten for øvrig, er mangelfullt, ensidig, falskt og fiendtlig. Dette krever en forklaring av motiv og formål. Kan det forstås som noe annet enn forsøk på å kjøpe seg gunst blant terroristene? Forstår ikke våre ledere at de ved å handle på den måten, stiller seg selv og oss andre i køen av kommende ofre for den samme terroren som israelerne – også på våre vegne – nå kjemper mot?

Folkerettens forpliktelser er utferdiget i form av avtaler mellom stater. Enhver stat som har latt seg forplikte gjennom tiltredelse til krigens folkerett, har gjort dette ved å inngå gjensidige forpliktende avtaler (traktater, konvensjoner) med andre stater. Det er i forholdet mellom slike avtaleparter at krigens og annen folkerett gjelder. Det finnes ingen overordnet verdensmyndighet som er satt til å styre statene ved hjelp av folkeretten. Verken FN eller Den internasjonale domstolen har noe som likner på overordnet suveren statsmakt.

Israel er på trygg grunn når de angriper fienden der den befinner seg, selv om det medfører sivile tap. Israel kan ikke kritiseres for at Hamas velger å la sine soldater bli nedkjempet mens de befinner seg i sivile anlegg som sykehus, skoler, bolighus og FN-kontorer. Anklagene mot Israel om folkerettsbrudd, krigsforbrytelser og folkemord bygger på vikarierende motiv som i seg selv er på kant med folkerettens ånd og grunnlag.

Hvorfor er det så vanskelig for politikere og mediefolk å innse at det er nettopp de selv som ukritisk tar del i overtredelser av folkerettens humanitære bestemmelser? Det er ikke sant, det vi daglig hører i nyhetene fra NRK, at Israel har rettet angrep mot matkøer. Angrepene er alltid rettet mot terrorister hvor de enn befinner seg, i strid med folkerettens krav til humanitær hensyntaken. Det er terroristene som angriper matkøer, fordi dette gir dem så god medieomtale i Vesten.

Både de frivillige organisasjonene, FN-organene, politikere og deres mediefolk unnlater systematisk å erkjenne og opplyse om at de holdes for narr av terroristene som kontrollerer og velger ut den informasjonen de baserer seg på. Slik ender vi opp med en situasjon hvor det i realiteten er terroristene som styrer folkemeningen i Vesten. Det skjer gjennom demokratisk valgte politikere og offentlig finansierte medier, som alle synes å tro at de yter menneskeheten en tjeneste.

Det er terroristene som forsyner mediene med videoopptak av gisler som graver sin egen grav. De gjør det fordi de vet at slike bilder får vestlige politikere til å gå løs på Israel med nye anklager om folkemord. Det faktum at det er terroristene som med forsett begår folkemord, velger man å overse. Som det en gang het, og slik virkeligheten deres fremdeles er: «An allem sind die Juden schuld» (i alle tilfeller er det uansett jødene som har skylden, red.anm.).

Anklagene mot Israel om alvorlige brudd på folkeretten er blitt som et daglig litani som uten dokumentasjon og kritisk, kontradiktorisk journalistikk fremføres i statsmediene over hele verden. Det finnes knapt et internasjonalt rettsprinsipp som ikke påstås å være overtrådt under Israels forsvarskrig mot Iran, Hamas og andre terrorister. I Norge og andre vestlige land er de massive anklagene mot Israel blitt et sentralt tema i landets utenrikspolitikk. Norske statsmedier leder an i formidling av løgn om den jødiske statens kamp for å overleve. De har engasjert en islamist fra Afghanistan til den oppgaven. Jødehatet vi omgis med i mediene, er blitt fullstendig uhemmet og perverst. Myndighetenes medvirkning til denne utviklingen er et stort tankekors.

Av Per Antonsen

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag!