Argentinas president Javier Milei, økonomi­minister Luis Caputo og president­skapets general­sekretær Karina Milei deltar ved åpnings­seremonien for jord­eier­foreningen Sociedad Rural Argentinas årlige utstilling i Buenos Aires den 26. juli 2025. Foto: Gustavo Garello / AP / NTB.

En mann som oppkaller hundene sine etter de libertarianske økonomene Milton Friedman og Murray Rothbard, en mann som svinger motorsagen på tv og roper «Leve friheten, for pokker!» – det er vanligvis ikke sånn vellykkede stats­ledere ser ut.

Likevel har Argentinas president Javier Milei på bare 18 måneder utført det økonomi­historikeren Niall Ferguson kaller «et menneske­skapt mirakel». Argentina, kontinentets syke mann, har blitt et økonomisk og politisk laboratorium for anti­progressiv politikk. Og eksperimentet er i ferd med å lykkes. Og som med Trump står Mileis kritikere igjen som politisk korrekte idioter som tar feil gang på gang.

Økonomisk revolusjon på rekordtid

Da Milei tiltrådte som president i desember 2023, arvet han en økonomi i fritt fall. Hyper­inflasjonen på over 200 prosent i året var en heksegryte som kokte bort innbyggernes sparepenger, og i desember nådde pris­stigningen 54 prosent på én måned. Det er teknisk sett hyper­inflasjon. En latte i Buenos Aires gikk fra 1500 til 4500 pesos på ett år.

I dag vokser Argentinas økonomi med syv prosent i året. Måned for måned har inflasjonen falt – fra 200 % til 13 % til 2 %. Dette å sies å være en nedgang – men i riktig retning. Fattig­dommen er redusert fra 42 til 31 prosent. Budsjett­underskuddet på fem prosent av BNP er fullstendig eliminert. Som Ferguson påpeker, er dette prestasjoner som «burde glede enhver klassisk økonom og få pulsen til å stige hos alle politiske libertarianere».

Metoden var brutalt enkel: Først kom motorsagen, så kom kuttene, og til sist kom mirakelet. Milei kuttet antall departementer fra 18 til åtte. «Vekk med turisme­departementet! Vekk med kultur­departementet! Vekk med kjønns­mangfolds­departementet!» erklærte han i videoen som lanserte kampanjen hans. Milei kjørte motorsagen gjennom det oppfetede stats­apparatet som en skarp kniv gjennom smør. Deregulering av bolig­markedet, deretter luftfart og lastebil­transport. Importkvoter og unødvendige sertifiseringer ble avskaffet.

Frontalangrepet på den progressive kulturen

Men Mileis revolusjon handler ikke bare om økonomi.

Den representerer en kompromissløs avvisning av det Milei kaller «kultur­marxisme» og «woke-ideologi». I sin tale til World Economic Forum (WEF) advarte han mot at disse ideologiene hadde «kolonisert verdens viktigste institusjoner». Budskapet hans var klart: Den vestlige sivilisasjonen kan ikke oppnå fremskritt før woke-ideologien fjernes fra kultur, institusjoner og lovgivning.

Konkret har Milei forbudt bruk av inklusivt språk i offentlige institusjoner og fjernet «kjønns­perspektiver» fra stalige programmer. Han la ned departementet for kvinner, kjønn og mangfold – som utrolig nok ble opprettet i en tid da Argentina ikke akkurat manglet problemer å fokusere på. Milei stengte også anti­diskriminerings­institusjonen INADI og satte kultur­sentre med tilknytning til venstre­siden under «restrukturering». Det statlige presse­byrået Télam ble stengt som «et propaganda­apparat for venstre­siden».

I sosiale spørsmål inntar Milei hardnakket konservative posisjoner. Han er motstander av abort. Han betrakter kjønns­ideologien som en trussel mot samfunnet og har anklaget venstre­siden for å la menn «late som om de er kvinner» for å få en urettferdig fordel i sport.

Den politiske formelen

Hvordan kan en regjering som kutter fem prosent i budsjettet, opprett­holde den folkelige støtten?

Forklaringen ligger i Mileis autentisitet. Budskapet hans er enkelt: Jeg sier alltid sannheten, uavhengig av om folk deler mine synspunkter eller ei. Denne ærligheten gir gjenklang i et land som er lei av korrupsjon og klientelisme. Milei kaller staten «en tyv» og beskriver den politiske klassen som parasitter. Motorsagen hans ble et symbol på ønsket om å kutte ned på det oppblåste stats­apparatet. Mileis motstandere savner selvsagt de gode gamle dagene, da man kunne regne med at prisene doblet seg hver måned.

Lærdommer for Europa

Milei viser at anti­progressiv politikk ikke er dømt til å mislykkes. For Europas store velferds­stater som sliter med stagnasjon og kulturelle spenninger, tjener den argentinske modellen til inspirasjon. Ikke som en blåkopi – Danmark er ikke Argentina – men som et bevis på at det finnes alternativer til den progressive konsensus.

Europas utfordringer ligner til en viss grad Argentinas: oppblåste stats­apparater, kulturkamper om identitet og kjønn, samt en økonomi som hemmes av over­regulering. Selv om radikal libertarianisme ikke passer de nordiske velferds­statene verken kulturelt, politisk eller økonomisk, kunne avmålte doser av Mileis medisin – deregulering, innstramminger og motstand mot progressiv kultur­politikk – gagne de europeiske samfunnene.

Den gale professoren som reddet Argentina

Mileis Argentina står sammen med Viktor Orbáns Ungarn som de mest vellykkede eksemplene på anti­progressiv regjerings­utøvelse i moderne tid. Der andre konservative politikere har snakket om kulturkrig uten å levere resultater, har Milei både snakket og handlet. Bare tiden vil vise om suksessen fortsetter.

Uansett utfordrer Mileis suksess fore­stillingen om at venstre­sidens kulturelle hegemoni er uangripelig. Den peker på en vei mellom sosialismens kollektivisme og nyliberalismens individualisme – en vei som kombinerer økonomisk frihet med kulturell konservatisme.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.