Øystein Steiro Sr. 
Øystein Noreng er professor i petroleumsøkonomi ved BI og har nettopp gitt ut boken «Kraften, makten og pengene». Boken kunne like gjerne hett «Det rike landet som fikk så uansvarlige politikere at de ga bort landet til noen andre.»
Noreng er kanskje en av dem som kan mest om kraftmarkedet og norsk energipolitikk.
Han er ikke nådig i sin omtale verken av politikerne som i 1991 vedtok den nye Energiloven, som la til rette for liberaliseringen av kraftmarkedet, Solberg-regjeringen som aksepterte EUs ACER-regime uten forbehold og godkjente strømkablene med FrPs hjelp i 2014, eller mot Støre-regjeringen, som siden har fortsatt den samme politikken og det samme totale knefallet for EU.
Noreng slår innledningsvis fast at strømpriskrisen i Norge er selvforskyldt og har sitt grunnlag i manglende demokratisk behandling av et særdeles vesentlig spørsmål av stor betydning for samfunnet. «Her til lands blir noen viktige saker avgjort av et fåmannsvelde, et oligarki i offentlig og privat sektor», slår han fast.
Den lukkede politiske behandlingen av strømsaken de siste ti–femten årene står i grell kontrast til den åpne og demokratiske behandlingen av oljesaker på 1970-tallet. Ifølge Noreng har norsk oljepolitikk «langt på vei vært vellykket og gitt store gevinster til folket. Norsk kraftpolitikk under regjeringene Solberg og Støre har derimot vært påfallende mislykket og påfører folket høye kostnader».
Det er også feil når Støre og Solberg prøver å legge skylden for de høye strømprisene på Putin. Strømprisene doblet seg høsten 2021 etter at kablene var lagt og mange måneder før Russlands invasjon av Ukraina.
Vinteren 2023 kom imidlertid Støre med en oppsiktsvekkende opplysning: Han sa at «regjeringen hadde kunnet hindre oppgangen i strømprisen, men hadde ikke villet det», uten å spesifisere nærmere hva han mente med dét.
Årsaken til at regjeringen ønsket høye strømpriser, var antakelig både å tekkes et EU som er styrende for alt de såkalte styringspartiene foretar seg i Norge, og for å gjøre investeringene i kostbar vindkraft mer konkurransedyktige.
De som må betale regningen for knefallet for EU og den uansvarlige energipolitikken, er norske husholdninger, som over natta fikk langt dyrere strøm, samt den kraftkrevende industrien, som mistet sitt naturgitte konkurransefortrinn.
Vinnerne er staten, kraftkommunene, utenlandske kraftkjøpere som Google og tyske statsbaner, utenlandske og norske investorer som kunne kare til seg av statlig støtte og subsidier til «grønne» investeringer basert på ønsketenkning og luftige visjoner heller enn på innsikt, velfundert risikoanalyse og bærekraftige økonomiske kalkyler. Folk flest sitter igjen med regninga.
«Vanlige folk forstår ikke hvorfor strømprisene skal mangedobles i et land med overskudd av kraft; de forstår heller ikke hvorfor kjøpekraften og levestandarden skal ned i et land med stor formue, høye inntekter og store overskudd i økonomien», skriver Noreng. Det er ikke vanskelig å være enig.
Her sviktet de 169 totalt. Stortinget uttrykte bekymring for den sterke stigningen i strømprisene vinteren 2020–2021, over ett år før Russlands angrep på Ukraina, men både Stortinget og regjeringen forholdt seg merkelig tafatte.
Enhver med minimal kunnskap om markedsøkonomi måtte forstå at strømkablene og koplingen til det europeiske strømmarkedet nødvendigvis måtte føre til import av høye europeiske strømpriser.
Enhver måtte forstå at nedstengningen av britiske, danske og tyske kull- og kjernekraftverk måtte føre til strømmangel i Europa og ytterligere økte strømpriser.
Og enhver måtte forstå at økte strømpriser i et land som Norge, som er så avhengig av elektrisitet, måtte føre til økte kostnader og svekket reallønnsutvikling for norske husholdninger, samt redusert konkurranseevne og inntjening for den kraftkrevende industrien og for små og mellomstore bedrifter.
Og i stedet for å gjøre som bl.a. Frankrike gjorde – verne nasjonale forbrukere ved å regulere strømprisene og strømeksporten –, skyldte de 169, med FrP i spissen, på EØS-avtalen og etter hvert på Putin.
De innførte riktignok midlertidig strømstøtte som avlastet husholdningene noe, men unnlot å forholde seg til det underliggende problemet: en energipolitikk som er overlatt til EU og som vi selv har mistet kontrollen over.
Eller som Noreng skriver: «Det er ingen teknisk eller økonomisk selvfølge at strømprisene i Norge skal tilpasses nivået i Storbritannia og Tyskland, to land med en usedvanlig mislykket energipolitikk».
Om noen fortsatt skulle være i tvil, er det bare å slå fast at «Norges strømpriser har sin årsak i regjeringene Solbergs og Støres disposisjoner, konkret ved avtaler med EU og strømkablene til Storbritannia og Tyskland, og ikke minst i en påfallende passiv og tafatt oppfatning av handlingsrommet innenfor EØS-avtalen», påpeker Øystein Noreng i boken «Kraften, makten og pengene», påpeker Noreng.
Strømavtalen med Storbritannia kan sies opp med ett års forvarsel. Etter Brexit spiller ikke EU-regelverket noen rolle. Men ingen ting skjer.
Overfor Tyskland kunne Norge i første omgang melde ønske om reforhandling av avtalen, noe avtalen åpner for i tilfelle det oppstår betydelige ulemper for en av partene. Ingen ting skjer.
Frankrike, medlem av både EU og ACER, vedtok allerede i september 2021 forordninger for å regulere strøm- og gassmarkedet. Regjeringen har renasjonalisert strømselskapet Èlectricité de France og styrer både strømprisene og strømeksporten med fast hånd. De er blitt etterfulgt av Belgia, Portugal og Spania med liknende ordninger.
Men EØS-landet Norge gjør ingen ting, til tross for at vi er EUs viktigste leverandør av petroleum, olje og gass og har de beste forhandlingskort i verden dersom EU skulle velge å utfordre oss. Som Noreng påpeker, er knefallet for EU totalt.
Noreng konkluderer med det åpenbare: at strømpriskrisen er skapt av inkompetente og tafatte politikere, og at den bare kan løses politisk med fornuftige grep som ivaretar landets og den vanlige velgers interesser.
Dette kan det være viktig å huske når vi nå skal gå til valg. For de eneste partiene som vil skrote kablene og sørge for at vi får kontroll med vannkraften og strømeksporten, er de alternative partiene: Norgesdemokratene, INP, Konservativt og Rødt, sistnevnte uten sammenlikning for øvrig.
Norgesdemokratene vil begrense kablene til bruk kun ved kraftoverskudd og legger sterk vekt på nasjonal kontroll og utmelding fra ACER samt skroting av EØS-avtalen til fordel for en bilateral handelsavtale, slik vi hadde tidligere. INP vil stoppe eksport når magasinfyllingen er under median-nivå. Konservativt prioriterer nasjonal kontroll og ønsker å begrense eksport.
Sp, SV, Ap og FrP gir i ulik grad støtte til å reforhandle kabelavtalene, men har ikke foretatt seg noe som helst for å gjøre det. Høyre, Venstre, MDG og KrF ønsker å beholde kablene.
Med andre ord: Om det blir en Støre-regjering eller en Listhaug-regjering av FrP, H, KrF og Venstre, kommer det ikke til å bli gjort noe som helst verken med ACER-avtalen eller med strømkablene.
Slik slingrer den nasjonale skuta fra side til side uten mål og mening, og uten styrmann og kaptein, til forskjell fra Frankrike, Belgia, Portugal og Spania, som trass i at de er EU-medlemmer, har tatt nasjonal kontroll over egen energipolitikk.
Det er ikke til å begripe!
Vaktmester
