Stillbilde fra Rudolf Noeltes film «Slottet» basert på Franz Kafkas roman med samme tittel. Foto: Lisbon & Estoril Film Festival (LEFFEST).

Mens jeg i sommer hadde gleden av å besøke Praha, en av Europas store kulturbyer, leste jeg Franz Kafkas (1883–1924) roman «Slottet». Det var da det slo meg: Kafka er blitt mer aktuell enn på mange år, sannsynligvis mer enn noen gang siden kommunismens fall. Ikke fordi totalitære regimer er kommet tilbake, men fordi de liberale samfunnene selv har utviklet seg i retning av det kafkaske marerittet forfatteren skildret i romaner som «Prosessen» og «Slottet».

Presset fra den dype staten – de usynlige makt­strukturene som opererer bak demokratiets fasade – gjør Kafkas roman til en nøkkel til å forstå dagens politiske virkelighet.

Jeg leste Kafka samtidig som Demokratene ble beskyldt av USAs etter­retnings­sjef Tulsi Gabbard for bevisst å fabrikkere etter­retnings­informasjon for å under­grave Trump. Mediene beskyldes for å ha videre­brakt den oppdiktede fortellingen om russisk påvirkning av Trump. Og etter­retnings­tjenestene beskyldes for å ha manipulert etter­retning. Den omfattende Durham-rapporten har tidligere vist hvordan Demokratene, mediene og FBI fabrikkerte og videre­formidlet løgner for å bekjempe den demokratisk valgte presidenten.

Eller ta befolknings­utskiftningen som følge av ikke-vestlig masse­innvandring. Det er et mysterium hvordan den har kunnet fortsette, for det har aldri noensinne vært flertall for den, snarere stor motvilje. Likevel fortsetter den. Det er riktignok opptøyer, som i Storbritannia nå i det siste. Men det fører ingen­steds hen. Nå har den britiske regjeringen opprettet en elite­enhet som skal overvåke og straffe innvandrings­fiendtlige røster. Allerede nå blir 12.000 borgere arrestert årlig.

Tilbake til Kafkas «Slottet». Når landmåleren K. ankommer landsbyen i Kafkas roman, forventer han å kunne gjøre jobben sin. Han er tross alt blitt tilkalt av slottet. Men fra første stund møter han et system av absurde hindringer, ugjennom­trengelige regler og utilgjengelige myndig­heter. K.s kamp for anerkjennelse og adgang til slottet gjenspeiler moderne borgeres møte med institusjoner som hevder å tjene dem, men som systematisk holder dem på avstand fra reell innflytelse.

Den usynlige maktens arkitektur

Slottet i Kafkas roman er fysisk synlig, men mentalt utilgjengelig. Det samme gjelder dagens maktsentra. Borgerne kan se parlamentene, domstolene, Brussel-bygningene, FBI-hoved­kvarteret og WHO-kontorene, men beslutningene som tas der, forblir like gåtefulle som slottet, embets­mennene og de såkalte forklaringene deres.

Thomas Fazis analyse av det vestlige demokratiets forfall beskriver denne dynamikken på en presis måte. Under korona­krisen ble Verdens helse­organisasjons (WHO) anbefalinger implementert direkte i nasjonal lovgivning uten parlamentarisk debatt, fordi «ekspertisen» ble gjort til en uimot­sigelig autoritet. På samme måte som K. stadig henvises til nye mellommenn som hevder å ha forbindelser til slottet, henvises moderne borgere til eksperter og teknokrater som hevder å handle i deres interesse.

Durham-rapporten avslørte hvordan FBI satte i gang en omfattende etter­forskning av Trump basert på det såkalte Steele-dossieret, finansiert av Hillary Clintons kampanje. Det illustrerer den kafkaske logikken der systemets institusjoner bruker sin autoritet til å skape den virkelig­heten de deretter «oppdager» og reagerer på. På samme måte som K. stadig møter «bevis» på sin egen manglende dugelighet – fremstilt av systemet selv – ble Trump presentert for «bevis» på russisk kollaborasjon som systemets egne aktører hadde fabrikkert.

Post-demokratisk teater

Allerede i år 2000 beskrev demokrati­teoretikeren Colin Crouch hvordan de vestlige samfunnene hadde beholdt demokratiets ytre kjennetegn, mens de reelle valgene hadde forsvunnet. Valgene fortsatte som «et strengt kontrollert skuespill» innenfor en retorisk konsensus som tilbød velgerne «Pepsi eller Coca-Cola» – overfladiske variasjoner innenfor et rammeverk som ikke kunne utfordres.

I Kafkas roman ser vi det samme mønsteret: Landsbyen ser ut til å ha prosedyrer, regler og institusjoner. Det finnes embetsmenn som skal tjene innbyggerne. Men som K. oppdager, er det hele en fasade. Ritualer uten substans. Landsby­boerne kan følge alle prosedyrene og henvende seg til de «rette» personene, men ingen har reell innflytelse på beslutningene som påvirker livene deres.

Avlysningen av det rumenske president­valget tidligere i år, med begrunnelsen om å beskytte demokratiet mot «russisk innflytelse», er et av de mest ekstreme eksemplene på denne logikken. Valg må gjerne avholdes så lenge de ikke endrer noe vesentlig. Skal tro om tyske AfD får lov til å vinne et valg?

EU har også straffet EU-borgere ved å frata dem reise­friheten og fryse bank­kontoene deres for «pro-russisk propaganda». Dette er opphevelse av grunn­leggende borger­rettig­heter, og det skjer i frihetens navn. Storbritannia har på samme måte forbudt innvandrings­kritikeren Renaud Camus å reise inn i landet.

Når folket blir fienden

Innvandringspolitikken leverer i det hele tatt et godt eksempel på systematisk tilside­settelse av folke­viljen. Til tross for at det gjennom flere tiår har vært et konsekvent flertall mot masse­innvandring i menings­målingene, har politikken forblitt uendret eller intensivert. Fra Enoch Powells «Rivers of Blood»-tale i 1968 til dagens brexit-avstemning har den offentlige motstanden blitt motarbeidet eller ignorert.

FNs Global Compact for Migration ble vedtatt uten folke­avstemning, noe som illustrerer hvordan over­nasjonale institusjoner brukes til å omgå demokratiske prosesser. Kritikere marginaliseres som «rasister» eller «populister», på samme måte som K. stemples som «forstyrrende» for systemets orden. Selv moderate forslag om å begrense innvandringen blir behandlet som ekstremisme. Den demokratiske debatten lukkes ned.

Soros-finansierte organisasjoner og andre såkalte sivil­samfunns­aktører opptrer som moderne mellom­ledd i slottets stil – de hevder å representere borgernes interesser, men fungerer i realiteten som en forlengelse av systemet. Deres definisjoner av «menneske­rettig­heter» brukes til å delegitimere demokratiske beslutninger. EU støtter et hav av disse «NGO-ene», men uten klar transparens.

Visste du forresten, som Hans-Magnus Enzensberger spurte i sin bok om EU fra 2011 – «The Gentle Monster» – at du styres av EU-institusjoner under akronymer som EC, EP, ER, ECB, ECJ, EIB, ESM?

Beskyttelse som undertrykkelse

Det kanskje mest kafkaske elementet er hvordan systemet frem­stiller sin egen makt som sårbarhet. Slottet – som har absolutt kontroll over landsby­boerne – frem­stiller seg selv som truet av K.s beskjedne forsøk på å gjøre jobben sin. På samme måte frem­stiller vestlige eliter seg selv som «under angrep» fra demo­kratiske bevegelser som de kaller «trusler mot demokratiet».

Franske myndigheter har ikke bare åpnet straffesak mot den populære kandidaten Marine Le Pen, men også mot Elon Musks X for «algoritme­manipulasjon». Sosiale medier sensureres angivelig for å «beskytte demokratiet» mot feil­informasjon, og valg avlyses for å «redde demokratiet» fra feil­aktige resultater. Folke­avstemninger i europeiske land om EUs økende innflytelse er sjeldne. Fordi europeerne har en tendens til å stemme mot euro­kratenes ønsker.

Både hos Kafka og i vår egen virkelighet opererer systemene med en fore­stilling om at borgerne er for umodne til å ta de riktige valgene. I «Slottet» blir landsby­boerne behandlet som barn som ikke forstår sitt eget beste. På samme måte hevder moderne eliter at vanlige borgere lett lar seg påvirke av «populister» eller «utenlandsk propaganda».

Fanget i systemets logikk

K.s tragiske skjebne i «Slottet» tjener som varsel om de vestlige borgernes fremtid. K. oppdager at han er fanget i en dobbelt binding: Han får ikke tilgang til slottet uten å følge prosedyrene, men prosedyrene er utformet for å hindre tilgang. Å delta i systemet legitimerer systemets makt over deg, men å ikke delta betyr total marginalisering.

Moderne borgere står i det samme dilemmaet. De må delta i det demokratiske systemet for å være «ansvarlige borgere», men deltakelsen kan bare skje innenfor et rammeverk som sikrer at ingenting av betydning endres. Durham-rapportens avsløringer ble i stor grad ignorert av mainstream-mediene, mens innvandrings­kritiske partier systematisk demoniseres til tross for at de har økende oppslutning. Hva vil skje med Tulsi Gabbards anklager?

Med «Slottet» forutså Kafka den situasjonen vi befinner oss i i dag: et system der borgernes egen deltakelse i de tomme ritualene opprett­holder systemets legitimitet. Folket har stemmerett, men ikke rett til å få sin vilje respektert når den kolliderer med elitens prosjekter.

Slottet hersker fortsatt. Det har bare fått nye navn.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe eboken her.